– Vi har skrevet om opplevelsen til dem som har vært igjennom spontanabort, forteller Mari Lilleslåtten. Sammen med Elise Koppang Frøjd utgir hun i begynnelsen av september sakprosaboken «Er dette virkelig vanlig? Historier om spontanabort». De er begge forskningsformidlere ved UiO, og de har begge opplevd å miste fosteret sitt.
Spontanabort defineres som ufrivillig abort frem til uke 22, som er litt over halvveis i svangerskapet. Da er fosteret omtrent like langt som et A4-ark.
– Det har vært viktig å skrive en bok som handler om noe mange opplever, sier Elise Koppang Frøjd.
Et sted mellom én av ti og én av tre graviditeter ender med ufrivillig spontanabort. Det vil si minst 10 000 kvinner opplever dette hvert år. Bare i Norge. Noen mener tallet er så høyt som 20 000.
– Antallet er nok et sted imellom. Problemet er at det vanskelig å estimere hvor mange, ettersom ikke alle tilfellene meldes inn til helsemyndighetene.
"– Det finnes forskning på hva som skjer med hjernen din når du blir gravid. Men hva skjer med hjernen når graviditeten stopper opp?"
Ulike historier
Frøjd og Lilleslåtten har gjennomført en rekke dybdeintervjuer. I boken forteller tjue personer historiene sine om spontanabort. En lege forteller om erfaringen med å oppdage spontanabort på ultralyd. De har også snakket med en rekke forskere.
– Vi går inn i livet til kvinnene og skriver om hvordan de hadde det mens det pågikk, hva som foregikk i kroppen og hvordan de hadde det mentalt. Alle historiene er forskjellige og står på egne bein, poengterer Mari Lilleslåtten.
Én av kvinnene ble ikke gravid på ny, én av dem ble veldig redd i sitt neste svangerskap, og én ble deprimert. Hos én av dem ble belastningen så stor at forholdet endte i skilsmisse.
– Historiene deres viser bredden i hvordan en spontanabort kan arte seg. Kvinnene forteller om opplevelsene på soverommet og på badet. Det er blod og gørr. Hvert år er det tusenvis av kvinner som ser embryoet dette ned i do. Partneren vet ikke hva han eller hun skal gjøre.
For noen kan spontanaborten føles livsfarlig. Noen besvimer i dusjen og mister mye blod.
– Mange kvinner vil gjerne fortelle hva de har vært igjennom og høre hvordan andre i samme situasjon har hatt det. Dette handler også om sexliv, blod, mislykkethet og mange følelser.
De to forfatterne har fulgt opp alle historiene med fakta.
– Det finnes ingen bøker i Norge som bare handler om spontanabort. Mange leter etter informasjon. Det fins lite på Helse Norge. Svarene på Google endrer seg stadig. Vi tror en del kvinner vil kunne få hjelp av å lese om andres emosjonelle erfaringer.
Boken vår skal svare på behovet for informasjon.
Øredøvende taushet
Mari Lilleslåtten og Elise Koppang Frøjd ønsker å nå ut til både dem som har opplevd å miste fosteret og til vennene, kollegaene og familien deres.
– Spontanabort er omgitt av øredøvende taushet. Det gjør opplevelsen vanskelig for mange. Det finnes ikke noe begravelsesrituale. Skal de pårørende kondolere? Skal de sende blomster? Vi mener kulturen ikke er godt nok rigget til å støtte dem som opplever spontanabort, beklager Elise Koppang Frøjd.
Mange som mister fosteret sitt, forteller det ikke til andre.
– Det kan være en ensom opplevelse. Mange opplever dette som tabu og forteller det knapt til partneren sin.
De fleste spontanabortene skjer tidlig i svangerskapet, før uke 12. Noen vet ikke at fosteret er dødt før de kommer på den første ultralydundersøkelsen.
– Da kan kommunikasjonen være utfordrende. Noen leger opplever å bli skjelt ut.
Den vanligste behandlingen for å fullføre spontanaborten foregår ved å ta tabletter.
– Dette kan være svært smertefullt. Noen blir kvalme.
De som må kvitte seg med det døde fosteret godt ut i svangerskapet, blir sendt på en vanlig fødeavdeling.
– Det er ikke uvanlig at de må sitte på venterommet med fødende kvinner. Det kan være en belastning i seg selv, forteller Elise Koppang Frøjd.
For lite forskning
De to forfatterne har forsøkt å sammenligne tallene over landegrensene, men det er ulike definisjoner der ute i verden av hva som er spontanabort.
– Det finnes forskning på hva som skjer med hjernen din når du blir gravid. Men hva skjer med hjernen når graviditeten stopper opp? Dette finnes det ikke gode svar på, konstaterer Mari Lilleslåtten.
Poenget deres med boken er å se på opplevelsen og konsekvensen av spontanabort.
– Hvem er det som fanger opp kvinnene når det skjer? Flere burde ha forsket på hvordan det føles å være utsatt for spontanabort. Mer forskning på feltet ville ha gjort det lettere å lage et tilbud for dem som trenger det. Av respekt for alle disse kvinnene, mener vi det er på tide at noen kartlegger hvordan en spontanabort kan oppleves.
Ønsker offentlig debatt
Bokprosjektet startet fordi Elise Koppang Frøjd hadde spontanabortert to ganger. Hun prøvde å finne informasjon, men fant svært lite. Hun hadde også venninner som hadde vært igjennom det samme. Hun fikk med seg Mari Lilleslåtten på laget. Etter at de startet arbeidet med boken, opplevde hun selv en spontanabort.
– Vi håper denne boken kan føre til en offentlig debatt om spontanabort og kvinnehelse. Det er viktig at vi som samfunn har et svar på hvordan man kan støtte dem som går igjennom en spontanabort.