– Håp er en handling, sier sosiolog Erlend Kok.
Vi er vant til å tenke på håp som en følelse. Vi sier at vi har håp, føler håp eller mister håpet – som om det er noe som kommer og går av seg selv.
– Men håp er også noe vi gjør. Vi kan arbeide for å holde det oppe, både hos oss selv og hos andre.
Kok kaller det håpsarbeid. Begrepet er inspirert av forskerne Kathleen Kuehn og Thomas F. Corrigan, som har skrevet om hope labor.
– Jeg forsøker å gjøre et abstrakt begrep mer håndfast – til noe vi faktisk kan studere.
Håpet vårt formes av menneskene rundt oss. Det kan vokse når vi snakker sammen om hva vi ønsker å få til og hvordan vi skal klare det.
Ytre høyre er dyktige til å gi håp til grupper som føler seg tilsidesatt av samfunnet.
– Når mennesker diskuterer hvordan de kan skape endring, kan de styrke troen på at det faktisk nytter å handle.
Han har særlig sett på klimaaktivister og Palestina-aktivister, men fenomenene han beskriver kunne vært tatt fra en hvilken som helst gruppe som arbeider for en sak og håper at de lykkes.
– De gjør det de fleste av oss gjør når framtida ser mørk ut: søker sammen, snakker om hva som kan gjøres og forsøker å holde motet oppe. Gjennom samtaler og felles forestillinger om hva som er mulig, kan vi styrke hverandres tro på en bedre framtid.
Håpsarbeid krever verken penger, makt eller spesielle kunnskaper.
– I prinsippet kan vi alle bidra til å holde håpet oppe.
Kan vi håpe på en bedre verden?
Mye tidligere forskning på håp, særlig innen medisin og psykologi, har handlet om det filosofen Slavoj Žižek har kalt «privatisert håp».
– De undersøker for eksempel hvordan diagnosen og sykehuset virker på en kreftpasients håp om å bli frisk, sier Kok, som understreker at han syns dette er svært viktig forskning.
– Men noe av det interessante ved håp, syns jeg, ser vi hvis vi tar med de større sosiale og samfunnsmessige forholdene håpet virker i.
Da blir spørsmålet større enn hva som gir enkeltmennesket håp. Også samfunnet rundt oss påvirker troen på at det nytter å handle.
– Vi må spørre: Lever vi i et samfunn som gir rom for håp og dermed også for politisk handling? Hvis ikke, mener jeg vi har et demokratisk problem.
Håp kan få mennesker til å engasjere seg og fortsette, også når målet ligger langt fram i tid.
– Derfor er håp særlig viktig i sosiale bevegelser som forsøker å forandre samfunnet.
Men mennesker som kjemper for den samme saken, kan ha svært ulik tro på at de vil lykkes.
– Vi vet fortsatt lite om hvorfor noen beholder håpet, mens andre i den samme bevegelsen mister det.
Okkupasjonen av en rundkjøring
Oslo, oktober 2025: En gruppe klimaaktivister planlegger å okkupere en rundkjøring, stanse trafikken og rette oppmerksomheten mot norske klimagassutslipp.
Erlend Kok er med som deltakende observatør, nærmest som en sosialantropolog.
– De var ved godt mot. De så for seg en vellykket aksjon og trodde ikke politiet ville ta seg bryet med å stoppe dem.
De tok feil.
– Politiet rykket inn, stanset aksjonen og tok flere av demonstrantene med til arresten.
Da gruppa senere møttes for å evaluere aksjonen, var stemningen en helt annen.
– Det syntes på hele kroppsspråket. Skuldrene hang. Folk så på mobilen og unngikk hverandres blikk.
Vi kan ikke uten videre si at håp alltid er bra.
Skiltene de tidligere hadde holdt høyt, hang nå ned og subbet i bakken.
– Det var veldig tydelig: Dette hadde ikke gått etter planen. Forventningene var knust.
Så begynte gruppa å snakke om hva som hadde skjedd.
– En sa omtrent: «Ja, politiet stoppet oss. Men hvis vi blir flere, kan de ikke stoppe oss. Og de kan ikke hindre oss i å rekruttere flere.»
Nederlaget fikk en ny betydning. Da de arresterte aktivistene kom tilbake til gruppa, begynte noen å applaudere og juble.
– Budskapet var: Det du gjorde, viste at politiet må ta oss på alvor. Arrestasjonene har gitt oss medieoppmerksomhet. Innsatsen din har styrket oss. Det var håpsarbeid i praksis.
Det var bare ett problem.
– De hadde ikke fått denne medieoppmerksomheten. Og de fikk den heller ikke senere.
Det spilte ingen rolle for aktivistene.
– Mens disse positive fortolkningene kom, kunne jeg se at de andre aktivistene begynte å løfte blikket. De nikket når noen sa noe de likte. Stemningen bygget seg sakte opp.
En aktivist sa omtrent: «Jeg våknet i dag og følte meg demotivert. Men etter å ha vært her med dere og sett hvilken innvirkning vi har hatt i dag, føler jeg meg inspirert og håpefull.»
– Til slutt klemte folk hverandre. Noen gikk videre på bar. Stemningen var en helt annen.
Men det spilte en rolle for forskeren som var vitne til opptrinnet.
– Jeg tenkte i mitt stille sinn: Hva i alle dager var det som skjedde nå?
En ubehagelig side ved håpet
Filosofen Ernst Blochs håpsbegrep kan forklarer noe av det som inntraff i gruppa etter den mislykkede demonstrasjonen.
Bloch (1885–1977) skrev det som må kunne kalles læreboka i håp, Das Prinzip Hoffnung. Prinsippet om håp ville antakelig vært den norske tittelen hvis verket på nærmere 2000 sider var oversatt.
– Jeg har jobbet meg gjennom den engelske oversettelsen The Principle of Hope, men har planer om å lese originalen også, smiler Kok.
Håpet er en kraft som driver mennesket mot en framtid som ennå ikke er bestemt. Verden er, ifølge Bloch, uferdig og full av muligheter.
– Å håpe innebærer en positiv forventning om noe, men også muligheten til å bli skuffet.
Bloch skriver at det fins et «ennå ikke» som kan bli til noe nytt.
– Verden er ikke ferdig skapt ennå, og i det ligger håpet. Vi vet at vi har muligheter som «ikke ennå» er virkelighet: Det finnes en framtid der vi kan rekke polet før vi henter barna, der vi kan hjelpe ofre for folkemord. Og å håpe, for Bloch, det er å omfavne disse mulige framtidene.
I prinsippet kan vi alle bidra til å holde håpet oppe.
Bloch kaller håpet konkret når det ikke bare bygger på drømmer og ønsketenkning, men tar utgangspunkt i reelle muligheter i samfunnet.
– Håp er dermed ikke det samme som optimisme, sier Kok og er inne på en sentral grensedragning i håpsforskningen.
– Både håp og optimisme handler om å ønske seg noe. Hvis man håper, tenker man at ønsket kan oppfylles, men er man optimist forventer man at det gjør det. Håpet er at vi kan bremse klimaendringene, og vi arbeider for å få det til, mens optimismen er at fordi det er mulig, så kommer vi sikkert til å få det til.
For Bloch kommer håpet til uttrykk blant annet i kunst, eventyr, musikk, kjærlighet, religion og politisk handling. Slike uttrykk rommer lengsler etter frihet og et bedre samfunn, selv når disse ennå ikke kan realiseres.
Å være håpefull betyr at du har et mål. Du vet at det er usikkert om du når det.
– Det kan være ønsketenkning, men du tror at det finnes en mulighet. Du er beredt til å gripe muligheter som kan føre deg nærmere det du håper på, sier Kok.
Filosofer som John Stuart Mill og John Locke så også håp som mulig oppnåelse av noe godt i framtida, men det som skiller Bloch fra dem og andre som Baruch de Spinoza eller Søren Kierkegaard, er nettopp at han legger vekt på handling.
– Håp innebærer å være klar over at det som «ennå ikke» er, kan skje hvis man er beredt til å gripe etter det når man får sjansen.
Erlend Kok har med seg mye av Blochs tankegang inn i forskningen sin på politiske bevegelser.
– Man må være beredt til å gjøre noe for å bevare håpet. Det er avgjørende i sosiale bevegelser. Hvis du ikke håper på noe, gjør du jo ingenting. Du kan ikke bare sitte og håpe. Det gjelder både privat og politisk.
Fornektelse av fakta
Klimaaktivistene hadde store forventninger før de okkuperte rundkjøringa. Så kom skuffelsen. Men sammen fant de tilbake til troen på at de kunne påvirke demokratiet og nå målet hvis de fortsatte.
– Samtidig bygger det delvis på en fornektelse av det som faktisk skjedde. Det opprinnelige målet deres ble ikke nådd.
Hvis de bare fortsetter å gjøre det samme, vil de – dersom politiet fortsetter å reagere på samme måte – kunne bli skuffet igjen og igjen.
– Når aktivistene tolker nederlag som suksess, kan de undervurdere reelle hindringer og overvurdere sin egen evne til å skape forandring.
Det sier noe grunnleggende om håpets natur.
– Mest mulig håp er derfor ikke alltid bra. Det avgjørende er hva slags håp aktivistene skaper, og om det bygger på en realistisk forståelse av både egne muligheter og begrensningene de møter.
Håpet bygger positive forventninger, og forventningene skaper engasjement og mot til å fortsette.
– Men samtidig må vi spørre: Er dette håpet realistisk? Overdriver gruppa sin egen evne til å påvirke? Politiske grupper bør kanskje spørre seg om de positive følelsene de skaper, er bærekraftige.
Bygger de på en god forståelse av det politiske handlingsrommet? Eller lurer de seg selv og ender til slutt med å bli skuffet?
– Det er en av de mindre behagelige sidene ved håp. Vi kan ikke uten videre si at håp alltid er bra.
Overmakta i Berlin
Politiet i Norge kan virke skremmende nok når de bryter av en demonstrasjon og kjører av gårde med demonstrantene. Men det er ingenting sammenlignet med motbøren demonstranter møter internasjonalt.
Koks nyligste feltarbeid var blant Palestina-aktivister og klimaaktivister i Tyskland.
– Etter Hamas’ angrep på Israel 7. oktober for tre år siden, har solidaritetsaksjoner med Palestina blitt svært vanskelig i landet som begikk historiens største folkemord mot nettopp jødene.
Aktivister i Tyskland har blitt tiltalt for medlemskap i en kriminell organisasjon i henhold til paragraf 129 i den tyske straffeloven. Bestemmelsen har vakt strid de siste årene fordi den stadig oftere brukes mot protestbevegelser, blant dem klimagruppa Letzte Generation.
– Informantene mine forteller om ulike former for undertrykking: vold, digital overvåking og juridiske reaksjoner. Jeg har selv vært vitne til voldsepisoder, forteller Kok.
Under en av hans første palestinademonstrasjoner i Berlin var det rundt 600 demonstranter og omtrent like mange politifolk.
– Jeg sto på siden og tenkte: Hvorfor gjør de dette når de vet at så mye politi kommer? Politiet sperrer gatene og holder andre mennesker unna, slik at demonstrasjonen knapt når fram til et publikum.
Så la han merke til noe.
– Demonstrantene ropte ikke til meg eller viste bannerne sine til folk på fortauet. De ropte til hverandre og gråt sammen.
Håpet og omsorgen rettet seg der og da innad i gruppa, ikke til menneskene i Gaza. Litt som på en flytur som går dårlig. Vi er instruert til å ta på vår egen surstoffmaske før vi hjelper andre.
Gjennom samtaler og felles forestillinger om hva som er mulig, kan vi styrke hverandres tro på en bedre framtid.
– Demonstrasjonen ble en offentlig måte å ta vare på hverandre på. Det er også håpsarbeid, men rettet mot den sosiale bevegelsen. Det er ikke bare noe som skjer under én demonstrasjon, men noe som går igjen over måneder.
Det bunner kanskje i noe dypt menneskelig.
– I feltnotatene mine fra flere demonstrasjoner skriver jeg om hvordan aktivistene ser på hverandre og holder rundt hverandre. Hvordan de legger armene rundt noen som blir tatt bort av politiet, eller rundt noen som holder på å miste kontrollen. Veldig mye handler om å bli sett av sine egne.
– Er det en seier for motstanderen når så mye av innsatsen rettes innover i gruppa og ikke til dem de egentlig ønsker å bedre livsvilkårene til?
– På en side ja: Bevegelsen er blitt mer passiv. Represjonen fungerer, og mange demonstrasjoner er mer trøsteritualer enn noe annet. På en annen side nei, fordi vi vet ikke nøyaktig når mobilisering utløser noe større. Kvinnebevegelsen her i Norge var liten og møtte mye motbør før allmenn stemmerett kom på moten. Altså holder de ikke kun liv i sitt eget håp, men hele bevegelsens håp.
– Vi har her sett på grupper som kjemper for saker de fleste kan være enige i at er av det gode – en fortsatt beboelig jord og bedre vilkår for krigens ofre. Men kan de samme kreftene brukes med antidemokratiske eller destruktive mål? Driver ekstremister håpsarbeid? Kan falskt håp mobilisere mennesker?
– Mye av forskning på ekstremisme ser på frykt, men vi burde også se på frykts motpart, nemlig håp. Ytre høyre er dyktige til å gi håp til grupper som føler seg tilsidesatt av samfunnet. Vi har sett det før i håpet Nazi-Tyskland ga til arbeidsløse, og vi ser det nå i anklager om «stjålne» valg som angivelig forhindrer gjenreisingen av utopiske, fortidige samfunn.
Identitet er viktig for håpet
Identitet former sosiale bevegelser og påvirker hvem som føler seg hjemme i dem. Det gjelder også bevegelser vi vanligvis ikke tenker på som identitetsbevegelser.
– I klimabevegelsen er identitet svært viktig for mobiliseringen og for om mennesker føler seg velkomne, sier Kok.
I Berlin møtte han en aktivist som skilte seg ut fra resten av gruppa.
– Han er i femtiåra og et av de faste medlemmene. De fleste andre er mellom 25 og 30 år, og han føler seg litt utafor.
Mannen fortsatte å skrive til Kok etter at forskeren kom tilbake til Norge.
– Jeg var åpen om at jeg var forsker, men også oppriktig nysgjerrig på hvordan han hadde det og hva han tenkte. Jeg snakket med ham, inkluderte ham og spurte om meningene hans. Nå som jeg ikke er der lenger, tror jeg han kan komme til å slutte eller finne en annen gruppe. Men det vet jeg ikke ennå.
Vi vet fortsatt lite om hvorfor noen beholder håpet, mens andre mister det.
Tilhørigheten får betydning for håpet. Etter en protest i Berlin samlet gruppa seg for å evaluere aksjonen. Konklusjonen var at det de gjorde, hadde en effekt. Handlingene deres påvirket andre.
– Det bekrefter et helt grunnleggende demokratisk håp: at det du gjør, kan påvirke andre mennesker. Men legg merke til ordet «våre». Våre handlinger. Det vi gjør sammen.
Det avgjørende er hvem som opplever seg som en del av dette «vi-et».
– Hvis du ikke føler deg som en del av det, faller du lettere fra. Og da faller du også lettere ut av håpet. For å ha håp om kollektiv handling må det finnes et kollektiv.
Plikten til å håpe
Solidaritetsaktivister håper på vegne av andre.
– Palestina-aktivistene i Tyskland eller Oslo håper at situasjonen skal bli bedre for menneskene i Gaza.
Samtidig kan aktivismen koste dem dyrt.
– Det kunne vært lettere å gi opp håpet, trekke seg tilbake og si: «Jeg vil ikke bli slått av politiet. Jeg vil ikke få en stor bot.»
Likevel fortsetter mange. Her kommer det Kok kaller plikten til å håpe inn.
– De opplever at de må håpe på vegne av menneskene i Gaza. De føler at de ikke har noe valg.
Dermed får håpet en mørkere side.
– Vi tenker gjerne på håp som noe lyst og fint. Men i doktoravhandlingen min er det ikke fryd, glede og roser som dominerer.
Det er plikt. Det er hardt arbeid. Det er tårer.
– Dette er mennesker under sterkt press som likevel føler at de må holde håpet levende. Å gi opp håpet vil også være å gi opp saken.