Israel og Palestina: Håpets paradoks i en fastlåst konflikt

Mennesker som befinner seg i en konflikt, kan ha svært ulike syn på hva fred betyr og hvordan den kan oppnås. Mens noen tror at forsoning og kompromiss kan føre til fred, håper andre i stedet at deres egen side skal få gjennomslag for sine krav, eller at motparten til slutt skal bli beseiret og måtte gi etter.

Hva håper vi på? 

For forskerne Jonas R. Kunst og Maor Shani ble dette et utgangspunkt for å undersøke hvordan ulike former for håp virker inn på holdninger til konflikt og vold, med den langvarige Israel-Palestina-konflikten og konflikten mellom India og Pakistan som kontekst for undersøkelsene.

– Vi var interessert i hva de håper på, forteller professor i psykologi, Jonas R. Kunst.

Kunst er tilknyttet både Universitetet i Oslo og Handelshøyskolen BI, hvor han blant annet forsker på sosial identitet, gruppeprosesser, radikalisering og konflikter.

– Håp innebærer å opprettholde motivasjonen for å nå et bestemt mål, men målet i seg selv er ikke nødvendigvis alltid positivt, utdyper han.

Håp er noe mer enn et generelt ønske om at noe fint skal skje.

– Det handler også om å tro at det man ønsker seg, faktisk kan bli mulig, påpeker Maor Shani. Han er forsker på Institutt for utviklingspsykologi ved Universitetet i Osnabrück og på Institutt for psykologi ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem.

– Fordi håp alltid er rettet mot en forestilt fremtid, kan det vi håper på, i stor grad forme hvordan vi forstår nåtiden og hvilke muligheter vi ser for handling.

Fire studier, samme mønster

Forskerne gjennomførte fire studier basert på spørreundersøkelser. I den første studien deltok 309 israelsk-jødiske studenter mellom 18 og 30 år. De svarte blant annet på spørsmål om hvor sterkt de håpet på henholdsvis fred og israelsk seier, og om holdninger til kompromiss, ytterliggående militære tiltak og bruk av vold.

I den andre studien undersøkte forskerne de samme sammenhengene blant muslimske pakistanere i forbindelse med konflikten mellom India og Pakistan. I den tredje studien undersøkte de dem videre blant et representativt utvalg av israelske jøder. Den fjerde studien var en longitudinell studie der 129 israelske jøder ble undersøkt både i 2021, da konflikten var relativt lite intens, og på nytt i den tredje uken av Israel–Hamas-krigen i 2023. Formålet var å bedre forstå hvordan endringer i håp om seier og håp om fred hang sammen med endringer i støtte til ekstreme krigshandlinger og personlige voldelige intensjoner.

Jonas Kunst trekker fram noen viktige innsikter:

– Blant israelske jøder fant vi at håp om fred hang sammen med større vilje til kompromiss. Håp om seier viste det motsatte mønsteret: mindre vilje til kompromiss og større støtte til omfattende bruk av militærmakt. De som håpet sterkest på seier, uttrykte også større vilje til selv å bruke vold.

Selv når forskerne tok hensyn til at folk hadde ulikt politisk ståsted, ulik alder, kjønn og religiøse holdninger, fant de fortsatt denne sammenhengen.

I konflikten mellom India og Pakistan om grenseområdet Kashmir, fant de mye av det samme mønsteret.

– Det er interessant at det tilsvarende mønsteret dukket opp i to historisk svært ulike konflikter. Det styrker antakelsen vår om at sammenhengen ikke bare skyldes særegne forhold ved én bestemt konflikt. Håp om kollektiv seier henger mer generelt sammen med holdninger som gjør det vanskeligere å oppnå kompromisser og forsoning i langvarige konflikter mellom grupper.

«Vi tenker gjerne på håp som noe utelukkende positivt. Da kan vi lett glemme å stoppe opp og spørre hva vi egentlig håper på, hvorfor vi håper på det, og hvilke konsekvenser håpet kan få.» Jonas Kunst

Seier som vei til fred 

Forskerne brukte statistiske analyser for å undersøke sammenhengen mellom ulike former for håp og deltakernes holdninger til kompromiss, militærmakt og vold. De identifiserte tre ulike mønstre blant de israelsk-jødiske deltakerne, basert på hva de håpet skulle skje i konflikten. Noen hadde først og fremst håp om seier, andre om fred, mens den største gruppen hadde sterke håp om begge deler. Forskerne omtaler denne gruppen som «dual hopers».

– Håp om fred og håp om seier utelukker ikke nødvendigvis hverandre. De kan være to forskjellige mål man håper på samtidig, snarere enn å være motsatte ender på samme skala, påpeker Shani.

For noen kan seier tvert imot framstå som veien til fred: Hvis motparten beseires eller svekkes, blir egen gruppe tryggere, og dermed kan fred bli mulig. Man kan altså ønske fred, samtidig som man mener at militær makt er nødvendig for å komme dit.

– Dette gjør «dual hopers» særlig interessante å studere. Personer som håper på både fred og seier, viste større støtte til voldelige og mer ekstreme virkemidler for å få slutt på konflikten, enn personer som kun håper på fred. Samtidig fant vi at «dual hopers» i større grad foretrakk fred fremfor seier, om de ble bedt om å velge mellom dem. Et ønske om seier innebærer ikke nødvendigvis at fred avvises som et ønsket utfall, understreker Kunst.

At «dual hopers» i gjennomsnitt foretrakk fred da de måtte velge mellom de to, mener Shani og Kunst kan være et positivt tegn for muligheten for en fredelig løsning på konflikten.

Etter 7. oktober

Håpet om seier viste seg også å kunne endre seg i takt med konfliktsituasjonen. I den siste studien, hvor israelske deltakere ble spurt i 2021 og deretter på nytt i den tredje uken etter Hamas’ angrep 7. oktober 2023, fant man at håpet om seier hadde økt etter angrepet.

– Vi fant en tydelig endring i holdningene blant de israelske deltakerne etter terrorangrepet. Sammenlignet med svarene de samme personene hadde gitt i 2021, hadde håpet om seier økt, mens håpet om fred hadde falt. Når konflikten oppleves som mer truende, kan troen på at seier er nødvendig for å skape trygghet, også bli sterkere, påpeker Kunst.

For Shani er denne utviklingen ikke bare noe han studerer på avstand. Han er selv israeler.

– Måten jeg har snakket om konflikten på, har endret seg etter terrorangrepet 7. oktober, sier han.

Han beskriver det som skjedde som et kollektivt traume for israelerne.

– Følelsene er veldig sterke. Jeg har selv kjent på hvor mye man kan identifisere seg med dem som ble rammet. Vi er et samfunn som er traumatisert. Dette kommer til å følge oss i mange år.

Shani minner om at 7. oktober-terroren for israelere inngår i en lang historie med kriger og væpnede konflikter mellom Israel og arabiske stater og palestinske grupper. Israelske sivile har over flere tiår vært utsatt for blant annet rakettangrep og terrorangrep. Historien om opprettelsen av staten Israel må dessuten også ses i sammenheng med jødenes langvarige erfaringer med antisemittisme og jødeforfølgelse. Særlig bidro Holocaust til å styrke oppfatningen om at jødene trengte et eget, trygt nasjonalt tilholdssted.

– Israelere tolker det de opplever på mange ulike måter, og de kommer til svært ulike konklusjoner om hva som skal til for å oppnå sikkerhet og fred. For noen gjør erfaringene at konflikten oppleves som eksistensiell – som en konflikt der selve Israels sikkerhet og overlevelse står på spill. Jeg håper imidlertid at vi snart kan begynne å se fremover og tenke på tiden som kommer etter at konflikten er over.

«For noen gjør erfaringene at konflikten oppleves som eksistensiell – som en konflikt der selve Israels sikkerhet og overlevelse står på spill.» Maor Shani

Når «vi» blir viktigere enn «jeg»

En konflikt som oppleves som en trussel mot tryggheten til ens egen gruppe, kan styrke følelsen av tilhørighet til gruppen. Dette kan igjen påvirke hvordan mennesker ser på seg selv, sin egen gruppe og motparten.

De to forskerne er særlig opptatt av hvordan identiteten vår formes av gruppene vi tilhører. Når gruppetilhørigheten blir viktig, kan det kollektive «vi» overskygge det individuelle «jeg». Likhetene mellom medlemmene i egen gruppe og forskjellene mellom egen gruppe og andre grupper blir da tillagt mer vekt. Samtidig begynner man å overdrive hvor store og vesentlige disse forskjellene faktisk er.

– Når vi identifiserer oss sterkt med en gruppe, kan det som skjer med gruppen, også oppleves som personlig viktig. Hvis det å være ukrainsk er en viktig del av identiteten min, kan en ukrainsk seier kjennes som min personlige seier. Er tilhørigheten til nasjonen svakere, vil det trolig heller ikke bety like mye følelsesmessig om den vinner eller taper, sier Kunst.

Den enes seier, den andres tap

Så er spørsmålet hva vi egentlig mener med «seier» i en konflikt. Når er den oppnådd? Når motparten er militært beseiret, når man kontrollerer et bestemt område, eller når egen befolkning kan føle seg trygg?

Synet på hva som er mulig å oppnå, kan også endre seg underveis. En seier kan gi håp om at målet er nærmere, men også føre til nye og større mål.

– Hvordan påvirkes håpet om en endelig seier når man opplever en liten eller en stor seier underveis? Gjør det deg glad og tilfreds, eller motiverer det deg bare til å jakte på stadig større seire? spør Kunst.

Her blir begrepet nullsumspill viktig.

– I et nullsumspill er den enes gevinst den andres tap. Ser man en konflikt på denne måten, blir det vanskelig å forestille seg en løsning begge sider kan leve med, sier Kunst.

Maor Shani mener derfor det er viktig å utfordre selve forestillingen om at den ene siden bare kan vinne dersom den andre taper.

– Vi må få folk til å forstå at konflikten i virkeligheten ikke er et nullsumspill.

I den israelsk-palestinske konflikten kan det for eksempel bety at israelsk trygghet og palestinsk frihet blir sett på som motsetninger: Mer trygghet for den ene siden må innebære mindre frihet for den andre.

– Hvis man ser konflikten slik, kan det framstå som rasjonelt å svekke motparten og begrense dens handlingsrom, sier Shani.

Han minner om at frihet og trygghet ikke kan forstås utelukkende som fravær av frykt og tvang. De forutsetter også anerkjennelse som et likeverdig menneske og muligheten til å leve i gjensidige relasjoner preget av tillit, respekt og tilhørighet.

– Trygghet, frihet, anerkjennelse og menneskeverd er helt grunnleggende behov som begge parter i en konflikt har. Den enes trygghet kan derfor ikke bygge på at den andres frihet og rettigheter begrenses.

Det reiser også spørsmålet om hva en militær seier faktisk kan løse.

– Etter flere år med krig er spørsmålet ikke lenger bare om Hamas kan beseires militært, men om en slik seier faktisk kan gi Israel varig trygghet og bidra til en politisk løsning. Mange israelere ønsker fortsatt å svekke Hamas for å hindre en ny 7. oktober. Andre mener krigen bør avsluttes, og at mer militærmakt ikke nødvendigvis bringer en løsning nærmere, sier Shani.

Villedende håp

Jo mer intens en konflikt blir, desto vanskeligere kan det være å løfte blikket og spørre hva man egentlig ønsker å oppnå på lengre sikt.

– Oppmerksomheten rettes mot det som skjer her og nå. Man blir opptatt av å svare på motpartens handlinger for å beskytte egne interesser. Da blir det vanskeligere å løfte blikket og tenke langsiktig, påpeker Kunst.

Håp om seier bør ikke uten videre forstås som et uttrykk for et ønske om vold for voldens egen skyld. For israelere som opplever konflikten som en vedvarende trussel mot sin egen og andres sikkerhet, kan håpet om seier gi en opplevelse av handlekraft og kontroll over en situasjon som ellers kan oppleves uforutsigbar og truende. Håpet om seier kan gi en følelse av trygghet og av at livet, selv når det er kaotisk, har en mening og retning.

– Håp kan være en litt villedende følelse, mener Jonas Kunst.

– Vi har en tendens til å oppfatte håp som noe utelukkende positivt, som noe som i seg selv er iboende godt. Derfor kan vi glemme å stoppe opp og reflektere kritisk over hva vi håper på, og hvorfor vi håper på det.