Bokessay av Bent Olsen
Det er både opplysende og oppløftende når man innen et fagfelt finner anledning til å gripe tilbake i egen faghistorie, gjenskape og aktualisere den – slik boken ‘Skolens mening’ gjør.
Det er svært krevende å mobilisere, ikke alene kunnskapshistorien, men også fagkolleger til dette bokprosjektet. Det vitner om at man kan operere i spillerommet mellom fagområdets konkret aktuelle emner og dets mer generelle og prinsipielle spørsmål.
Det er nokså sjeldent dette skjer innen pedagogikken nå om dagen. Om det forholder seg slik at overblikkene og de lange linjene er på vikende front til fordel for kortsiktige her-og-nå-initiativer – som ikke vil forstå problemkomplekser, men bare fortelle lærere og andre hvordan de skal og bør løse dem – kunne man ved en annen leilighet utmerket spekulere nærmere over.
Anledningen er 50-årsjubileet til Nils Christies bok ‘Hvis skolen ikke fantes’. Redaktørene Espen Schaanning og Willy Aagre har supplert seg med et halvt snes bidragsytere fra flere forskjellige fagdisipliner. Christie døde i 2015, i en alder av 87 år.
«… hvordan skolen fungerer som en sosial ‘sentrifuge’ og på den måten slynger elevene bort fra hverandre.»
‘Skolens mening’ vil, som alle andre bøker, noe med leserne sine: hvor skal vi fokusere og hvor skal vi hen? Genren er ‘debatt’ med ønsker om å kunne bidra med innspill om hva skolen er og hvilken retning den bør bevege seg.
Bidragsyterne er presentert som ‘forfattere’, ikke ‘forskere’. I så måte er boken ikke drevet av egentlige, vitenskapelige fordringer, men snarere av å levere ammunisjon og bli aktiv deltaker i den alltid pågående kulturkamp om hvordan også skoleinstitusjonene kan, skal og bør være.
Når boken på den måten ikke sikter mot å bli et vitenskapelig, utforskende arbeid, er det lurt om leseren tar seg i akt. For man vet aldri om man uforvarende og ufrivillig dras med inn som aktiv kombattant i utvekslingene eller – hva som er enda farligere: at leseren befinner seg selv midt i den skuddlinjen hvor det følgelig kommer til å fyke om ørene. Vil man bli beriket med innsikter etter endt lesning? Eller får leseren verdibaserte kjepphester i fanget uten å ha bedt om det?
Hvordan går ‘Skolens mening’ til saken, hvordan tolkes boken til Christie, hvilke poenger løftes frem og hvordan forstås den som både del av samtida da den ble skrevet, og som innspill i nåtida? Og hva er det som pekes ut som så langtidsholdbart, at det skal kunne bibringe oss noe mer og kanskje også noe nytt til forståelsen av dagens skolesystem?
Innen jeg tar meg inn i jubileumsboka, kommer først en kort omtale av Christies bok ‘Hvis skolen ikke fantes’. Den er skrevet av en tenkende og reflekterende sosiolog, som i bruken av essaygenren samtidig tar seg visse friheter. De skarpe, sosiologiske blikk iblandes en politisk kritikk hvor sosialfilosofisk drevne forhåpninger til hva skolen kan og skal, veksler med undrende innfall og den humanisme som står vakt om enkeltmennesket i ønsket om å redde det fra systemtunge vilkår. Litteraturlista viser til tekster om kriminologi og en serie av myndig-hetstekster om skolesystemet.
Men bemerkelsesverdig vises det ikke til verken skole- eller utdanningsforskning, og vi får heller ikke noen hint om hvilke sosiologiske rammeverk Christie henter sine tanker og klassifiseringer fra.
Endelig gir formidling og tenkning inntrykk av en nærværende fortellemåte, som om han valser papiret mens han skriver. Det fremgår ikke av litteraturlista til Christies bok at han skulle være kjent med den måten å forbinde det nære konkrete med det abstrakte på, som den amerikanske sosiologen C. Wright Mills utviklet som ‘The sociological Imagination’, ‘sosiologisk fantasi’. For måten har skaper, formidler og bruker de tre innledende caser på i boken, får oss virkelig til å tro at han ferdes hjemmevant i nettopp det universet.
Det er her han løfter frem 1. den organiske sammenheng mellom skolen og det sosiale miljøet på en nærmest Durkheim’sk måte, 2. den kulturelle fremmedgjøringen, den skolefremmede, samt 3: måten skolen gjennom subtile seleksjoner bidrar til å reprodusere sosiale posisjoner på, innen det norske klassesamfunnet.
Det er også disse tre grunntemaer innen samfunnsvitenskapelige tilnærminger til skolen, som Aagre og Nergård innleder boken med å gjennomgå og aktualisere. Aagre fortsetter hvor Christie slapp, ved å løfte frem senere forskning om hvordan skolen fungerer som en sosial ‘sentrifuge’ og på den måten slynger elevene bort fra hverandre. Her er det ikke rom for den harmoniserende sentimentalisme som kleber til ordet ‘fellesskole’.
Det er det virkelig heller ikke i Nergårds bidrag om ‘skolen som koloniredskap’. Han går kontant og rett på sak: I mer enn 100 år har myndighetene med skolesystemets mellomkomst jobbet for å gjøre samene norske og dermed bidratt til å ødelegge samisk språk og tradisjon. Nettopp avkoloniseringen og innsatsen for samenes rettigheter var gjenstand for Christies politiske aktivisme.
Herfra skal man helt frem til det siste kapittel, 10, for igjen å komme inn i ‘Hvis skolen ikke fantes’. Det er til gjengjeld en velopplagt og innsiktsgivende gjennomgang av Christies skoletanker. De to – danske – forskerne Cone & Wiewiura har for øvrig utvirket, at Christies bok i 2021 be gitt ut på engelsk!
De resterende bidrag i boken forholder seg mer eller mindre fritt til ‘Hvis skolen ikke fantes’. Det gjelder bl.a. Schaannings hudfletting av NOU-rapporten fra 2019 om kjønn og likestilling også i skoleinstitusjonene. I så måte kunne de ha funnet en plass i en hvilken som helst annen antologi.
Enkelte fremstår sårt ‘u-Christie’ske’ i den ideologikritiske måten de går løs på især de legitime, sentralstatlige institusjonenes definisjoner av skolen. Kritikken av disse føringene går typisk på at disse virkelighetsdefinisjonene motsies av hverdagsrealiteten for barn og voksne eller av forfatterens eget sett av preferanser.
Her etterlates leseren i en lite gunstig situasjon, med en oppregnet katalog av daddelverdige forhold i skolen, men uten ledsagende, forklar-ende innsikter i hvorfor det kan tenkes å forholde seg slik det skildres.
Det ville ha vært til hjelp om redaktørene hadde avsluttet boken med et oppsummerende kapittel, med alle argumentene samlet for at dagens forskere, skolefolk og andre kan ha utbytte av Christies bok.
Bidragene i den aktuelle utgivelsen tar for seg det mer pedagogiske i Christies bok, og også hvordan skolens aktører bør ordne med seg og sitt. Det er vanskelig å nøste opp ‘Hvis skolen ikke fantes’ – et par fagsosiologisk informerte bidrag kunne ganske sikkert ha bidratt til å knekke Christie-koden.
Men en bragd er det uansett å gjøre forsøket med ‘Skolens mening.’
Hvis skolen ikke fantes
I 1971 skrev Nils Christie boka ‘Hvis skolen ikke fantes’. Den vakte atskillig oppmerksomhet med sin oppsiktsvekkende tittel da den kom ut.
I boken beskriver Christie en skole som ikke først og fremst er til for elevenes læring, ve og vel, men heller er til for å dekke et behov hos voksensamfunnet, sortere sterke og svake og sørge for oppbevaring.
Nils Christie var professor i kriminologi på Universitetet i Oslo.