Anmeldt av Svein Aage Christoffersen
Peter Wessel Zapffe (1899-1990) var forfatter, filosof, jurist, pessimist, humorist, fjellklatrer, naturverner og mere til. Dag O. Hessen rekker faktisk å komme innom det meste i denne velskrevne og tankevekkende boken. I tillegg tar han interessante avstikkere både til fjellklatringens og til miljøbevegelsens historie i Norge.
Den røde tråden er likevel det store spørsmålet som romsterte rundt i Zapffes liv og forfatterskap fra begynnelse til slutt: "Hva vil det si å være et menneske?"
Zapffe var en eksistensialistisk nihilist. Livet har ingen mening: "Vi kommer fra ingenting og vi går til ingenting". For Zapffe var spørsmålet om livets mening ikke bare et filosofisk spørsmål. Det var et eksistensielt problem. Liv og tenkning hørte sammen. Nihilismen, livsangsten og tungsinnet rev og slet i ham, mens han bekjempet det med skriving, fjellklatring og en til tider overdådig humor.
Hessen vil ikke bare redegjøre for Zapffes liv og tenkning, han vil følge med på ferden og "tenke med Zapffe". Det er dette som gjør boken særlig interessant – og viktig. Selv om Hessen kjenner mye av seg selv igjen i Zapffes spørsmål og tenkning, kommer han på noen avgjørende punkter ut med et annet livssyn. Hessen vil ikke bare tenke med, men også mot Zapffe.
En sentral tanke i Zapffes menneskesyn var "overutrustningen". Som mennesker er vi nærmest ved en evolusjonær feil blitt utrustet med en overdimensjonert og dysfunksjonell bevissthet. Vi vet og forstår mer enn vi har godt av. Som et overutrustet vesen med en metafysisk lengsel, krever vi en moralsk og rettferdig verdensorden.
Men det finnes ikke en moralsk verdensorden, og derfor heller ikke en god og allmektig gud. Zapffe var ikke bare ateist, han var som Hessen skriver, anti-teist. Han ville bekjempe troen på en god gud.
Zapffes anti-teistiske kamp balanserte nok på kanten av det meningsløse. Hvis alt er meningsløst, blir det vel også meningsløst å rette sine anklager om mangel på mening i livet til et meningsløst univers? Zapffe trengte imidlertid en adressat for å kunne gi sine skuffede livsforventninger luft. Derfor slynget han sine anklager ut mot en gud han ikke trodde på.
Når vi nå en gang har fått dette overdimensjonerte intellektet, har vi også plikt til å bruke det, mente Zapffe. Men siden bruken, når den er ærlig nok, ikke fører til annet enn en "kosmisk panikkfølelse", burde vi også ha plikt til å si stopp. Zapffe avsto derfor fra å få barn. Å føre menneskeslekten videre, ville bare være "et sanseløst søl med organisk stoff". Her skiller Hessen og Zapffe lag. For Hessen er det en forferdelig tanke at menneskeheten skulle forsvinne. Vissheten om døden motiverer til innsats i livet.
Troen i religiøs forstand la både Hessen og Zapffe bak seg i ung alder, etter rystende møter med tilintetgjørelse og død. Det har jeg ikke vanskelig for å forstå. Det jeg har større vanskeligheter med, er at "tro" bare kommer til orde som talerør for en gudommelig masterplan som skal gi mening til alt som skjer. Den tanken at "det er nok en mening med det" er mer et uttrykk for en folkereligiøs skjebnetro enn kristendom.
Når det Hessen kaller for en mild søndagsskoletro er den eneste formen for religiøs tro som adresseres, og denne troen dessuten stemples som intellektuelt og moralsk uredelig, da blir det sjenerende lettvint. Det er mye tro igjen i denne boken. Zapffe ville kanskje kalt det for en metafysisk lengsel?
Zapffe var tidlig ute med å lokalisere naturødeleggelsens rot i forbrukskulturen og vekstideologien. Hessen er enig i det, men peker samtidig på at Zapffes naturvern var drevet av hensynet til menneskets, og særlig til Zapffes egne behov. Hessen for sin del har tro på det grunnleggende prinsippet i Arne Næss dypøkologi: Naturen skal vernes for sin egen skyld. Alt liv har en verdi i seg selv.
Næss innvendte mot Zapffe at vi må skjelne mellom mening med livet og mening i livet. Hessen er enig med Næss. At alt er meningsløst under evighetens perspektiv, utelukker ikke at vi kan finne en mening i det livet vi tross alt lever. Biologien har utstyrt oss med en livsgnist som kan gi mening til livet her og nå.
Hessen tror på denne livsgnisten, og tenker at har livsgnisten egenverdi, så har alt liv egenverdi. Dette er ikke en logisk sett nødvendig tanke, men den er mulig, slik Zapffes nihilisme er et mulig, men slett ikke et nødvendig syn på livet.
For egen del tror jeg ikke spørsmålet om "mening" primært melder seg i vidløftige teorier om meningen med "alt". Mening melder seg først og fremst som en grunnleggende erfaring vi gjør når vi møter kjærlighet eller barmhjertighet, når vi tar imot et nytt liv eller føler at vi går opp i naturen. Men erfaringen av mening melder seg også i protestene mot urett og overgrep.
Når vi fordømmer uretten, tror vi også at det finnes verdi og mening som rekker ut over øyeblikkets tilfeldige innskytelser, noe ubetinget og universelt vi kan appellere til. Hvis livet i det store perspektivet bare er et meningsløst søl med organisk stoff, da kan vi vel like godt bare søle videre?
Både i livsgleden og i protesten kjenner jeg igjen Hessens tro på livsgnisten. Men jeg kjenner også igjen bærende elementer i kristen tro, og ikke minst tenkning.
At vi går til ingenting, som Zapffe sa, og som også Hessen tror, det er selvfølgelig mulig, selv om jeg håper og tror noe annet. Men at vi kommer fra ingenting, det er vanskeligere. Ingenting kommer av ingenting.
At noe likevel er til, og er til for meg, det er et under. Dette "værens-underet" kan jeg ikke forklare, men jeg kan ta imot det i undring. Hvorfor det er lagt i akkurat mine hender, det aner jeg heller ikke, men jeg forstår at det innebærer en forpliktelse til å ta vare på det.
Og hvis det virkelig er slik, hva er da et menneske?