Anmeldt av Markus Lindholm
Naturhistoriske museer er kraftsentre for forskningsformidling. Og på Tøyen sitter en av våre flittigste formidlerne, Petter Bøckman, som nå er ute med bok, Oss dyr imellom.
Formidling er en fascinerende sjanger. Mens vitenskap er balansert og nøytral, kan formidling ha en mer personlig tone. Ofte gjøres leserne kjent med pussige fenomener og funfacts, også – som hvorfor noen dyr er store og andre er små, hvorfor noen sover om dagen og andre om natten, hvorfor ikke alle dyr har blitt tamme, eller hva insekter drømmer om.
«Bøckman skriver best om det han er usikker på.»
Oss dyr imellom har et personlig preg, og det gjelder både innhold og innpakning. Bøckman står ikke bare for teksten, men for illustrasjoner og lekkert design også. Og fortellerstemmen har nerve – han skriver på innpust, bruker friske metaforer og blir knapt ferdig med setningen før han er i gang med den neste. Det smitter over på leseren og gjør at man stadig griper seg i å tenke – jøss, for en verden jeg er kommet til! Her er Bøckman i sitt ess.
Det leder ham også til smale saker som er både fornøyelige og fascinerende – om kuer som ikke kan ligge på magen, trekkfugler som sover mens de flyr, om maur som ikke er så sterke som vi trodde, om ugler som bruker fuglekassa som fryseboks, og mye annet. Biologi i denne formen burde vært mer til stede i landets klasserom.
Midt i den glade formidlingsflommen tar han også opp alvorlige problemer, også, som hvorfor så mange villformer av husdyrene våre er utdødd. Ifølge Bøckman skyldes det at tamdyr utviklet resistens mot smittsomme sykdommer, som senere ble spredt til ville slektninger:
«Når tamdyr rømmer, tar de med seg et kobbel med parasitter, bakterier og virus som de selv kan leve med, men som deres ville slektninger ikke har noen motstandskraft mot.» (s. 65).
Med dette som bakteppe fastslår han at sammenbruddet i Atlanterhavslaksen skyldes rømt oppdrettslaks som sprer lakselus og andre sykdommer: «Det er rett og slett slik biologien virker.» (s. 66).
Men her maler Bøckman med nokså bred pensel. Lakselus fra oppdrett har riktignok lokalt hatt negative effekter på villaksen. Men den overordnede forklaringen han streker opp står ikke veldig sterkt, selv om den er interessant. Den vanligste forklaringen på tap av villformene er rømte tamdyr som krysset seg med villformene og ledet til dårligere tilpasning. Mange mener at den har relevans for villaksen, også.
Med en så formidlingsglad penn som Bøckmans, må det riktignok være rom for spekulasjoner. Men man skylder sine lesere å gjøre det klart når alternative hypoteser fremstilles som etablerte modeller.
Og det går fort i svingene andre steder også. Årsaken til mangfoldet av antiloper i Afrika er at de finner gress hele året, får vi vite: «Hvorfor har vi ikke impala og oryxantilope her hos oss? Grunnen er ganske enkelt at antiloper er høyt spesialiserte gressetere.» (s. 85). De ville aldri overlevd den nordiske vinteren, i motsetning til hjortedyr, som har lært seg å overleve på kvist, skriver Bøckman.
Men tørketidene i Afrika er like karrige som nordiske vintre, og antiloper må klare seg med kvist, bark og røtter, de også, ikke minst oryx, som er tilpasset ørkenklima.
Både her og andre steder går forfatteren for langt i sin iver etter enkle forklaringer på komplekse spørsmål. Spørsmålet om fuglevingens opprinnelse, som har holdt generasjoner av evolusjonsbiologer i ånde, parkeres med én setning: «Forfedrene utviklet vinger for å holde eggene varme og viftet med dem i parringstiden, først senere begynte de å fly med dem.» (s. 118).
Pussig er også påstanden at kjøttmeis skulle ha navnet sitt fordi den eter andre fugler om vinteren (s. 89). Dyr gjør mye rart, men det er ikke dekning for å fremstille slikt som kjøttmeisens standardrepertoar. Sånt gjør dessverre at man også begynner å lure litt på holdbarheten i en del andre funfacts som bringes til torgs.
Som så mange andre bøker om biologi skrevet av menn, mangler det ikke på barsk romantisering av den legendariske kampen for tilværelsen. Livet utenfor stuevinduet skildres som en blanding av Tour de France og Ukrainakrigen: «leddyrenes verden er brutal og nådeløs», for «jordbunnsfaunaen er livsfarlig». Men leddyr er «en suveren vinner» (s. 153), selv om indre skjelett var «helt overlegen(t)» og gjorde virveldyra til «kongen på haugen» (s. 155). Riktignok setter fysikk og konkurranse «nådeløst grenser» (s. 158). Ikke desto mindre har «alle dyr som lever i dag, (…) forfedre som har unngått å bli noens middag», for «livet blant dyr er stort sett hardt og brutalt.» (s. 159-160).
«I oppfølgeren håper jeg Bøckman også drøfter hvem dyr er. Det tror jeg kan bli interessant.»
Det er jo ikke feil. Men det er enøyd og reflekterer bare et avgrenset utsnitt av Darwins kongstanke. Naturlig utvalg skjer vanligvis i små skritt og justeringer, uten at aktørene selv merker stort til det. Og samarbeid og symbioser er like viktige evolusjonære ingredienser som konkurranse. Som fagformidler er det vel også verdt å spørre seg hvordan slike stereotype forklaringer påvirker samtidens natursyn.
For egen del hadde jeg størst utbytte av bokas siste kapitler, der forfatteren tar for seg fenomener som bevissthet, intelligens og kultur. Her blir teksten mindre bastant: «Regnekraft kan måles, bevissthet har vi ikke en gang noen skikkelig definisjon av. (…) ingen kan si hva det er, men vi kjenner det igjen når vi ser det.» (s. 183). Bøckman finner spor av bevissthet hos alle dyr, til og med hos maneter.
Så hva er intelligens, da? Med støtte i Alan Turing og John Searle konkluderer han at kunstig intelligens i realiteten har lite felles med det vi som levende skapninger forstår ved betegnelsen. For levende intelligens forvaltes av bevissthet, av et ‘noen’ som vil noe, som har agens. Maskiner kan godt være intelligente, men det er trolig lite å bekymre seg for så lenge de ikke har bevissthet, fastslår Bøckman.
Distinksjonen er oppklarende og antagelig ny for mange. Det gjør også at han kan begynne å sirkle inn fenomenet bevissthet, som når han skriver at det mest fundamentale bevisstheter kan ville, er å leve. Bevissthet er altså en iboende side ved livets selvoppholdelsesdrift: «Alle bevisste systemer vi kjenner, kommer med et helt grunnleggende behov for å bevare seg selv.» (s. 180).
Her nærmer Bøckman seg Albert Schweitzers essensialistiske filosofi om «ærefrykt for livet». Dermed strekes opp et biologisyn der dyr ikke bare er formet av genetisk arv, men også av kultur og læring og av de ulike bevissthetenes innovative evner: «Å ha en kultur betyr at man må lære å leve (…). Ulv og gaupe må lære å jakte, de kan det ikke av seg selv. Sangfugler lærer å synge ved å høre på far når de er små.» (s. 210).
Med denne erkjennelsen som bakvegg runder han av boka med en varsom, men berettiget advarsel: «Spørsmålet om det er naturen eller kulturen som former oss som individer, er litt mer komplisert enn det kan se ut til ved første øyekast. (…). Det er ikke et spørsmål om født sånn eller blitt sånn, vi er født sånn og blitt sånn. Vår kultur er vår natur, og vår natur er vår kultur» (s. 214).
Dette er interessante passasjer, som også destabiliserer en del urimelig enkle forklaringer som forfektes tidligere i boka. Kort sagt – Bøckman skriver best om det han er usikker på.
Ikke desto mindre gjør dette at boka i en viss forstand fremstår som uferdig. For Bøckman varslet allerede på første side at han akter å bruke dyreriket til å finne ut hvem han selv er. Under overskriften Hvem er jeg? heter det at «boka er et dykk ned i dyrenes verden for å søke etter svaret på hvem vi mennesker er.» (s. 8).
Men det meste av boka handler ikke om hvem, men om hva dyr er. Det siste gjør dyr til objekter, som kan manipuleres og beherskes. Å undersøke hvem dyr er, er å gjøre dem til subjekter, som kan bli vår neste. Det er nettopp å anerkjenne kultur, læring og bevissthet, slik han gjør til slutt. Skulle han velge å forfølge det sporet, kunne han trekke veksler på Edmund Husserls livsverden og Martin Heideggers værensbegrep.
Så i oppfølgeren håper jeg Bøckman også drøfter hvem dyr er. Det tror jeg kan bli interessant.