Bokomtale: Hvem har rett til naturens gaver?

Kalle Moene er professor i økonomi ved Økonomisk institutt på UiO og har anmeldt boken "Grunnrenten – naturens supergave" for Apollon.

Prisen på olje og gass kan igjen nå rekordhøye nivåer. Da kan grunnrenten, som er betegnelsen mange bruker på superprofitten i Nordsjøen, bli så høy at vi igjen blir ufrivillige krigsprofitører – kanskje i tusen-milliarder-klassen, som rett etter Russlands invasjon i Ukraina i 2022.

Erling Eides Grunnrenten – naturens supergave tar ikke denne utfordringen. Boken er skrevet «for alle som beskjeftiger seg med grunnrenten på politisk nivå, i offentlig administrasjon og i de enkelte næringer og distrikter hvor spørsmålene er aktuelle» – som det heter i forordet. Men da kan den ikke vike unna de mest brennende spørsmålene som krig og konflikt igjen aktualiserer.

Del I av boken begynner godt med enkle forklaringer av hva grunnrente er. Eide gjør som de fleste og benytter den gamle feiloversettelsen av ground rent til «grunnrente» i stedet for grunnleie. Grunnrente høres ut som privat avkastning som en har rett på, mens grunnleie mer gir inntrykk av det en skal betale for å bruke felles ressurser. Betaler en ikke, beholder en grunnleieinntektene selv.

"Problemet er likevel at Eides bok ikke tar opp de viktigste spørsmålene. Typisk nok berører ikke boken den opphetede lakseskatt-debatten."

Uansett navn, Eide forklarer enkelt og godt at grunnrente er naturens bidrag til verdiskapingen. Deretter undrer han seg et øyeblikk på hvem som skal få denne gaven: Er det «felleskapet som kan betraktes som naturens rettmessige eier», eller den «næringsdrivende som gjennom sin virksomhet skaper gaven?» Allerede her må leseren bli forvirret: Kan den næringsdrivende skape det som er naturens bidrag? Og enda verre: Eide forsøker ikke å besvare spørsmålet han reiser.

Hvordan svarte de klassiske og de første nyklassiske økonomene på spørsmålet? Det er fortjenestefullt at boken prøver å plassere grunnleieinntektene i et historisk perspektiv. Igjen begynner det godt. Sitatet av Adam Smith om at «godseierne elsker å høste der de aldri har sådd og kreve leieinntekter også for naturens bidrag», er kjernen i saken. Naturens bidrag som fellesinntekt går igjen i så å si alle klassiske framstillinger på 1800-tallet.

Grunnlaget for analysen legges av Smith og Ricardo. De andre følger deres opplegg. Eide, derimot, vil ha det til at mens «hverken Smith eller Ricardo gikk til angrep på den private eiendomsretten» på dette området, var Marx preget av «politiske vurderinger av grunnrenten» og George gikk inn for «avprivatisering av grunneiendom».

Her må Eide forveksle form med innhold. Også Adam Smith understreket: «Den borgerlige regjering, så langt den er innstiftet for å sikre eiendom, er i realiteten innstiftet for å forsvare de rike mot de fattige, eller de som har eiendom mot de som ikke har det.» (bind to av Wealth of Nations, s. 236). Smith ønsket selvfølgelig ikke å avskaffe privat eiendom, men kanskje å dempe de store ulikhetene ved å skattlegge grunnleieinntekter.

John Stuart Mill (1806–1873) og særlig Henry George (1839–1907) – som til de grader er inspirert av Adam Smith, rendyrket dette ved å gå inn for å skattlegge all grunnleieinntekt. Målet med skattleggingen var å bevare den private eiendomsretten, men bare til det folk selv hadde skapt. Eide derimot snakker om det «sosialist/kommunist-inspirerte synspunktet» til George som om det var en forbindelse mellom George og Marx – de hverken traff hverandre eller viste respekt for den andre.

Det Eide burde diskutert, er hvorfor økonomene på 1800-tallet hadde et annet syn på naturressurser som privat eiendom enn mange av dagens økonomer. Selv Stanley Jevons (1835–1882), en av grunnleggerne av den nyklassiske økonomiske teorien, kalte private eiendomsrettigheter til naturressurser «ikke noe annet enn et monopol». Grunnleggeren av generell likevektsteori, Léon Walras (1834–1910) mente at all jord burde eies av staten, og at leieinntektene skulle betales tilbake til folket som et sosialt utbytte.

Det Eide kaller den hundreårige teoridebatten om jordleieinntektene (som vi ikke får høre mye om i boken), dreier seg om interessekampen rundt de engelske kornlovene. I perioden 1815–1846 forbød kornlovene import av billig korn fra USA og Øst-Europa for å øke grunnleieinntektene til de britiske godseierne. De konservative og høyreorienterte var imot frihandel og marked, mens de radikale og liberale var for.

Som leseren forstår, er jeg kritisk til framstillingen i del I av Erling Eides bok. Jeg syns den er for grunn, for kort og delvis feilaktig. Del II om «grunnrenten i enkelte næringer» er jeg derimot mer begeistret for. Den drøfter og kvantifiserer grunnrenten i vannkraft, olje og gass, havbruk, landbasert vindkraft, radio- og telefrekvenser, fiske, mineralutvinning, skog, havvind, tomtegrunn. Disse oversiktene er korte og gode.

Problemet er likevel at Eides bok ikke tar opp de viktigste spørsmålene. Typisk nok berører ikke boken den opphetede lakseskatt-debatten som fulgte etter Havbruksskatteutvalgets svært solide utredning, ledet av Karen Helene Ulltveit-Moe (NOU 2019:18). Boken viser til utredningen som kilde, men tar ikke opp saken.

Å vike unna på denne måten kan være symptomatisk for mange i universitetsmiljøene. Vi vegrer oss for å skrive populært og særlig populærbøker om kontroversielle spørsmål. Trolig har slike skrifter lav status. Kanskje de vurderes som politiske og ideologiske, mer enn faglige? Jeg vet ikke. Populær-markedet for fagbøker er i alle fall tatt over av journalister og medlemmer av tenketanker. Ikke et ondt ord om disse bøkene: de er som regel godt skrevet og godt fundert, vel verdt å lese. Likevel er det en mangel, syns jeg, at det er så få bidrag i debatten fra fagøkonomer som selv har drevet med grunnleggende forskning innenfor det temaet de tar opp. Her kunne Erling Eide, som den høyt respekterte lederen for det rettsøkonomiske miljøet i Norge, bidratt med klarere synspunkter.

"Internasjonale toppøkonomer har alle regelmessig gitt ut viktige populære framstillinger av kontroversielle temaer."

Internasjonale toppøkonomer som Esther Duflo, Abijiit Banjeree, Pranab Bardan, Sam Bowles, Dan Rodrik, Susan Rose-Ackerman, Joe Stiglitz, Paul Collier, Luigi Zingales, Thomas Piketty, Daron Acemuglu, Jim Robinson, Branko Milanovic – og lenge før disse storheter som den radikale Joan Robinson og konservative Milton Friedman – har alle regelmessig gitt ut viktige populære framstillinger av kontroversielle temaer. Utgangspunktet deres kan være ideologisk. Men den ideologiske nissen er bare med på lasset når spørsmålet stilles; han kastes av når svaret skal gis.

En god samfunnsdebatt om de viktigste spørsmålene – som eksempelvis krig og konflikt reiser for oljerike land, trenger slike bidrag. Vi blir klokere også når vi er uenige i premissene. På den måten kunne vi også få klarere fram i hvilken grad andre forhold i samfunnet kan ha egenskaper som minner om naturressursenes gaver og som derfor burde være gjenstand for samme debatt om hvem som har rett til gavene.