Få forskningsfelt fascinerer som fysikken. Dette er vitenskapen om ‘alt’ – om naturen, universets elementære byggesteiner og de fundamentale kreftene som virker mellom dem.
"Fysikken favner det aller største og det aller minste – fra gigantiske galakser til ørsmå partikler."
Ørsmå partikler, ja: I dag vet vi at absolutt alt er bygd opp av ufattelig små og udelelige partikler, fra sola på himmelen til lufta vi puster inn. Ideen om en slik minste stoffmengde som ikke lar seg dele i noe enda mindre, er langt fra ny.
Demokrit var blant filosofene i det antikke Hellas som snakket om atomos, gresk for udelelig. Men det var likevel først på 1800-tallet at det kom bevis på at atomene faktisk finnes.
I 1911 skjer det et vitenskapelig gjennombrudd. Da fant den britiske fysikeren Ernest Rutherford ut at atomet likevel ikke er udelelig. Han oppdaget at hvert atom har en kjerne, og at denne kjernen er bygd opp av tett sammenpakkete protoner og nøytroner, omringet av ørsmå elektroner.
Da ble det også klart at atomet nesten bare er tomt rom. Forstørrer vi atomet slik at kjernen er så stor som en ert, er de nærmeste elektronene én kilometer unna.
Det er nå godt over hundre år siden kjernefysikken ble grunnlagt – den delen av fysikken som studerer forholdene i atomkjernen. Og nettopp kjernefysikk er tema i Apollon 3/2024.
Temaet spenner vidt: Vi får en historisk innføring i fagområdet, vi får sjansen til å bli kjent med den nye storsatsingen Norsk nukleært forskningssenter; vi kan dessuten hive oss på en tur ut i verdensrommet eller kikke inn i atomkjernen.
Det er verdt å legge merke til alle kvinnene på Universitetet i Oslo som har kjernefysikk som sitt fagfelt. I denne delen av fysikkfaget er kjønnsbalansen perfekt. Kvinnene står i en fin tradisjon etter landets første spesialist i radioaktivitet, professor Ellen Gleditsch – utdannet hos Marie Curie og ved La Sorbonne i Paris.
Kjernen i et atom er uforståelig liten, men med potensielt enorm kraft og mange muligheter for å kunne tjene mennesker og miljø, som denne utgaven av Apollon gir flere eksempler på.
"Denne aller minste verdenen fortsetter å fascinere, overraske og inspirere til nye innsikter og til teknologisk utvikling. I grunnforskningen er faktisk det minste det aller største."