Det startet nærmest som en julefortelling: Telefonen om et gigantfunn midt ute i Nordsjøen nådde norske myndigheter lille julaften i 1969. Det skulle bli tidenes julegave til det norske folk. En nesten urimelig flaks, kombinert med kløkt, klokskap og kompetanse, har – i løpet av de nesten seksti årene som har gått siden den gang – gjort oss rike.
Men det har kanskje gjort noe mer med oss. Det har gjort oss villige til å tro på fortellinger om oss selv – som nok nærer godt oppunder selvfølelsen – men som samtidig er selektive i sin utvelgelse av dokumenterbare fakta, som toner ned åpenbare motsetninger, og som får stadig flere i andre land til å undre seg.
"Men er det noen som virkelig tror at denne fortellingen er sann?"
Lenge dominerte fortellinger om «oljeeventyret»: det lille, relativt fattige landet som fant olje utenfor kysten sin og brukte rikdommen til å bygge et rettferdig og trygt velferdssamfunn. Olje fra et godt og demokratisk land, en velsignelse for verden.
De siste tiårene har imidlertid disse fortellingene møtt motstand. Norge er verdens sjuende største eksportør av klimautslipp, og bidrar dermed betydelig til klimaendringene som truer mennesker og miljø. Ikke desto mindre er landet en pådriver for forpliktende internasjonale klimaavtaler, inkludert Parisavtalen. Nye stemmer kommer til, og fortellingene deres handler om et land som taler med to tunger internasjonalt.
For å få det til å lyde som én tunge, har vi prøvd oss på det umulige, slik flere av forskerne i denne utgaven av Apollon peker på: å smelte den store fortellingen om Norges oljeeventyr naturlig sammen med en fortelling om Norge som klimapolitisk foregangsland. For norske regjeringer er det nemlig fullt mulig å være både stor fossileksportør og moralsk klimaforkjemper.
I fjor nådde oljeproduksjonen vår sitt høyeste nivå på 16 år, og enden er på ingen måte nær: Nylig ga statsministeren marsjordre om fortsatt leting på norsk sokkel, også i Barentshavet, et av verdens mest sårbare havområder – for å kunne hente opp olje og gass flere tiår fram i tid.
For «norsk oljeindustri skal utvikles, ikke avvikles». Større aktivitet på den norske sokkelen er, som flere regjeringer har uttrykt det, «en miljøfordel for verden». Vi gjør altså både oss selv og verden en tjeneste ved å fortsette å produsere den «rene» og «bærekraftige» norske oljen og gassen.
Men er det noen som virkelig tror at denne fortellingen er sann?