Hun blir kalt for trygg, omsorgsfull og hardtarbeidende. Hun er et forbilde for andre kvinnelige matematikere. Og som en av hennes tidligere stipendiater spontant utbasunerte da Apollon prøvde å fiske etter litt mer: «Hun er positiv. Jeg kunne stikke innom kontoret hennes når som helst. Hun har knallgod oversikt, har mange ideer og er samtidig realistisk på hva som kan gjennomføres.»
Kvinnen vi snakker om, er Ingrid Glad, professor i statistikk og en av universitetets fremste eksperter på å finne mønstre i enorme datamengder. De siste ti årene har hun vært en av lederne i BigInsight, et statistikksenter for forskningsdrevet innovasjon. I fjor vår var hun leder for dScience, universitetets nye senter for data- og beregningsvitenskap. Nå skal hun, sammen med mannen sin, lede et nytt senter for fremragende forskning, «Norsk senter for kunnskapsdrevet maskinlæring». Forskningsrådet har gitt dem 155 millioner kroner i støtte over ti år. Det er nok til å lose igjennom åtti stipendiater, bygge opp et team på mer enn tretti forskere fra universitetene i Oslo og Tromsø og knytte til seg et stort antall utenlandske gjesteforskere.
De fleste ville ha blitt matte av mindre. Statistikeren er tilsynelatende like rolig. Hun tar imot Apollon på morgenbesøk hjemme i leiligheten i Ullevålsveien, med 3,7 meter under taket. I den ene stuen er det et bibliotek med bøker fra gulv til tak. I arbeidsværelset, med original takdekor fra 1800-tallet, står et velbrukt klaver og to skrivebord klint inntil hverandre. Det er ikke mulig å plassere dem nærmere. Det er nettopp der Ingrid Glad og makkeren hennes, ektefellen Arnoldo Frigessi, hennes nærmeste kollega og store kjærlighet gjennom mer enn tjuefem år, diskuterer og jobber.
Ingrid Glad vokste opp i Anton Schjøths gate, rett ved Idioten i Oslo. Det litt spesielle områdenavnet stammer fra mellomkrigstidens «anstalt for åndelig abnorme børn». Før krigen var det vanlig å kalle barna i området for idioter. I dag er navnet Idioten et minne om en forgangen tid.
Begge foreldrene hennes er språkmektige. Faren, som har oversatt nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsjs bøker til norsk, var russisklektor. Skolen hans var en del av «russisk-triangelet» i Oslo under den kalde krigen: universitetet, forsvaret og Katta.
Ingrid Glad ble født på foreldrenes første bryllupsdag. Det var en ren og skjær tilfeldighet. Hun ble født én måned før tiden.
– Ingen fikk tak i far. Han var i Russland og visste ikke at han hadde blitt far før han ankom den gamle Østbanestasjonen. Der stod foreldrene hans og gratulerte ham.
Jenta fra Idioten var av det skoleflinke slaget.
– Da jeg begynte på skolen, kunne jeg det meste fra før. Mens de andre måtte øve seg på å lese og skrive, ble jeg plassert, for ikke å kjede meg, i den kreative kroken i klasserommet. Der klipte og limte jeg og lagde ting. Det var fantastisk gøy. Jeg har alltid vært opptatt av kreativitet og kunst og farger og sånn.
På naturfaglinjen på videregående tok den kunstneriske delen helt av. Hun vraket fysikk til fordel for keramikk. Seks timer i uken. Og hun var så glad i å sy at hun ble dekoratørsjef på Fagerborgrevyen. Året etter steg hun i gradene og tok over som sjef for skolerevyen «Norge i grått, grått og grått». Aftenposten var euforisk i anmeldelsen sin. Som matematiker har Glad fortsatt stor glede av kreativiteten.
– Mange tror at matematikk og statistikk er kjedelig og firkantet, med lover og regler, men matematikk er også kreativt. Vi må ha magefølelse, ideer og evne til å se mange ting på én gang. Og vi må tenke annerledes enn det andre har gjort før. Ellers kommer vi ikke videre.
– Hvor får du alle ideene dine fra?
– Det gjelder å komme inn i en tilstand slik at jeg får flyt i tankegangen uten å bli forstyrret av mye annet.
Det ene trikset er pianospilling. Akkurat nå trakterer hun en Mozart-sonate med det treffende navnet Fantasia. Som ung var hun solist på sopranino (en bitteliten blokkfløyte) med Ungdomssymfonikerne på Ringve Museum i Trondheim. Fløyten står fortsatt parat.
– Jeg har ikke store nok fingre til de store blokkfløytene. Det er viktig at lillefingeren kan dekke det nederste hullet. Dessuten klarer jeg så vidt å ta en oktav på klaveret, forteller hun med sin klingende latter.
Det andre trikset hennes er å spasere.
– Jeg går frem og tilbake til jobb uten å høre på verken musikk eller podkast. Da har jeg god kontakt med tankene mine.
Om sommeren henter hun energien sin på Lyngør, det paradisiske øysamfunnet mellom Risør og Tvedestrand. Her vokste oldefaren hennes opp, skipsredersønnen som ble elektroingeniør, reiste til Argentina og elektrifiserte Buenos Aires. Han giftet seg med søsteren til Norges første professor i psykologi, Harald Schjelderup. Hun døde i barsel i Berlin.
– Jeg er oppkalt etter henne, forteller Ingrid Glad og viser frem bilde av oldemoren.
– Er hun ikke vakker?
Ettersom bestemoren hennes vokste opp uten moren sin, kjøpte oldefaren et feriehus til henne på Lyngør. Feriehuset er fortsatt i familiens eie.
– Lyngør er det fineste stedet i verden. Der har jeg vært hver eneste sommer siden jeg var liten. Havet inspirerer. Jeg har alltid vært fascinert av bølgemønstre og hvordan små og store bølger påvirker hverandre.
Ikke rart Ingrid Glad drømte om å bli bølgeforsker. Selv om hun elsket språk og litteratur av hele sitt hjerte, dro hun til Trondheim for å studere fysikk.
– Jeg skrev faktisk en forskningsartikkel om bølger, men så ble det ikke noe mer av det.
I dag er hun en av landets fremste statistikere. Hun har vært et forbilde for mange kvinner. Selv har hun ikke hatt så mange rollemodeller.
– Da jeg var student, fantes det tre-fire kvinner på instituttet. Jeg hadde ingen av dem som forelesere, men det hjalp å vite at de fantes.
Mens hun holdt på med diplomen, som det så fint het den gangen, ble Ingrid Glad tildelt stipendet «Jenter i matematikk» fra Forskningsrådet.
– Stipendet var viktig for at jeg vågde å gå videre med doktorgraden min.
Etter doktorgraden var hun fremdeles bare omgitt av menn.
– Men det var fine menn.
Først da Ingrid Glad ble ansatt i statistikkgruppen på Matematisk institutt noen år senere, fikk hun sin første kvinnelige kollega.
– Det var bare oss to. Resten var menn. 25 år senere er kvinneandelen fortsatt lav.
Ikke alle hennes kvinnelige studenter har latt seg begeistre for et liv i akademia.
– En av dem sa: «Jeg skal ikke bli som deg. Jeg ser hvor mye du jobber. Du løper rundt og sender emailer døgnet rundt. Sånn vil jeg ikke ha det. Jeg vil ha en jobb som slutter klokka fire.» Det var en øyeåpner for meg. Ikke alle vil bli professor. Noen synes kanskje det høres mer skremmende enn inspirerende ut. Det er viktig å huske på.
Rett etter examen philosophicum veltet eventyrlysten over henne. Sammen med en venninne dro hun med et lasteskip fra Göteborg til Singapore.
– Vi reiste gratis mot å være potetskrellere. Reisen tok seks uker. De var innom alle de kjente havnekneipene på veien. Unntaket var Jeddah i Saudi-Arabia, bare noen steinkast fra Mekka. Som kvinner fikk de ikke lov til å gå i land. De snek seg likevel ut på dekk, i lånte kjeledresser, for å bivåne lastingen av levende sauer i stekende hete. Det skapte et enormt oppstyr.
– Ombord var vi to unge piker blant tjue sjømenn. Det krevde stor balanse. Vi kunne ikke snakke for lenge med noen av dem. Det gjaldt å spre oppmerksomheten og gjøre alt veldig rettferdig.
– En grei erfaring å ha med til Blindern?
– Det er ganske stor forskjell på sjømenn og mennene på Matematisk institutt. Kollegene våre heier på oss. Men det kan likevel være røft å være kvinne der ute i den store matematikkverdenen.
Hun anbefaler alle en tur til sjøs.
– Da lærer du å håndtere de fleste situasjoner. Det kan garve deg for livet, ler hun.
I dag er Ingrid Glad medlem av det ærverdige vitenskapsakademiet. Bare fire av de atten matematikermedlemmene er kvinner.
– Det speiler virkeligheten. Vi er ikke dramatisk underrepresentert, men vi trenger flere kvinnelige matematikere.
– Er det sjømannstilstander i vitenskapsakademiet?
– Det har jeg ikke opplevd, men jeg vanker ikke der så mye. Det har jeg ikke tid til.
Timeplanen er tett. Hun ble i sommer styreleder for Abelprisen, den internasjonale «nobelprisen» for matematikere, oppkalt etter Niels Henrik Abel som vokste opp bare noen mil fra familieparadiset hennes på Lyngør. Som prisleder gjør hun alt hun kan for å spre matematikkglede, slik som å støtte matte-OL, Abel-konkurransen og andre tilstelninger for matematikkbegeistrete frender.
Men det viktigste av alt: Ingrid Glad er en av universitetets fremste eksperter på å dykke ned i og finne mønstre i stadig større og mer komplekse datamengder.
– Statistikk er et verktøy for å forstå verden. Vi trenger stadig nye verktøy. Ett av dem er kunstig intelligens. Her er maskinlæring en viktig pilar. Det nye senteret deres skal utvikle teorier og metoder og algoritmer som skal gjøre maskinlæringen både forståelig og pålitelig.
– Dette skal bli neste generasjons maskinlæring. Da kan beslutningene bli bedre.
Dagens maskinlæring er lite robust, den kvantifiserer usikkerheten dårlig, den kan være forutinntatt og er dessuten avhengig av enorme mengder med data.
– Vi ønsker å få mer kontroll på skjevhetene. Da må vi koble fagfeltene logikk, statistikk og maskinlæring.
Målet hennes er at Norge skal bli et av verdens ledende land innenfor maskinlæring.
– Mange tror at vi har uendelig med regnekraft og uendelig med lagringsplass. Vi ønsker å lage nye metoder i maskinlæring som bruker mindre data, mindre lagring og algoritmer som benytter færre beregninger.
Statistikere har brukt maskinlæring og statistikk til å avdekke slike ting som forsikringssvindel, hvitvasking og skattejuks. Selv har hun brukt metodene til å finne sammenhengen mellom gener og kreft.
Nå håper hun at de nye metodene også kan brukes på en rekke andre forskningsfelt, slik som språkteknologi og klimaforskning.
– Hvordan rekker du alt?
– Jeg vet ikke helt. Jeg ser aldri på TV, jeg har vaskehjelp, og jeg kjører med vinterdekk året rundt for å slippe å bruke tid på hjulskift, forteller Ingrid Glad og ler igjen. Masse.
– Det er helt sant. Jeg har på et vis alltid klart å balansere det hele med å ha familie. Men nå er barna så store at jeg har tid til å gjøre enda mer.
Hun møtte mannen sin på en internasjonal matematikk-konferanse. Noen år senere giftet de seg i Oslo Tinghus.
– Italienerne har uttrykket «Vi er laget av samme deig». Det følte vi begge da vi møtte hverandre. Arnoldo er søylen i mitt liv. Han flyttet til Norge for min skyld, han omfavner alt og elsker til og med å være på Lyngør. Vi er kreative sammen. Det ene ordet tar det andre. Så finner vi på noe lurt. Arnoldo er veldig visjonær. Jeg er mer konkret og drar ham litt ned på jorden. Men vi finner alltid et balansepunkt.
Ingrid Glad forsket et par år i Roma før hun ga opp.
– Det var umulig å få jobb i Italia. Det italienske systemet var korrupt. Du måtte bære en professors koffert i mange år for å få innpass. Da var det lettere å få Arnoldo til Norge. Dessuten ønsket vi å adoptere barn. Dette var også lettere å få til i Norge enn i Italia.
Tre år senere var de blitt foreldre. Begge barna er fra Etiopia.
– Jeg føler meg som verdens heldigste mamma.
Livet har likevel ikke bare vært en dans på roser. Ingrid Glad måtte gjennom fem store opera sjoner fra hun var tretti til førti.
– Jeg fikk dessuten blodpropp i hodet. Det er et mirakel at jeg klarte meg så bra. Arnoldo gikk inn med hud og hår. Han passet på meg og trøstet meg og ble så god på det medisinske at mange trodde han var lege.
Ingrid Glad var litt usikker på om hun skulle snakke om sykdommen i Apollon.
– Det ble mange huller i CV-en min. Historien min kan kanskje være en trøst for andre. Den viser at man kan gå igjennom mye vanskelig og likevel klare seg fint til slutt.
Ingrid Glad er kjent for å være positiviteten selv. På de få postene hun har kommentert på facebook, ødsler hun med lovord, skryt og utropstegn, slik som «For et fantastisk sted», «Stemningsfullt», «De blideste damene serverte deilig hjemmebakst», «Verdens hyggeligste betjening!», «Tusen takk!», «Flinke folk!», «Nyyydelig mat!».
– Er du alltid så positiv?
– Jeg tror selv at jeg er sånn som du sier, at jeg er blid og positiv og enkel å være sammen med, men ifølge mine nærmeste er jeg streng og krevende og har dårlig selvinnsikt. Og skarp i kommentarene. Men det er selvsagt viktig ikke å surne til på facebook, forteller matematikeren og ler igjen.
Om natten har hun mye tid. Hun har problemer med å sove. Da leser hun bøker. Gjerne mange parallelt.
Akkurat nå er hun i gang med boken «Om utredning av romfang» av den danske forfatteren Solvej Balle, som fikk Nordisk råds litteraturpris i 2022. Boken handler om den dagen da tiden gikk i stykker. En dame ble sittende igjen i 18/11.
– Planen min var selvsagt å lese boken den 18/11.
Uheldigvis gikk ikke alt som planlagt. Akkurat da fikk hun boken til Håvard Friis Nilsen, «Du må ikke sove», som handler om Sigmunds Freuds elev, Wilhelm Reich og psykoanalysen i Norge. Hennes grandgrandonkel Harald Schjelderup hjalp ham i sin tid til Norge. Ikke rart at boken om novemberdagen måtte vike.
Valgets kval om hva hun skal lese akkurat nå, er ikke blitt mindre av at hun også har bøkene «Gå aldri fra meg» av den japanske nobelprisforfatteren Kazuo Ishiguro og «Ninas barn» av Nina Grünfeld på nattbordet.
– Jeg er glad i å leke med ord og titler og har av og til drømt om å skrive en roman, men jeg har dessverre ikke tid. Det nye forskningssenteret tar all tiden min. Det er litt skummelt. Nå vet jeg hva jeg skal gjøre de ti siste årene mine i arbeidslivet. Så får jeg se hva jeg rekker å gjøre som pensjonist.