De som hørte nyhetssendinger i starten av mars 2020, kanskje helst for å få vite om en ny og piggete trussel mot våre liv og helse, kunne høre programleder Ugo Fermariellos myke røst innlede «Dagsnytt 18» med at «universitetene er verstinger når det kommer til bruk av midlertidig ansettelse».
På den ene siden av bordet: nytilsatt førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Ingrid Lossius Falkum.
På den andre siden satt mangeårig professor og UiO-rektor Svein Stølen – en av forsknings- og utdanningssektorens aller mektigste menn.
I 14 år hadde lingvisten Falkum hatt midlertidige stillinger. Hun skulle ikke dra stigen opp etter seg.
– Jeg hadde bestemt meg for at idet jeg fikk fast jobb, skulle jeg ikke holde kjeft lenger.
«Det er et kulturproblem ved UiO», sa Falkum i debatten.
«Vi er helt avhengige av midlertidig ansatte», parerte Stølen.
«Universitetet hindrer de midlertidig ansatte i å kvalifisere seg til de faste stillingene», fortsatte Falkum.
Hun vant fram – delvis.
«Nivået er for høyt per i dag» innrømmet Stølen og viste til at saken skulle opp i universitetsstyret uka etter.
– Hvordan var det å sitte i direktesendt tv-debatt mot rektor?
– Jeg har vært i mange debatter med rektor både i universitetsstyret og som leder for Akademiet for yngre forskere, så det var ikke nytt for meg. Og Svein er hyggelig fyr, han. Men det er klart det var spesielt og litt skummelt at det var en direktesendt tv-debatt.
Jeg hadde bestemt meg for at idet jeg fikk fast jobb, skulle jeg ikke holde kjeft lenger.
Mange ville sagt «vil ikke de ha meg, så vil ikke jeg ha dem», og funnet seg en annen jobb etter fem år, ni år eller tolv. Men ikke Falkum.
For henne var det naturlig å søke seg til topps i akademia.
I 1978 ble hun født inn i et typisk, intellektuelt hovedstadshjem. Faren ble professor i psykiatri, og moren nyfødtmedisiner, overlege og senere toppbyråkrat i Helse- og omsorgsdepartementet.
– Jeg vokste opp på vestkanten. Men dette var en tid da vestkanten ikke var så vestkant som i dag. Vi var sammen med mennesker fra mange forskjellige sosiale lag.
Familien Lossius Falkum slo seg ned i en firemannsbolig på Røa i Oslo. Etter et par år skilte foreldrene seg, men ble boende på samme sted.
– Mamma og pappa var raddiser med bakgrunn i den kommunistiske bevegelsen.
Men faren hadde havnet i munnhuggeri med partiledelsen i AKP (m-l).
– De sa han hadde fluer i hodet og ikke hørte hjemme der. Han hadde stilt noen spørsmål han ikke burde, ler Falkum.
– Man kan jo spørre hvem som hadde flest fluer i huet.
Selv om de aldri ble fullblods ml-ere, var måten å se samfunnet på en del av barndommen til Ingrid.
– Oppveksten var preget av det. Alle vennene til mamma og pappa var jo av samme slaget.
Eplet rullet vekk fra stammen.
– På videregående var jeg nærmest apolitisk. Jeg vokste opp på 90-tallet, da politikk var veldig ukult.
Ironi-generasjonen distanserte seg fra alt foreldrene holdt på med, ofte uten noe tydeligere alternativ enn latterliggjøring.
– Vi skulle ha distanse til alt.
Hva er vel politikk? Det er jo i kunsten mennesker får utfolde seg.
– Jeg spilte i band med venninnene mine.
Jentebandet fra Røa dro til Stovner rockefabrikk – en lillelordsk reise fra vest til øst.
– Det var en kulturreise på T-banen fra Røa til Stovner.
Der traff de et gutteband fra østkanten. De fant tonen så klokkeklart at de lot jenteband være jenteband og gutteband være gutteband, og laget et felles orkester.
Sammensmeltingen fikk navnet Portasound etter Yamaha-keyboardet som først dukket opp på 1980-tallet.
«I’ve come to liberate you, let me liberate you», sang Falkum og vennene. Og mente det.
Jeg misforstår mannen min stadig vekk. Jeg tror han er ironisk, men jeg må alltid spørre; er du ironisk nå? Kan du ikke bare snakke vanlig?
Hun var for ung til å se sine helter Nirvana på Kalvøya i 1992 – den eneste gangen de spilte i Norge.
– Det var Roskilde-festivalen som ble vår greie.
Som 16-åring reiste hun til Nord-Europas årlige rockehovedstad.
– Jeg vet ikke hva foreldrene mine tenkte på, egentlig. Men det var jo en annen tid.
I høljregnet på Dyrskueplassen, i Rolling Stones’ gamle lekestue, kalt oransje scene, så Ingrid 30. juni 1995 de to kranglefantene Noel og Liam Gallagher knive om vokalen på Oasis-hits som «Don’t look back in anger» og «Champagne Supernova».
Det nye Beatles, ble det sagt.
– Det er ikke helt lett å forklare. Jeg var bare veldig inne i alt det der. Det var liksom det viktigste i verden. Jeg tror at hvis jeg skulle valgt en alternativ karrierevei, så ville det vært innen musikk. Eller medisin.
Etter ytterligere to-tre Roskildefestivaler (Red Hot Chili Peppers, P. J. Harvey, Beastie Boys, Björk, Massive Attack) dro hun lenger sør, til Frankrike for å studere forskjellene på hvordan nordmenn og franskmenn kløyver setninger.
– For eksempel: Det var han som gjorde det, der du fremhever han. Da kommuniserer du at det var nettopp han som gjorde det, og ikke noen andre.
Det er en informasjonsstrukturerende, grammatisk konstruksjon. Det brukes oftere på fransk enn på norsk.
– Hva med: ‘Han’ gjorde det?
– Ja, der bruker du prosodi på samme måte, og legger vekt på den nye informasjonen i setningen.
– Prodosi, ja, selvfølgelig.
– Prosodi, det handler blant annet om hvor vi legger trykket i setningen.
På fransk bruker de grammatiske konstruksjoner til å uttrykke det samme vi i Norge vi ofte heller gjør ved å legge trykk.
Jeg tror at hvis jeg skulle valgt en alternativ karrierevei, så ville det vært innen musikk.
– Dette er fordi de har et ganske fast intonasjonsmønster.
På starten av 2000-tallet gikk interessen for språk og lidenskapen for musikk opp i en høyere enhet.
– Jeg studerte i Paris og fikset spillejobb for bandet mitt på La Flèche d’Or, jeg vet ikke om det fins lenger, sier Falkum, trygg på at 20 år fortsatt er en evighet i popmusikken.
– For oss på den tiden var det jo stort. Jeg husker at Bugge Wesseltoft kom og hørte på oss. Han var tilfeldigvis i Paris samme helg. Jeg er usikker på om han ble særlig imponert.
Ingen går fri fra rockeklisjeene.
– Det ble litt mye personlige greier. To i bandet ble sammen, og balansen ble litt rar. Vi slo opp.
Faget trakk henne over kanalen.
– Det føltes som et utrygt valg, både faglig og personlig, da jeg bestemte meg for å ta doktorgraden i London. Jeg hadde så lyst til å være i Norge, etter mange år i utlandet.
I England forlot hun setningskløyvingen og viet seg til pragmatikk.
– Forskerne ved University College London har grunnlagt relevansteorien, som forteller oss om hvordan vi forstår ytringer i kontekst. Det er et tverrfaglig forskningsfelt som kombinerer innsikter fra lingvistikk, filosofi og psykologi for å forstå hvordan kommunikasjon fungerer og læres.
Ironikeren fra 90-tallet fikk brukt sin spisskompetanse.
– Ironi er jo en type ytring som er veldig avhengig av sammenhengen for å bli forstått. Den samme setningen kan bety vidt forskjellige ting.
Dette vet Falkum alt om fra hjemmebane. Hun er gift med Magnus Marsdal, leder for tenketanken Manifest og kjent for bøkene «Frp-koden» og «Mannen uten egenskaper» om Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet.
En mann som er kjent for å være rimelig deadpan i leveringene.
– Han er ironisk uten å gi noen ytre tegn til det. Altså, gi meg i det minste et tonefall da, sier Falkum som mener ironikeren må ta et visst ansvar for å bli forstått.
– Også fordi ironi kan bli oppfattet som ganske nedlatende, særlig når den er sarkastisk.
For alle oss som noen ganger ikke «tar ironien», er det en trøst å vite at selv en med doktorgrad i ironi, sliter.
– Jeg misforstår mannen min stadig vekk. Jeg tror han er ironisk, men jeg må alltid spørre; er du ironisk nå? Kan du ikke bare snakke vanlig?
Fra England gikk endelig turen hjem til Oslo. Tiden i midlertidige stillinger ved UiO hadde begynt.
Hun merket raskt at hun ikke var fulltidsansatt.
– For eksempel ble det gjort en undersøkelse av arbeidsmiljøet på instituttet, der bare de faste fikk være med.
Sammen med en midlertidig ansatt startet hun et forskningsprosjekt ved instituttet.
– Vi ble begge satt på sidelinjen da prosjektet fikk finansiering.
I 2017 stilte hun som kandidat til universitetsstyret som representant for de midlertidige, og vant. Fanesakene har hele tiden vært de midlertidiges kår. Andre saker hun er opptatt av som universitetsstyremedlem er akademisk frihet, mangfold og at fagligheten skal stå i førersetet når viktige beslutninger tas.
– Det er en stor og viktig jobb å få til en kulturendring som gjør de midlertidige mer synlige, og et ledelsesnivå som ser på denne ansattgruppen mer som en ressurs enn et potentielt problem som må håndteres.
Vi universitetsansatte er jo ikke trent opp til å være ledere på noe vis.
Hun mener universitetet har større spillerom til å redusere midlertidigheten enn de selv gir inntrykk av.
– Mulighetene er der. Det er ingenting i lovverket som sier at man ikke kan gjøre det mer forutsigbart for dem som er ansatt i midlertidige stillinger, for eksempel gjennom mellomfinansiering av stillinger.
Etter 14 år som midlertidig har hun gjort seg noen tanker om hva som kunne vært bedre.
– Universitetet kunne ansatt folk med signalet om at de ønsker å satse på deg, også videre i en fast stilling, uten at det trenger å forplikte universitetet. Det er stor forskjell på å bli fortalt «her kan du ikke regne med å få fortsette» og «vi skal legge til rette for at du er best mulig kvalifisert når du er ferdig hos oss», selv om utgangspunktet er det samme.
Hun unner ingen å være permanent plassert på benken.
– Å føle at man er en del av et B-lag går utover selvtilliten. Usikkerheten kan gå på den psykiske helsa løs.
Da Ingrid og mannen fikk en gutt, så en til – og så en tredje gutt, ble de en etter en hennes små forskningsassistenter.
– De er selvfølgelig med hver gang vi har nye studier som skal testes. Det er blitt en greie å bli med mamma på forskningsprosjekt.
Etter at hun ble mamma, har hun blitt mer og mer opptatt av barns utvikling, særlig utviklingen av språket og hvordan barn lærer å kommunisere.
Inspirert av en professor ved Stanford, tok Falkum detaljerte dagboknotater av sønnenes utvikling fra dag én.
– Før trodde vi for eksempel at barn var helt egosentriske og bare så sitt eget perspektiv. Nyere forskning har vist at helt fra de blir født, så er de kommunikative.
Selv som smårollinger kan vi mennesker innta et medmenneskes perspektiv på ting.
– Fra barnet er ni måneder begynner de å kunne ha «joint attention», eller felles oppmerksomhet om ting. Dette er en milepæl i utviklingen av evnen til å forstå andres hensikter, og dermed også av evnen til å kommunisere.
Å føle at man er en del av et B-lag går utover selvtilliten. Usikkerheten kan gå på den psykiske helsa løs.
Da den faste stillingen var sikret, kom ansvaret – i monn.
Falkum ble prosjektleder for to store forskningsprosjekter om barns språkbruk: «DEVCOM – The Developing Communicator: Pragmatics, Sense Conventions and Non-Literal Uses of Language» og «Creativity and Convention in Pragmatic Development», finansiert gjennom Det europeiske forskningsrådet (ERC) og Norges forskningsråd.
Det ble en brå overgang.
– Vi universitetsansatte er jo ikke trent opp til å være ledere på noe vis.
Plutselig skulle hun være forskningsleder for et helt team, som for tiden teller 16 ansatte.
– Det er en stor forpliktelse å være ansvarlig for karriereutviklingen til yngre forskere. Også det ble en øvelse i «joint attention».
– Vi må forstå at ikke alle blir motivert av det samme. Jeg ser at vi må ha ulik tilnærming til hver enkelt, selv om de har samme type jobb.
Hun opplevde en vanskelig gruppedynamikk i forskningsprosjektet.
– Det ble personlig, og gjorde at vi måtte snakke om vår egen sårbarhet.
Falkum måtte legge vekk noe av ideologien som har vært med henne fra barnsben av – og søke hjelp i det private næringslivet.
– Jeg er jo kjempeskeptisk til bruk av konsulenter. Men det var faktisk innmari nyttig. Vi fikk god hjelp.
Heldigvis har Falkum hatt nærmest ubegrenset arbeidskapasitet.
– Det var liksom bare deilig med mange barn, masse verv og mye jobb.
Helt til i fjor.
– Jeg mistet moren min for ett år siden. Det har vært et utrolig vanskelig år.
Selv om moren hadde vært syk lenge, kom det brått. Barnelegen og toppbyråkraten Kristin Lossius ble 69 år.
– Jeg var vant til å jobbe på nesten uten begrensninger før mamma døde. Plutselig var jeg ut av stand til å konsentrere meg om noe som helst. Motivasjonen forsvant.
En del av grunnmuren i livet var borte.
– Vi snakket sammen hver dag. Hun var nesten en ekstra mamma for barna mine.
Etter at hun døde, fortalte morens kolleger at noe av det de satte aller mest pris på ved Kristin Lossius, var at hun var uredd og sa ting som de var.
– Hun var ikke noe særlig lojal mot autoriteter. Jeg så opp til henne. Hun var en inspirasjon på flere måter.
Selv om arbeidsgiveren til tider kan få mye av Falkums pepper, kan hun bare skryte av måten hun har blitt tatt vare på det siste året.
– Det var godt å oppleve hvordan de møtte meg etter mamma døde. De skjønte at jeg trengte tid og ha en periode med mindre ansvar.
Men etter en stund ble det stille. Litt for stille.
– Det kommer en tid hvor alle forventer at man skal være ferdig med det, ikke sant?
Hun opplevde at folk sluttet å spørre hvordan hun hadde det.
– Jeg har jo kjent på det selv når jeg har møtt andre i samme situasjon. Det er et vanskelig tema å ta opp. Man snakker jo helst om andre ting og unngår det såre.
Hun tenker at folk ikke bør være redd for å være til bry.
– Jeg hadde i alle fall et behov for at folk skulle bry seg og spørre hvordan jeg egentlig hadde det.
Hun tar med seg erfaringen inn i arbeidslivet nå som hun ikke lenger er midlertidig, men selv er blitt leder.
– Det gjør at jeg kan se mennesker på en ny måte, også i situasjoner der noen kan oppfattes som vanskelige. Det kan være de går gjennom noe vi ikke vet noe om.