Kanskje det er det vi trenger – utenfrablikket på en tid som velger en selvopptatt jettsetter fra New York til verdens mektigste mann, hvor renta stiger og krigene raser?
Janne Haaland Matlary har tatt på seg sin flotteste pels på vei til den årlige julegudstjenesten i Slottskirken på Akershus festning, der hun har en bistilling som professor ved Forsvarets stabsskole.
– Jeg kjøpte ulveskinnskåpen av en konduktør på toget mellom Oslo og Asker. Ulven var død, og kåpen var brukt.
Men ute av takt med sin tid? Det skjønner hun ikke.
– Min referanseramme er internasjonal, og det er jo naturlig i en globalisert verden. Norge er et lite land med under seks millioner mennesker. Vi må være mest mulig internasjonale fordi vi er altfor små til å dominere noe som helst.
Nord-Koreas befolkning og russerne tror kanskje at Vesten vil ta dem. Men tro er ikke sannhet. Likevel kan troen føre til en krig.
– Hva er det vi skal dominere?
– Jeg mener ha innflytelse over. Vi er for små til å sette preg på noe, selv om vi liker å tro at vi kan det. Vi importerer ukritisk alt mulig fra spesielt USA – fra baby showers til halloween.
Hun verdsetter kontrasten mellom bistillingen på Akershus festning og den «vanlige» jobben som professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
– Jeg har stort utbytte av å undervise offiserer på Stabsskolen. De er uhyre disiplinerte – hva er oppgaven? Iverksett! Det er parolen. Det er de da også trent til som erfarne offiserer på oberstløytnant-nivå.
Høsten 1997 ringte telefonen mens Matlary satt i middagsselskap ved den tyske ambassaden i Oslo. De ambassadeansatte mente dette var viktig nok til å bryte inn i selskapet. Det var nemlig den nyutnevnte utenriksministeren på telefonen, og han spurte etter deres gjest.
– «Es ist Herr Follebekk, für Sie!», erindrer Matlary.
Hun tok telefonen. I den andre enden var Knut Vollebæk.
– «Vil du bli min statssekretær? Du må begynne i morgen klokka 07.00 for jeg skal til Kina. Og så må du bli medlem av partiet.»
– Jeg meldte meg straks inn i Kristelig Folkeparti, forteller Matlary.
Senterpartiet satt i den samme regjeringen. Det var en spagat innad i regjeringen, også mellom statssekretærene i UD.
– Jeg var for EU, så jeg fikk ikke ha det i porteføljen. Det måtte EU-motstander Åslaug Haga ha. Det var politisk taktikk på høyt nivå, ler Matlary i dag.
Skulle vi fulgt logikken, burde Matlary være imot deler av Sentral-Asia.
– Jeg fikk nemlig ansvar for stan-landene og liknende. Det ble mange «Ville Østen-turer» på kort tid.
UD-ansatte må være klar for det meste på kort varsel. Det merket hun to år inn i jobben, i slutten av oktober 1999. Da ble åtte personer, inkludert statsministeren, drept inne i den armenske nasjonalforsamlingen i Jerevan.
Det er ikke så lett å se på stavemåten, men Armenia er et «stan-land».
– Vi var på ferie i Spania med fire unger da telefonen kom. Kan du dra? Noen må representere regjeringen. Du kan kjøpe sørgedrakt i Spania på statens regning. Mannen min ble igjen med barna på ferie. Eller ferie og ferie.
Hun fløy fra Pamplona til London, og videre til Athen.
– Det skulle gå et gammelt Tupolev-fly derfra som dukket opp på tavlen i avgangshallen for så å forsvinne igjen. Da var det bare å si ja til masse drinker, altså. Det var jo forferdelig. Jeg hadde ikke orket i dag.
I Jerevan var det kaos.
– Siden halve regjeringen var blitt massakrert inne i parlamentet, så var det ikke noen som egentlig visste hva som foregikk. Jeg ringte hjem til departementet for å forsikre meg om det var trygt: «Kommer det ned noen fra vår ambassade i Moskva for å møte meg? Er det noen sikkerhet der?»
Men Matlary ville ikke bare stå på pinne for regjeringen og sitt nye politiske parti.
– Jeg ønsket å utvikle KrF til et kristenkonservativt parti etter mal fra den tidligere vesttyske kansler Konrad Adenauers Christlich Demokratische Union Deutschlands (CDU).
Etter Matlarys skjønn er veivalget KrF stadig står i, mellom høyre- og venstresiden i norsk politikk, en villfarelse.
– Det er åpenbart at KrF burde være et tydelig borgerlig parti.
Vi importerer ukritisk alt mulig fra spesielt USA – fra baby showers til halloween
CDU-planen ble det så som så med. Bondevik I kalte seg selv en sentrumsregjering. For Matlary gir imidlertid begrepet sentrum lite politisk mening.
– Det fins ingen tredje vei i politikken. Enten mener man at det er individet og sivilsamfunnet som er det viktigste i et samfunn. Eller så peker man på staten. Alle mellomposisjoner bærer preg av politisk spill.
Matlary legger vekt på subsidiaritet slik begrepet ble definert av den tyske jesuitten og adelsmannen Oswald von Nell-Breuning i 1931.
Det innebærer at beslutninger skal tas på lavest mulig nivå, nærmest dem det gjelder, borgerne. Prinsippet ble nedfelt i en sentral, katolsk tekst, Quadragesimo anno, der det også heter at kristensosialisme må være en selvmotsigelse, og man kan ikke være god katolikk og sosialist.
– Den kristne sosiallæren er jo absolutt for velferdsstaten, og slett ikke for noen radikal liberalisme. Hovedpoenget er at staten skal støtte opp under individ, familie og naturlige fellesskap der det trengs, ikke komme før disse.
Hennes første møte med offentligheten kom da hun som 17-åring hjemme i Mandal vant en stilkonkurranse om FN. Teksten ble gjengitt i sin helhet i lokalavisa. Premien var råflott – en ti dagers reise til organisasjonens hovedkvarter i New York.
– Jeg traff både generalsekretær Kurt Waldheim, men det var før han ble avslørt som krigsforbryter – og Arne Treholt. Jeg vil ikke si at det var «all the crooks of the world», men … smiler Matlary.
Året etter fikk hun penger fra selveste krompen til å reise til Augsburg, en by hvis navn minner om protestantisk trosbekjennelse og fordums storhet. Men det var ikke den bayerske byen som keiser Augustus grunnla i år 15, hun skulle til.
– Det var Augsburg college i Minnesota. Min mor var ikke helt fornøyd med at hennes eneste barn skulle reise så langt vekk.
Men som sørlending var det det mest naturlige i verden.
– Vi sier gjerne at veien er kortere til Brooklyn enn til Oslo.
USA var frihetens og mangfoldets hjemland. Diskusjonene blant studentene og ansatte ved det amerikanske universitetet var uovertrufne. Det var debatt-klubber nærmest overalt.
Staten skal støtte opp under individ, familie og naturlige fellesskap der det trengs, ikke komme før disse.
Kursene i hvordan man kan bygge opp gode argumenter og resonnementer, var obligatoriske.
Er det én ting hun råder ungdom til i dag, er det dette:
– Studér filosofi – de fleste gode tanker har noen hatt før deg. Du får et stort forsprang. Kritisk tenkning er uhyre viktig.
Selv tenker hun gjerne kritisk rundt dagens sikkerhetspolitiske situasjon.
– Nord-Koreas befolkning og russerne tror kanskje at Vesten vil ta dem. Men tro er ikke sannhet. Likevel kan troen føre til en krig.
Selv er hun stolt realist.
– Mitt syn er at realisme i alle ting er bra. Plukk alt fra hverandre, se nøye på det, anta at politikere tenker på landets og egne interesser, og at de stort sett gjør som før.
Det var via filosofien hun fant religionen. I lesningen sin kom hun etter hvert over verkene til den kristne teologen og filosofen Thomas Aquinas. Han deler teologien inn i to. Den ene kaller han åpenbaringsteologi – det mennesket kan lære om Gud via teksten.
– Men Thomas var særlig opptatt av det han kalte naturlig teologi, som en motsats til den tekstbaserte vi finner i Bibelen.
I naturlig teologi erfarer mennesket naturen og Gud gjennom sansene sine, altså det vi ser, hører og opplever rundt oss.
– Jeg så etter hvert på thomismen som et overlegent filosofisk system.
Matlary ser klare paralleller mellom Thomas Aquinas’ lære og det hun sysler med faglig i dag.
– Naturretten er tydelig beslektet med FNs menneskerettigheter og det FN i dag har som politisk prinsipp, 'responsibility to protect'.
Matlary leste hos en dominikansk prest ukentlig i halvannet år.
– Jeg var egentlig ikke særlig lysten på å bli katolikk. Jeg likte kulturen og det etiske systemet i kirken, men å bli konvertitt? Det virket litt mye.
Hun bestemte seg for å prøve det på det høyeste nivå. Hun sendte brev til Vatikanet om å få møte Paven. Til sin overraskelse fikk hun raskt svar, «det er bare å komme». Etter audiens hos Johannes Paul II var det avgjort.
– Jeg trodde ikke på alt den katolske kirken sto for. Men jeg hørte på en eller annen mystisk måte til i Kirken.
Paven må ha vært enig. Matlary ble senere rådgiver i pontiffens råd for internasjonal politikk.
– Jeg satt 17 år i Pavens råd i Roma og kunne kalle den senere pave Benedict XVI for en venn.
Jeg fikk fire barn i løpet av fem og et halvt år.
Mannen som i memes på sosiale medier ble sammenlignet med den onde keiseren i Star Wars-universet, blir beskrevet av Matlary som en vennlig og humørfylt mann med et «enormt intellekt».
Like eksotisk er Matlary medlem av Malteserordenen som i middelalderen styrte over Rhodos fra 1310 til 1522 og Malta mellom 1522 og 1798, men siden har hatt hovedsete i Roma. Hun har også vært medlem av fyrsten av Liechtensteins «Expertenrat der Aussenpolitikk». Det kan gi perspektiv for folk fra «lille Norge».
– Ekspertrådet behandlet hvordan lille Liechtenstein kan klare seg i gruppen med stormakten Norge og mellomstormakten Island i EØS.
Hun har sittet i en rekke utvalg her hjemme. Men ett skiller seg ut.
– Det viktigste var Lønning-utvalget som utformet et nytt kapittel om menneskerettigheter i Grunnloven. Det er flott å ha vært med å skrive om Norges grunnlov, må jeg si.
Det var i Kirken hun møtte Arpad Matlary. Han var opprinnelig ungarer, men hadde flyktet da Sovjetunionen hærtok hjemlandet i 1956. Arpad er fra en ungarsk adelsfamilie. Det sto lavt i kurs i kommunisttiden. Faren hans var general i andre verdenskrig. Hele familien ble sett på som klassefiender på grunn av hans borgerlige og adelige bakgrunn. I Norge utdannet Arpad seg til medisiner.
Janne og Arpad giftet seg i 1985. Igjen gikk turen til pavesetet.
– Vi ble viet i Peterskirken av en ungarsk benediktiner, som også er en god venn.
På dagen ni måneder senere ble deres første barn født.
– Jeg har fire barn født i løpet av fem og et halvt år, mens jeg skrev doktorgrad. Det blir selvdisiplin av slikt. Mannen min er barnelege og stilte mye opp. Og jeg ville klare doktorgraden. Det gikk, på tid.
Å sitte på Costa del Sol og gjøre ingenting? Nei, det skjønner jeg ikke noe av. Virkelig ikke.
Barna tar etter mor og far.
– De er veldig internasjonale. En jobber ved den norske ambassaden i Paris, en er i NATO-delegasjonen i Brussel, en er i internrevisjon i Det Saudiske Oljefondet i NEOM der nede, mens en faktisk er i Oslo.
Janne møtte aldri sin svigerfar, generalen.
– Han døde av skadene ved tortur allerede i 1961. Hans liv er et bilde på Europas beste og verste – kriger som vi må regne med alltid kan komme igjen, mot og patriotisme til å kjempe for de verdiene vi står for, og tragediene som rammet langt flere i Sentral-Europa enn i Norge. Gjennom ekteskap ble jeg del av en tragisk, europeisk familiehistorie.
Ungarn er blitt et viktig relieff for det norske samfunnet hos familien Haaland Matlary.
– Ungarn er Vesten, midt i Europa. Norge er utkanten. Vi er en europeisk familie. Det ungarske, og det sentraleuropeiske, tyske sprachraum har vært veldig naturlig i familien.
Men det står dårlig til midt i Europa.
– Statsminister Viktor Orbáns nære relasjon til Putin er illevarslende. Det er uforståelig for oss – min mann kjempet mot russisk invasjon i 1956, som ung gutt, og måtte flykte fra sitt hjemland. Russisk aggresjon i 1956 og det samme i 2022 – hvordan kan en ungarsk statsminister unngå å se parallellen?
Medlemmene av den første Bondevik-regjeringen hadde regnet med å sitte fram til valget 11. september 2001 – minst.
Men den fortsatt unge og lovende Jens Stoltenberg ville det annerledes. Sammen med
Høyre og FrP ville Aps statsministerkandidat instruere regjeringen til å fire på kravene i en energimelding. Bondevik stilte kabinettspørsmål, og gikk av.
Det ble en rask avskjed.
– Det var rett tilbake til kontorene på Blindern – en del av den samme verdenen, men kun analytisk og ikke praktisk.
Hun savnet makten.
– Jeg kjedet meg. Jeg ville ikke bare studere politikk når jeg hadde vist at jeg kunne være med på å lage den.
Hun ble ikke lenger hentet av de svarte bilene. Ingen sørget lenger for at kalenderen var full av mer eller mindre spennende møter, og at dagene fløy av sted.
– Det er dette som er blitt kalt limousin-abstinens.
Å trekke seg tilbake har aldri ligget for Janne Haaland Matlary. Folk som førpensjonerer seg, forstår hun seg lite på.
– Å sitte på Costa del Sol og gjøre ingenting? Nei, det skjønner jeg ikke noe av. Virkelig ikke.
Fra professorkontoret på Institutt for statsvitenskap sender hun annenhver uke inn sin faste spalte til Dagens Næringsliv. Der øser hun av sin kunnskap med titler som «Prinsipper i hardt vær», «En kraftig realitetsorientering», «Ingen hjemme i Europa?».
– Der har jeg et tydelig sikkerhetspolitisk fokus. Er det ikke det dette intervjuet egentlig bør handle om også, forskningen min på sikkerhetspolitikk? spør Matlary, tydelig lei spørsmål om katolisisme og for lengst avgåtte regjeringer.
Hun vil heller snakke om trusselen mot det vestlige demokratiet.
– Russland, Kina og deres allierte driver utstrakt hybrid krigføring mot vårt åpne demokrati. Det dreier seg dypest sett om å bevare våre demokratiske verdier og våre frie samfunn, men uten militær avskrekking går ikke dette.
Hun tror vi kan lære mye av våre naboer i øst.
– Vi nordmenn er temmelig naive. Men det er ikke finnene. Da kabler ble kuttet i Østersjøen nylig, oppbrakte de det kinesiske skipet som er den sannsynlige slyngelen her. Kun den type resolutthet vil sette en stopper for hybride angrep, hvor vi er altfor sårbare.
Nå skriver hun på en ny bok om en ny, stor utfordring i vår tid. Den har arbeidstittelen «Klar til krig? – Hvordan Europa kan forsvare sine verdier». Boka handler om at Europa må ta ledelse over seg selv i egen region, og helst utover det.
– Trump og USAs svekkede makt i verden er meget dårlig nytt for oss, kombinert med et gjennommilitarisert Russland. Europa må avskrekke Russland på egen hånd, i verste fall, og dette handler om verdier – den liberale orden.
Det er en situasjon med mye risiko.
– Det er liten amerikansk vilje til å spille rollen som verdens politimann. Og det liker vi jo ikke egentlig at de gjør. Samtidig merker vi det veldig når de ikke gjør det.
Å håndtere Trump blir hovedutfordringen i internasjonal politikk.
– Min gode venn Palle Ydstebø ved Forsvarets stabsskole sa til meg nylig at noen må forklare Trump at det er i hans egen interesse å avskrekke Putin. At han blir en taper hvis han ikke klarer det. Trump må jo være en vinner.
Janne Haaland Matlary blir beskrevet som sta og skråsikker. Samtidig blir hun kalt «velgjørende usentimental, nøktern og rasjonell, med klar selvanalyse», slik tidligere kulturminister Lars Roar Langslet beskrev henne i forordet til en av bøkene hennes.
– Jeg liker duell. Jeg sier ting som de er, kanskje er det fordi jeg har jobbet i mannsdominerte yrker, reflekterer Matlary.
Hun har knapt huske en debatt hun ikke har vunnet.
– Jeg diskuterer ofte sikkerhetspolitikk. Det handler om kunnskap. Det er mange i media som ikke har satt seg nok inn i det de spør om.
I dag er det særlig hangen til å dele befolkningen opp i ulike grupper som skal ha spesiell omsorg og rettigheter, hun retter pekefingeren mot. Hun finner stadig eksempler på woke i offentligheten – dette amerikanske låneordet som betyr noe sånt som at man er årvåken for urettferdighet og undertrykkelse i samfunnet.
Litt for årvåken, tar Matlary seg i å tenke.
– Ulikheten mellom mennesker er blitt poenget, ikke likheten. Woke er synonymt med intoleranse.
Ideen om strukturer i samfunnet som undertrykker visse grupper, resonnerer dårlig hos Matlary.
– Strukturell rasisme er blitt gjengs i offentligheten i form av en kulturkamp. Mange av disse tankene kommer fra kritisk teori som har sin opprinnelse i marxismen.
Matlary minner om reglene for god debatt som hun har hatt med seg siden de obligatoriske kursene i logikk på universitetet i Augsburg på 1970-tallet.
– Det er essensielt at vi argumenterer saklig og faktabasert, ikke ut fra hva vi føler.
– Det er som regel marginaliserte grupper som viser til undertrykkende strukturer? Logikk og rasjonalitet har kanskje ikke hjulpet dem så langt?
– Strukturell makt finnes selvsagt, både økonomisk som Karl Marx skrev om, og i realismens innsikt i avskrekking – har du makt, avskrekker du uten å løfte en finger. Klart at strukturer betyr mye, men de fjerner ikke individidets muligheter og ansvar. Det kollektive er ikke en aktør og skal ikke være det.
Selv om hun måtte ut av regjeringskontorene i mars 2000, etter bare to og et halvt år i Kongens råd, er hun ikke ferdig med politikken.
Rett før Erna Solberg ble statsminister i 2012, meldte Matlary seg inn i Høyre. Hun benekter i dag at dette var for å posisjonere seg for å kunne bli forsvars- eller utenriksminister.
Men hun legger ikke skjul på at hun ønsker å ha innflytelse, ikke bare å analysere.
– Det er en del av samfunnsengasjementet mitt at jeg stiller meg til disposisjon hvis jeg kan være til nytte. Jeg hadde ikke hatt noe imot å bli politiker en periode igjen, sier Matlary.
Men slik som KrF ikke var Konrad Adenauers tyske kristendemokrater, var ikke Erna Solbergs Høyre Lars Roar Langslets og Francis Sejerstedts Høyre.
– Høyre er liberalt, men det trenger også å utvikle det verdikonservative.
Lysglimtene hun har sett, har forsvunnet ut i mørket, til pressen som redaktør i nettavisa E24.
– Torbjørn Røe Isaksen er vel den som har prøvd å holde det i hevd. Men i omlandet er det skrint. Han er jo dessuten ute av politikken.
Det spørs om Matlary hadde passet helt inn i dagens politikerstand.
– «Jeg føler at» er blitt gyldig diskusjonsvaluta. Det bør være «mitt argument er». Mennesket skal argumentere basert på fakta, bruke fornuften og resonnere. Jeg er allergisk mot følelser i politikken. En politiker skal være folkets tjener, ikke drive med synsing og underholdning.
Hun får helt spader hvis hun skrur på tv-en og ser en rikspolitiker kle seg ut som et fugleskremsel og synge.
– At norske politikere syns det er stas å være i Maskorama eller ha mange følgere på Instagram, fnyser Matlary – det er fullstendig patetisk.