Den første gangen du møter Helge Jordheim, får du et varmt håndtrykk mens han trekker deg mot seg for å studere deg nærmere med nysgjerrige, blå øyne.
Den andre gangen lyser ansiktet opp i et smil som om han nettopp har sett igjen en gammel venn.
Tredje gang du møter ham, får du en ordentlig bamseklem.
Helge Jordheim er glad i mennesker. Og menneskene er glad i ham.
– Jeg liker rett og slett folk. Det er noe som gjør meg fryktelig nysgjerrig på dem. Det gjelder egentlig alle, men særlig mennesker som er entusiastiske og byr på seg selv.
De som kjenner ham, fatter ikke hvordan han har tid til alle menneskene som fyller livet hans. Jordheim har en sosial kapasitet de knapt har sett maken til. Til og med barna til venner har han tid til. Det koster ham tilsynelatende lite å følge opp med en oppriktig interesse for hvordan også de har det.
– Jeg greier ikke å la være. For meg er nesten alt det viktigste i livet knyttet til å være sammen med andre.
– Kom inn, kom inn.
Han tar imot oss i forkle i femte etasje i en 1800-talls bygård på Grünerløkka i Oslo.
– Velkommen til leiligheten der søsteren til Edvard Munch døde. Det er det store trekkplasteret her, smiler Jordheim.
Søster Sophies død av tuberkulose i 1877 ble foreviget av kunstneren som «Det syke barn» seks ganger i løpet vår største kunstners levetid.
– Særlig amerikanske kolleger blir henrykt over at dette fant sted i stua mi, sier Jordheim.
Det bugner av grønt på den lille øya i midten av naborommet.
– Jeg lager georgisk lammegryte til tiårsjubileet for koret jeg synger i. Jeg fikk den servert første gang jeg var i Russland, før landet begynte å gå bakover i historien.
Siden har han gjort mange forsøk på å mane fram smaken av Kaukasus fra grytene sine.
– Jeg er ikke helt i mål enda, forteller Jordheim mens auberginer, tomater og koriander går under kniven, og stemmen nesten overdøves av lyden fra lammekotelettene som brunes i panna.
– Men jeg har kommet et godt stykke nærmere.
Kjøkkenøyer er nok over middagshøyden som interiør. Men for Jordheim er øya selve omdreiningspunktet i hans favorittrom.
– Det beste jeg vet er å lage mat mens jeg snakker med folk. Her kan jeg gjøre det vendt mot dem.
Den 13. juni 1990 kunne abonnentene av avisa Fremtiden lese om et «Utrolig eksamensresultat av elev på Drammen Gymnas».
En eplekjekk 19-åring poserte med vitnemålet som viste toppkarakter i 22 av 24 fag. Den unge mannen erklærte at hemmeligheten var at han «utnytter tiden maksimalt. Jeg driver ikke dank, og later meg ikke».
Guttens navn? Du gjettet det. Helge Jordheim.
Verden lå for hans føtter. Nå skulle han ta russiskkurs i Forsvaret før det ble «en karriere i UD».
– Jeg var høy på meg selv og nysgjerrig på verden. Og så gikk jeg skikkelig på trynet.
På opptaksintervjuet ble han stilt overfor en gruppe offiserer. De var ikke like imponert over Helge Jordheim som Helge Jordheim var selv.
– Jeg var vant til at folk var interessert i det jeg hadde å si. Så jeg gikk til møtet med en filosofisk holdning, og pratet i vei.
Russiskkurset var i praksis en etterretningsskole.
– Det var helt sjanseløst. De andre som ikke ble tatt opp, fikk høre at hvis de kunne tatt inn én til, så var det dem. Til meg sa de; om vi skulle tatt inn tusen til, så hadde ikke du kommet med. Jeg ble sjokkert.
Han ble aldri spion for kongeriket Norge.
– Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre i stedet. Men jeg likte språk og meldte meg til universitetet.
Ett av fagene det sto en sekser etter på vitnemålet, var tysk. Det var kjærlighet ved første blikk.
– Jeg syntes det var fantastisk å lese Goethe, Schiller og lære om tysk kultur. Jeg syntes alt var gøy, inkludert rare detaljer fra grammatikk og språkhistorie. Det gjør at jeg den dag i dag fortsatt føler meg som germanist, selv om jeg er idéhistoriker og professor i kulturhistorie.
Jeg var høy på meg selv og nysgjerrig på verden. Og så gikk jeg skikkelig på trynet.
Tyskland ble hans andre hjemland, og Berlin hans andre hjemby.
– Jeg var i Berlin første gang sommeren 1989. Uten den turen hadde jeg nok ikke blitt historiker.
Den kommende historikeren var, som historikere flest, en dårlig spåmann.
– Jeg tenkte at her kommer det aldri til å skje noe. Regimene var låst på hver sin side av muren.
Siden har han levd med Berlin.
– Jeg har vært mange ulike personer i den byen. Jeg begynte som gymnasiast på besøk, ble en student som tok jafs av storbyen, og en familiefar med barn på det lokale fotballaget. Berlin er en stor del av livet mitt.
Gjennom møtene med den tyske kulturen, språkstudier, mastergrad, etterfulgt av doktoravhandling, forskerstilling og professorat, ble den smilende 19-åringen som skulle gjøre karriere i utenrikstjenesten, gradvis forvandlet til en av våre fremste forskere innen humaniora.
Dette skjedde i en tid der det samtidig oppsto en forestilling i samfunnet om at de fagene han viet livet sitt til var i en slags kontinuerlig krise.
Hva bidrar egentlig alle disse filosofene, historikerne og lingvistene med til samfunnet? spurte kommentatorer, politikere og etter hvert SoMe-profilene.
Sammen med blant andre professor Tore Rem, tok Helge Jordheim opp hansken. Det er åpenbart at humanister har masse å bidra med, mente de. Men hvordan vise det?
Svaret ble den Fritt Ord-støttede rapporten, «Hva skal vi med humaniora?», og utallige opptredener i medier og offentlige debatter.
– Humaniora blir ofte betraktet som en «myk» vitenskap mer orientert mot begreper og tekster enn mot verden.
Kriseoppfatningen måtte bety at omverdenen ikke lenger var trygg på hva denne kunnskapen kunne brukes til, tenkte rapport-forfatterne.
Jordheim og medskribentene argumenterte med at humaniora er en del av samfunnets beredskap som «vitenskapen om det tilfeldige og det uforutsigbare – det som skjer uten at vi har kunnet forutse det eller planlegge hvordan vi skal reagere.»
– Med beredskapstanken kunne vi vise hvorfor forskning på emner som kan virke lite aktuelle, like vel kan være rasjonelle sett ut fra samfunnsbehov. Ettertiden ga oss rett i det. Plutselig sto vi midt i en global pandemi.
– Hvordan er status i dag?
– På den positive siden har humaniora fått en tydelig posisjon i noen av de store endringsprosessene i nåtida: digitalisering og bærekraft. På den negative sida forsvinner noen av de tradisjonell humanistiske kompetansene, for eksempel i språk, kultur og historie stadig mer av syne.
Helge Jordheims favorittord er gøy. Det er han forteller er gøy. Det andre forteller er gøy. Berlin er gøy. Til og med å bli blankt avvist av Forsvaret, er gøy – i alle fall i ettertid.
I løpet av det tredje møtet vårt – det med klemmen – skal vi i alle fall gjøre noe gøy.
– Jeg skal hente en splitter ny bil i Drammen, bli med! gliser Jordheim.
– Anne, kona mi, krasjet den forrige i trikken. Det gikk bra altså – men ikke med bilen.
Det er noen år siden nå. Imens har paret klart seg uten kjøretøy.
– Men jeg har endelig innsett at jeg liker å kjøre. Jeg drar fram og tilbake til Nord-Norge hver sommer. Helst aleine – og jeg digger det. Da hører jeg på countrymusikk og tenker på ingen ting.
Bilen skal riktignok først og fremst brukes i helgene.
– Jeg er dårlig til å planlegge. Hvis jeg plutselig får lyst på en skitur en helg, er gjerne delingsbilene booket for lengst. Da tar det fort en ekstra time å komme seg til marka med kollektivt. Det er en time jeg ofte føler jeg ikke har.
Den nye, svenske bilen er betalt med svenske penger.
– Jeg vant Rausing-prisen i fjor.
– Hva behager?
– Å, du har ikke hørt det? Gad Rausing, arvingen til Tetra-Pak, var veldig interessert i arkeologi og historie. Han stiftet en pris for fremragende humanistisk forskning.
Jordheim fikk prisen for «innovativ och inflytelserik forskning på det kulturhistoriska fältet».
– Det var masse penger som jeg bare fikk på kontoen med beskjed om at jeg kunne bruke dem til hva som helst. Du bør kanskje ikke skrive at jeg bruker dem på bil?
– El-bil er vel greit?
– Sant nok.
– Det var skikkelig gøy å få den prisen. Svenskene kan jo det der med stas. Utdelingen var i Riddarhuset i Stockholm, der veggene er fulle av familievåpen fra adelen.
Den norske professoren skaffet seg raskt habitten som gjorde at han passet inn – noenlunde.
– Jeg stilte i kjole og hvitt til utdelingen, som var ved prinsessan Christina, fru Magnusson, sier Jordheim på tilgjort svensk.
Han fikk selveste knugens søster til bords.
– Av og til er det kongen som står for utdelingen, men han syns visst ikke sånt er så gøy. Mens Christina er interessert.
Jordheim sto rakrygget foran svensk overklasse mens jurylederen leste begrunnelsen og trompetfanfaren ljomet mellom de gamle veggene.
– Jeg skulle ikke holde takketale eller noe ting, bare ta meg ut og se glad ut. Prinsessen var livlig og lett å konversere med. Jeg syns kongehuset er ganske interessant. Det var veldig gøy å bli fortalt om dets indre liv. Hun var ikke så veldig opptatt av å høre hva jeg drev med, ler Jordheim.
Helge Jordheim har ikke alltid tatt høyde for at sosial og faglig boltreplass for mange er et nullsumspill.
– Jeg har etter hvert skjønt at enkelte mener at jeg tar for mye plass. Og jeg har forholdt meg aktivt til det ved i alle fall å unngå å være opptatt av status og posisjonering.
Å forandre seg har aldri lyktes særlig godt.
– Det er ikke lett å holde igjen. Særlig fordi folk kan begynne å lure hvis en de er vant til at tar mye plass, plutselig er stille. Hva er galt? – liksom. Det blir utrolig klønete. Jeg tenker heller at jeg kan bruke den plassen jeg tar, til å skape rom for andre.
Selv om han er tydelig til stede, Jordheim havner langt nede på lista over Norges mest synlige akademikere.
Kolleger beskriver det som et tap for norsk offentlighet at han stort sett leder forskningsprosjekter med navn som Kultrans og Lifetimes og publiserer i internasjonale tidsskrifter.
Det var masse penger som jeg bare fikk på kontoen med beskjed om at jeg kunne bruke dem til hva som helst.
– Så lenge jeg har jobbet ved Universitetet i Oslo, har jeg ledet forskningsprosjekter og -miljøer. Det har blitt mange stipendiater og mye veiledning, og lite tid til å være offentlig intellektuell. Men det kan jo endre seg.
Han har besøkt og bodd i Berlin i over en mannsalder. I fjor kom endelig boka om den tyske hovedstaden. På norsk, for den norske offentligheten.
– Det er en historiebok, men ikke en historiebok som handler om fortiden. Det er en historiebok som handler om nå.
Boka fikk den prosaiske tittelen «Berlin».
– Det er en bok om å gå i Berlin. Men en tittel som har noe med vandringer eller til fots å gjøre, ville hørtes ut som den var skrevet på 50-tallet av en eller annen konservativ koryfé. Det gikk ikke, smiler Jordheim.
Boka er delt inn i fire deler – jord, luft, ild og vann.
– Det er litt cheesy å komme trekkende med gresk elementlære. Men det funker som en måte å strukturere boka på.
Boka ble skrevet mens han hadde «ferie» på familiens landsted på Ørsnes i Lofoten i fjor sommer. Den fikk strålende anmeldelser i landets medier, og har solgt godt.
– Den ble forlagets nest mest solgte bok i fjor, kun slått av bibelen. Det syns jeg er ekstra gøy.
Men det morsomste er møtene med folk.
– Jeg har fått lov til å reise rundt og foredra om Berlin. Aller mest pris har jeg satt på epostene som kommer fra leserne. Noe av poenget med boka var å invitere folk inn til å si: Der har jeg også vært! Det syns jeg er veldig gøy.
Men det er ikke alt som er gøy. De siste årene har vært tøffe – preget av tap og død blant hans nærmeste.
– Pappa fikk slag, og foreldrene mine måtte flytte i omsorgsbolig., der han døde noen år senere. Han var en mann som meg. Det var ikke lett for ham å ha en kropp som ikke virket.
Litt senere ble moren syk av kreft.
– Hun holdt stilen helt inn med et utrolig godt humør. Hvis man kan dø som henne – hun var en enormt imponerende dame med et fantastisk blikk for mennesker helt til det siste.
Samtidig fikk hans yngste søster kreft.
– Jeg er attpåklatt, så min yngste søster var 13 år eldre enn meg. Men likevel, Eli var min yngste søster.
Moren og søsteren var kreftsyke samtidig.
– Mamma og pappa var gamle og hadde levd fulle liv. Det var mye mer uforsonlig å skulle se mamma miste datteren sin før hun selv døde.
Lite visste Jordheim at det største sjokket lå foran ham. I vinterferien for litt over fire år siden, falt bestevennen gjennom flere tiår, Erling Sandmo, død om på skitur 56 år gammel.
– Det var en helt fryktelig opplevelse som jeg føler at jeg aldri vil klare å komme over. Å dø langsomt av kreft er ikke noe å trakte etter. Men de som står igjen kan forsone seg med det, og si farvel. Det er så nådeløst at Erling bare ble borte, så var det opp til oss som sto igjen å finne ut av det. Det har vært helt jævlig, rett og slett.
Helge og Erling var tvillingsjeler.
– Vi møttes på Blindern på starten av 1990-tallet. Vi ble veldig nære veldig fort. Vi flyttet sammen nesten rett etter vi møttes.
Erling var fra et klassisk bergensk dannelsesborgerskap, mens Helge var fra Drammen.
– Han hadde en selvtillit som dannet menneske som jeg ikke hadde. Jeg greide meg fint altså, men jeg hadde ikke den selvfølgeligheten og elegansen som Erling hadde. Den beundret jeg alltid veldig.
De to trivdes i hverandres selskap både sosialt og faglig.
– Det var en nærhet som omfattet hele livet. Det var viktig for oss begge at vi hadde et vennskap som var nært. Vi var flinke til å si at vi var glade i hverandre.
Det går ikke en dag uten at Helge tenker på sin Erling.
– Jeg tenker plutselig hva han ville sagt hvis han var her nå. Han dukker opp hvis jeg hører et musikkstykke som han var glad i.
Det kan høres fint ut, men det er så tøft.
– Jeg syns det er skikkelig vanskelig. Han var en så stor del av livet mitt. Og plutselig var han bare borte.
Noen ganger treffer det ordentlig.
– Jeg møtte nylig noen studenter som snakket begeistret om boka Erling skrev om gamle kart. De visste selvfølgelig ingenting om min historie med Erling. Da er det så vanskelig å ikke begynne å grine.
Erling var en så stor del av livet mitt. Og plutselig var han bare borte.
Helge Jordheim er blitt 53 – og har begynt å tenke på hva han skal bruke resten av livet til.
– Vi bytter jo ikke jobb, vi professorer. Så spørsmålet er hva nå? Hva skal jeg bruke de neste 20 årene til?
Veldig lenge har det akademiske livet en retning. De skal skrive doktorgrad, få en stilling som «postdok», skrive nok til å få fast jobb, og publisere tilstrekkelig til å få opprykk til professor.
– Før jeg var i USA nå sist, hadde jeg en drøm om en stilling ved et kjempegodt amerikansk universitet. Det er ikke like fristende å være i USA lenger.
I dag har han ikke kommet lenger enn til at han «antagelig skal gjøre mer av noe, og mindre av noe».
– Det er ikke helt sikkert det skal fortsette som det har vært. Det kan være jeg skal kalibrere om det akademiske livet litt.
Det er lettere sagt enn gjort.
– Like etter at disse tankene meldte seg, ringte rektor og spurte om jeg kunne lede arbeidsgruppa som skal utforme en ny språkpolitikk for Universitetet i Oslo.
Hva svarte da professoren som var i ferd med å kalibrere om sitt akademiske liv – han som skulle gjøre mindre av noe?
– Jeg svarte selvfølgelig ja med en gang, ler Jordheim.
Men før han virkelig begynner å tenke på de neste 20 årene, skal han gjøre ferdig det som kanskje kan kalles et livsprosjekt.
– I mange år har jeg jobbet med tidsforståelser, tid og historie. Nå skal jeg endelig sette meg ned og fullføre «den store boka om tid» som jeg har ruget på en god stund. Det gleder jeg meg til.
Han starter godt og vel 400 år tilbake i tid.
– I 1606 kom boka som viste at hvis vi følger de egyptiske kongelistene bakover, ender vi ikke bare før syndefloden, men også før skapelsen.
Det er ikke så lett for moderne mennesker å forstå hvor stor omveltning dette var.
– Inntil da hadde den kristne kronologien definert tiden og tidsregningen. Men nå følger to hundre år da det var mye mer uklart hva tid og historie egentlig er for noe. Er tiden den samme overalt?
Finnes det én tid eller mange?
Men hvordan finne tid til å skrive en bok om tid? Landets kanskje fremste ekspert på tidsforståelser, klarer ikke helt å finne den.
– Jeg leder stort sett store prosjekter. Mens det å skrive en monografi er et egoprosjekt som jeg har veldig mye vanskeligere for å få gjort. Så langt i år har det ikke funka, virkelig ikke. Det har bare kokt. Jeg må sette meg ned og ta det der litt på alvor. Finne skrivetid.
Planen i skrivende stund er å sette seg i Tetra-Pak-bilen rundt sankthans, og kjøre, helst aleine, til Lofoten mens han hører på countrymusikk og tenker på ingenting.
Når han er framme, da skal det skje.
– Nå har jeg kanskje en halv bok liggende. Og jeg ser at den halve boka kunne ligge der i 20 år til. Og det ville vært litt trist.
Ferie blir det så som så med.
– Jeg hadde jo egentlig tenkt å ha litt ferie i år da. Men jeg må nok innse at det blir en skrivesommer – denne gangen også.