Han trekker litt på det.
– Jeg er blitt bedt om portrettintervju et par ganger tidligere, men da har jeg sagt nei. Det skal så lite til for at personen kommer i veien for budskapet. Og jeg er veldig tilfreds med å være radiotryne, som redigerer seg selv i direktesending og ellers går under radaren, sier Thorgeir Kolshus.
Det er uvanlig beskjedent fra en som er sjef for et helt institutt ved landets eldste universitet.
Men kollegene hans bare ler. Thorgeir, beskjeden? De faller ned fra månen. Han fins ikke beskjeden.
Han må gi dem det.
– Beskjedenhet er nok den minste av mine utallige dyder. Så den kan jeg vanskelig med noen grad av troverdighet bruke som unnskyldning, innrømmer den ufrivillige hovedpersonen.
Han lar seg overtale.
– Jeg lander på et 60/40 i helning av ‘ja, det kunne jeg tenke meg’. Og vipps, der fikk dere et innblikk i avveiningene som hele tiden gjøres av oss kronisk tvisynte.
Det er en del av det å være «militant sentrist».
– Alle de enkle problemene i samfunnet er løst for lenge siden. De interessante og viktige spørsmålene vil alle være 60/40 og 55/45.
Det høres umulig ut, alle vet jo at de militante befinner seg på fløyene. Som det heter i det snart ihjelsiterte diktet «The Second Coming» av William Butler Yeats, mangler de beste blant oss overbevisning, mens de verste er fulle av lidenskapelig intensitet.
– Jeg insisterer på muligheten til å være ytterliggående tvisynt. Det er dessuten der de fleste av oss hører hjemme, et sted i midten.
Det er på sett og vis en yrkesskade.
– Du skal være lite belest i antropologien, eller svært selektiv i hva du legger vekt på, for å kunne påstå noe som helst hardnakket. Det er alltid et etnografisk veto et sted.
Jeg insisterer på muligheten til å være ytterliggående tvisynt.
Det driver statsviterne til vanvidd.
– Hver gang våre samfunnsvitervenner formulerer en generell påstand, så finner vi antropologer et unntak.
Det kan virke lett å avfeie hvis unntaket kun fins på en bortgjemt øy i Stillehavet.
– Men hvis samfunnsfagene har en ambisjon om å dekke hele den menneskelige bredde, så betyr faktisk det ene unntaket ganske mye.
Tvisynet er en dyd langt større enn beskjedenheten. Både som borger, som akademiker og som antropolog.
– Verden er ikke entydig. Den er sammensatt, paradoksal og ulogisk bygd opp. Hvis vi mister det av syne, har vi ikke sjans til å komme med presise nok løsninger på samfunnets utfordringer.
Kolshus’ eget etnografiske veto stammer fra den lille øya Mota nord i øystaten Vanuatu, omtrent midt mellom Fiji og Ny-Guinea.
I slutten av februar var han for første gang på åtte år tilbake på «sin» øy i Stillehavet, som er slik antropologer snakker om stedene de forsker på.
– Vi sier det med hermetegn både i forelesninger og ellers, for det er en arv fra gamle dager som absolutt ikke har tålt tidens tann.
I hans tilfelle er det nesten så hermetegnene ikke trengs. Den første gangen han var på øya i 1996 ble han nemlig adoptert av en lokal familie.
– Ettersom jeg derfor har arverett til min adoptivmors slektsområde og bruksrett til min adoptivfars, kan jeg kanskje si «min øy» med litt mer juridisk tyngde? undrer Kolshus.
Det ble stor stas da han nylig kom tilbake til øya hvor han har forsket siden 1996.
– Velkomsten var som alltid god. Men det ble litt intenst med tre velkomstarrangementer og to avskjedsarrangementer, i og med at jeg bare kunne være der i fem dager.
Han har kommet over flere etnografiske veto på sin lille øy med tusen mennesker.
– Et eksempel jeg gjerne trekker fram i diskusjon med evolusjonspsykologer, er at Mota er et sted der kvinner er de mest seksuelt pågående – stikk i strid med dogmet om at kvinner fra evolusjonens side må være påholdne.
Evolusjonspsykologenes forsvar er at dette kun er et kulturelt særtrekk.
– Men hvis kultur kan sette natur til side på dette viset, synes jeg i all beskjedenhet at kultur er vel så viktig å forstå.
Under tidligere opphold hadde Kolshus observert et annet kulturelt særtrekk ved øysamfunn.
– Det er noe som heter insulær neofili – at alt som er nytt, blir ekstra spennende. Ting og mennesker flyter i land, av og til langveisfra. Det har ført til en fascinasjon for underlige nye gjenstander som raskt mister appellen. Øya er derfor en kirkegård for rare sykler og tv-er på nes som ikke har strøm.
Ikke all ny teknologi er ubrukelig.
– På Mota har de et vesen som tilsvarer huldra, som kalles koss. De kommer til deg som en vakker kvinne, men er livsfarlige.
I dag har unge menn en app på smarttelefonen som raskt avslører hvem de står overfor.
– Når de nå møter en vakker kvinne, kan de holde opp telefonen og se om det er et menneske som vil dem vel, eller om det er en djevelskikkelse som vil drepe dem.
Den insulære neofilien har avtatt.
– Siden forrige gang jeg var der, er folk blitt proffe hagebrukere, og har startet en markedsplass i provinshovedstaden. De får mer for en kilo yams der enn det jeg betaler på Grønland i Oslo.
De anklaget meg for å skulle bli misjonær og sa at jeg misbrukte antropologien.
Pengene betyr at de har råd til å sende barna på skole.
– De starter med fransk eller engelsk som læringsspråk, til tross for at de ikke kan et ord av disse språkene fra før.
Det er verre enn det høres ut.
– Og dette blir de instruert i av lærere som selv knapt kan engelsk eller fransk. Det er et mirakel at de klarer å lære seg noe som helst, forteller Kolshus, som likevel registrerte et språklig lyspunkt under sitt nyligste opphold på øya.
– De snakker et mye renere mota. De har rensket ut låneord fra engelsk og fra Vanuatus offisielle språk, bislama, med hard hånd.
Dette ville irritere enhver som formulerer generelle påstander om at engelsk er i ferd med å fordrive mindre språk verden over.
– Det er et nytt etnografisk veto. Den språklige renessansen jeg har sett på Mota, taler frykten for språkdøden midt imot.
Fra naturvitenskapen har vi Heisenbergs usikkerhetsprinsipp, som litt forenklet sier at det du måler ved å belyse det, endrer posisjon eller retning på grunn av energien i lyset du sender.
Sånn er det også i antropologien. Energien Kolshus har brukt på å studere menneskene på Mota, har endret dem.
– Noe av stoltheten de nå viser for sitt eget språk og kultur, kommer nok fra oppmerksomheten jeg har gitt det lille øysamfunnet gjennom tretti år.
Da han kom dit første gangen, hadde hovedfagsstudenten lest seg opp på gamle antropologiske beretninger og brev fra misjonærer som var i området for 150 år siden.
– Jeg kunne derfor ord på mota-språket som var i ferd med å dø ut, men som nå er gjeninnført.
Språk er for antropologer som kniv for en kokk – de skal helst ha flere. Kolshus hadde vist at han behersket språket på Mota så godt at han kunne være med på å fornye det, fellesspråket på hele øystaten, bislama, snakker han også, mens engelsk er second nature for alle moderne nordmenn.
Det var verre med fransken. Der var han ikke stort bedre enn elevene på Mota når de møter opp til første skoledag.
– Og det til tross for at kona mi er fransklærer, sier Kolshus.
13. mars 2020 stengte mange muligheter, men antropologen så at én ny bød seg.
– Jeg visste at koronanedstengingen kom til å bli vond og at jeg måtte finne på noe for ikke å bli gal.
Han lastet ned appen Duolingo på telefonen og scrollet ned til fransk.
– Jeg har nå en 1850-dagers streak. Opptil en time hver dag.
Han hadde to mål med fransken.
– Det ene var å lese språket godt nok til å kunne jobbe i de franske arkivene i Vanuatu som jeg dessverre ikke rakk da jeg var der sist.
På sitt beste er jobben en skattejakt.
– Arkivarbeid altså, fy søren. 99 prosent av det fører ingen vei, men jeg vet hele tiden at det fins gull der.
Det andre målet er å imponere kontinentalfranskmenn.
– Jeg holder en årlig forelesning i Marseille. Jeg har veldig lyst til å holde den på fransk en gang. Men jeg er ikke helt der ennå.
Egentlig skulle han bli prest, som sin far. Den unge Kolshus fra Tanum i Bærum ble i alle fall immatrikulert på Menighetsfakultetet i hovedstaden.
Men selv om eplet falt pent ned ved stammen, var det rundt nok til å trille et stykke vekk.
– Jeg kjente meg ikke igjen i at «hør hvor det stormer der ute, her er det fredfullt og trygt», slik mange av medstudentene prediket på MF.
Den unge mannen bygde sin kristentro på en rasjonell lesning av Skriften.
– For meg var det avgjørende at apostlene fikk tilbud om å si at fortellingen om Jesus var løgn slik at de kunne slippe tortur eller unngå å miste livet. Men de gjorde det ikke. Det sier mye, syntes jeg.
Men det var ikke nok. Det var mer spennende der ute hvor det stormet. Han fant veien til øvre Blindern, først til litteraturvitenskap, så til antropologien.
Som aspirerende antropolog måtte han skjule sin bakgrunn.
– Jeg fortalte at jeg hadde studert teologi bare til én betrodd venn. Dessverre lot han det i vanvare glippe ut til flere under en hyttetur.
Reaksjonene var sterke.
– Noen anklaget meg med en gang for å skulle bli misjonær og sa at jeg misbrukte antropologien. Det var temmelig fjernt fra det jeg så for meg. Den antropologiske toleransen hadde åpenbart en grense.
Det ble likevel ikke noe skarpt brudd, og et liv i opposisjon til religionen. Han har fortsatt omsorg for kristendommen.
– Kristendommen er lenge blitt behandlet stemoderlig av «Dagbladet-eliten», for å snakke litt i 1980-tallstermer.
Men han viser til «fornemmelseskunsten i samfunnsvitenskapen» når han sier han værer en endring. Blant studenter er det en nysgjerrighet overfor kristendom som identitetsopphav og kulturuttrykk.
– Jeg har veiledet mange masterstudenter og én doktorand som har studert kristendommen som kulturfenomen.
De har latt seg forbløffe av åpenheten og tilliten de er blitt vist av kirkesamfunnene.
– Nå har jeg en stipendiat som forteller om pinsevennligheten.
Det er lett å tenke at en som lever etter regelen om kronisk tvisyn, gjør det litt lett for seg selv. At det koster lite å innta en mellomposisjon i de fleste spørsmål.
Tvert imot. Tvisynet gjør at han ofte er den som stiller spørsmål ved etablerte sannheter hos folk som kanskje har grunn til å tro at en antropolog vil falle ned på deres side, typisk på venstresiden.
Da Black Lives Matter-bevegelsen for fem år siden skjøt fart fra Midtvesten i USA, og raskt fant veien til Norge, var det for mange opplagt at vi i det godes tjeneste kunne låne perspektivet også her hjemme. Kjipe erfaringer blant nye landsmenn ble raskt samlet i sekkebetegnelsen strukturell rasisme, og det var mange.
Innimellom duolingoøktene begynte det imidlertid igjen å flimre i det radikale tvisynet – var det virkelig så enkelt?
Først torde han ikke. Han hadde sett hetsen mot forlagsredaktør Cathrine Sandnes da hun skrev at «å si at alt er rasisme er like meningsløst som å si at det ikke finnes rasisme i Norge.»
Til slutt måtte han bare. Sentrumsposisjonen er jo ikke militant hvis man ikke tar stilling.
I kronikken «Personlige erfaringer fra et hviting-liv» skrev Kolshus om hvordan ideen om strukturell rasisme kunne ekskludere andre forklaringer på diskriminering som klasse, kjønn og legning. Det kunne «for mørkere nordmenn lede til en følelse av avmakt – for det nytter jo ikke, samme hva man gjør. Slik blir forventninger om diskriminering på lengre sikt selvbekreftende», advarte Kolshus.
Det var godt å få det ut. Men følelsen snudde brått da en forskerkollega satte seg til tastaturet og forfattet en ordentlig bredside.
– Han kalte meg en «hvit, høyreorientert anti-antirasist». Jeg gikk rett i kjelleren. For jeg ble beskrevet som slem og ond, ikke sant?
Samtidig var samfunnet på vei inn i sin andre nedstenging, høsten 2020.
– Det var lite sosial omgang som kunne korrigere inntrykket jeg fikk av meg selv som et dårlig menneske.
Fransken, som skulle hindre at han ble gal under pandemien, kunne ikke hindre at han gikk inn i en depresjon.
– Jeg hadde ikke selvmordstanker. Men det var litt sånn at det ikke hadde gjort noe om en bil kjørte over meg nå. Det hadde egentlig vært helt på sin plass.
Han taklet de mørke tankene som en typisk mann.
– Jeg fortalte det ikke til noen. Ikke engang til kona mi. Det er helt dustemannete.
Han «løftet seg ut av myra etter håret, som baron Munchausen». Men det har satt spor.
– Det har vært en viktig erfaring, særlig som leder, som jeg hadde foretrukket å ha vært foruten. Jeg har tatt skade av det og er blitt mer forsiktig.
Det hjalp ikke at det samtidig begynte å gå på tverke i jobben. Kolshus ledet på denne tiden Seksjon for mangfoldsstudier ved OsloMet der den forholdsvis nye ledelsen la stor prestisje i innovasjon.
– De gjentok stadig at det tredje samfunnsoppdraget var innovasjon.
De resonnerte dårlig hos seksjonslederen.
– Sorry altså, det er formidling som er det tredje samfunnsoppdraget. Det er nedfelt i loven.
Er det én ting man ikke tuller med i det kolshuske univers, så er det formidlingen. Han underviser, skriver i aviser, holder foredrag, stiller opp i radio, tv, podcaster og – viser det seg – portrettintervjuer.
– Formidlingen er helt sentral for legitimiteten til universitetssystemet. Vi skal forske, vi skal være gode undervisere, og vi skal levere god forskningsformidling.
Kolshus vil aldri sette seg i en situasjon der han blir svar skyldig på spørsmålet «hvorfor skal vi betale for at du skal reise til en øy i Stillehavet?»
– Det er et helt gyldig spørsmål. Det er derfor det er så viktig at folk får se hva som kommer ut av forskning.
Svaret er at han formidler det han har lært til en bredere offentlighet, så ofte og høylytt som han overhodet kan.
Han prøvde å få ledelsen ved OsloMet til å skifte kurs.
– Jeg påpekte formidlingsansvaret gjentatte ganger overfor rektor, men det virket ikke som han hadde det på dagsordenen i det hele tatt.
Til slutt gikk det ikke lenger.
– Som leder for seksjonen følte jeg et ansvar for at de ansatte ble dårlig behandlet. Jeg sa opp uten å ha noe annet å gå til.
Heldigvis ble han fanget opp av sitt alma mater – Universitetet i Oslo. Stillingen som instituttleder er rent administrativ. Kolshus skal verken forske eller undervise.
– Men jeg får gjort en del, da. I fjor lå jeg ganske høyt på instituttets publiseringsstatistikk, smiler Kolshus.
Det er heller ingen forventning om at instituttlederen skal undervise.
– Men undervisning er noe av det beste jeg vet, så jeg gjør det ganske mye.
Den som framfor noen har formidlet antropologien ut til folket, er Thomas Hylland Eriksen. I november i fjor døde mannen som aktivt motsatte seg betegnelser som bauta, nestor og koryfé, men som i manges øyne likevel var det.
– Det var Thomas som trakk studentmassene til dette instituttet. Mange jenter begynte på antropologi rett og slett fordi de var forelska i ham.
Gutta, Kolshus inkludert, opplevde det som i dag kalles man crush.
– Jeg har truffet noen av den typen senere. Men det er alltid noe som mangler, for eksempel at ideene deres er basert på overleverte lesninger.
Klassikere kan fort miste litt av brodden når de blir gjenfortalt.
Den som sier noe sånt, har ikke forstått noe av Thomas – virkelig ikke.
– Men Thomas hadde lest alt. Det gjorde at han med en helt egen letthet kunne komme med gode bidrag i diskusjoner om nesten hva som helst.
Lettheten ble misforstått. En samfunnsdebattant uten særlig fingerspissfølelse gjenga utsagnet «I love you, but you’re not serious people» fra tv-suksessen Succession i sin omtale av Hylland Eriksen like etter at han gikk bort.
– Den som sier noe sånt, har ikke forstått noe av Thomas – virkelig ikke. Det er vanskelig å skjønne at en som førte seg med en slik intellektuell letthet som Thomas, også kunne være så grundig.
Det var i møtet med andre mennesker Hylland Eriksen viste at han ikke bare var enestående – han var unik.
– I mars i fjor besøkte han Tanum eldresenter med boka «Syv meninger med livet», hvor han visste min mor og far var i publikum. Han sa at han måtte passe seg for hva han sa for «for foreldrene til sjefen er her». De ble så utrolig stolte. Det var typisk Thomas – han drysset litt av stjernestøvet sitt over dem han hadde rundt seg.
Det er mye å lære av Thomas Hylland Eriksen, også dette:
– Erkjennelsen av at vi ikke gjør oss selv noe mindre av å gjøre andre større.
Selv om han ikke ville være bauta, er det ikke å ta for hardt i å si at en grunnstein i norsk antropologi er borte.
– Nå må vi alle gjøre vårt beste for å videreføre arven fra Thomas. Det blir en skikkelig dugnadsjobb.
Med Thomas Hylland Eriksen i spissen ble sosialantropologi – med kjælenavnet sosant – i årtier sett på som et av de mest sympatiske fagene det var mulig å studere – en åpen og eventyrlysten gjeng som ville inkludere alle.
– Antropologien har en lekenhet og begeistring i seg, over alt det som mennesker finner på. I kjernen er den frigjørende tanken om at et eller annet sted så fins det et liv som er verdt å leve. Det er noe veldig håpefullt i det.
Men som vi har sett i kritikken mot Kolshus’ «hviting-kronikk», kan antropologiske perspektiver provosere.
De senere årene har framveksten av kritisk raseteori og postkolonial teori gjort at antropologer stadig oftere har måttet forsvare seg og faget.
Det går an å le av noe selv om du forholder deg seriøst til det. Jeg fremstiller Vanuatu litt som en bananrepublikk med god samvittighet.
På overflaten gir det mening: Hvit mann reiser til stillehavsøy for å legge den under seg. Hva har det å si at redskapet er penn og papir, ikke sverdet, og at han legger det under sin forståelse, og ikke under en monark i et fremmed rike?
Det har mye å si, mener Kolshus.
– Populærpolitiske slagord av typen 'nothing about us without us' ruller fint av tungen. Men hvis vi følger det til sin logiske bunn, vil det si en oppløsning av faget. Hvis jeg mener at en som ikke deler de fleste av mine erfaringer ikke kan forstå meg, hvor havner vi da? Noe av poenget er jo å forstå at et annet liv er mulig.
Han advarer mot å forveksle seriøsitet med alvor.
– Det går an å le av noe selv om du forholder deg seriøst til det. Jeg fremstiller Vanuatu litt som en bananrepublikk med god samvittighet. De har en president som har frikjent seg selv for lovbrudd, og det er bare blitt verre siden jeg kom dit første gang.
Den kritiske omtalen av faget har likevel «tæret litt på grunnfjellet», ifølge Kolshus.
– Antropologer er dessverre over gjennomsnittet flinke til å ta til seg kritikk og utøve selvkritikk.
Han mener at å skildre eksotiske samfunn ikke i seg selv er eksotiserende.
– Vi kan bruke folks fascinasjon for det som er annerledes som et gateway drug. Det er vårt agn. Men det er bare første trinn i en ganske lang prosess til bedre å forstå ulike folks livsbetingelser, og dermed innse at vi alle er like kulturlige og eksotiske for hverandre.
Det ytterliggående tvisynet kan i siste instans seire mot de skråsikre fløyene.
– Jeg opplever det veldig sterkt når jeg reiser rundt og holder foredrag. Folk
lar seg bevege av fortellinger, ikke nødvendigvis fordi de er gjenkjennbare, men fordi de ser seg selv i andre mennesker.
Det er øyeblikket da antropologien blir et dannelsesfag.
– Det får oss til å reflektere. Vi leser litteratur fordi vi vil forstå at vi ikke er alene. Sånn er antropologien også.
Han tror fremdeles på antropologiens kraft – han kan ikke annet.
– Det er fortsatt det som holder antropologien oppe. At et sted fins det et liv som er verd å leve. Et annet liv er mulig.