Han har aldri planlagt livet i detalj, bedyrer han, mye har skjedd underveis i møte med mennesker. Muligheter har åpnet seg, dører har åpnet seg, hjerter har åpnet seg.
Nå sitter han med et enormt nettverk av forskerkolleger, studenter og myndighetspersoner – mange av dem venner for livet, i land med dype problemer, land med lav inntekt og store sosiale ulikheter, land rammet av konflikt, krig og sviktende helsesystemer.
– Når jeg er blitt spurt om å bidra, har jeg tenkt at det må være riktig å gjøre, tenkt at jeg kan tilføre noe bra. Og så har jeg svart ja.
I Frederik Holsts hus inne på området til Ullevål universitetssykehus, en bygning med tydelige slitasjemerker og korridorer til å gå seg vill i, finner vi kontoret til Espen Bjertness, professor i samfunnsmedisin og global helse ved Universitetet i Oslo. På en tallerken ligger ferske boller. Duften av nykokt kaffe gir rommet en hjemlig atmosfære. Bjertness er kledd i lyse sommerklær. Blikket varmt, stemmen mild. Vi glemmer for et øyeblikk at verden er vond.
I flere tiår har vanskelige land vært det letteste for Espen Bjertness å finne mening i. Det er i disse landene han fått til noe helt spesielt, forteller kollegene: Han har drevet forskningsaktiviteten sin som hjelp til selvhjelp – bidratt til at landene selv kan bygge egen kompetanse. Og han har forstått noe vesentlig: At også de hardest rammete konfliktområdene i verden trenger høyt kvalifiserte lokale forskere.
– Det der, sier han og peker, det der er starten. Ser dere bildet?
På veggen til høyre for oss henger et svart-hvitt-fotografi av en gruppe mennesker, smilende til fotografen. Vi kjenner igjen tidligere rektor på Universitetet i Oslo, Lucy Smith og palestinernes president Yassir Arafat. Dessuten Bjertness selv i yngre utgave, og flere andre.
Året er 1994. Den første politiske avtalen mellom Israel og PLO ble undertegnet året før – Oslo-avtalen, og Norge skal bidra med ressurser. UiO sender en delegasjon – med Lucy Smith i spissen – som besøker alle de åtte palestinske universitetene i Gaza og på Vestbredden. Målet er samarbeid om forskning og utdanning.
– Vi var samlet på Arafats kontor i Gaza. Han i bakre rad, Lucy foran. Og mens vi står der, lener han seg plutselig over henne og utbryter: Det dufter så deilig av håret ditt!
Hun kvitterer med å gi presidenten en brevkniv i gave fra universitetet – et redskap, sier hun, til å få brev effektivt åpnet opp, ekspedert videre og få fart på den palestinske statsdannelsen.
– Ja, det begynte nettopp der, sier han og smiler.
Det var ikke gitt. Bjertness drev med helt andre ting. Hadde vært på Folkehelseinstituttet i flere år, befattet seg med mer hjemlige problemstillinger – som å avkrefte hypotesen om at eksponering for aluminium øker risikoen for Alzheimers sykdom. Og bekreftet hypotesen, som den aller første, om at en spesiell genvariant (Apo E2) gir beskyttelse mot sykdommen.
Nå var han nettopp kommet til Institutt for helse og samfunn. Han hadde publisert mye og godt, og var blitt professor bare 36 år gammel. Det er da sjefen hans, professor Tor Bjerkedal kommer inn på kontoret hans med oppfordringen: Espen, prøv dette her, reis med delegasjonen til Palestina!
– Jeg er sjeleglad for at jeg takket ja. Å få komme til de palestinske universitetene, møte akademikere der, se hvordan mennesker lever i områder med okkupasjon, konflikt og sterke begrensninger, med vold og undertrykkelse. Det gjorde noe med meg, innrømmer han.
Siden ble ingenting helt det samme. Bjertness var etablert som en dyktig forsker. Nå ble innsatsen dreid utover, mot folk og land med prekære behov. Problemstillingene skiftet. Men, forsikrer kollegene på instituttet, grundigheten og kvaliteten i forskningen har forblitt den samme.
Ikke lenge etter besøket til Lucy Smith og følge ble samarbeidsavtaler inngått mellom UiO og to palestinske universiteter på Vestbredden. Med støtte fra Bjertness og kollegene i Oslo, greide Birzeit-universitetet i Ramallah å bygge opp en egen epidemiologisk enhet og et masterprogram i folkehelse.
– Da vi kom, hadde palestinerne ingen erfaring med utdanning på doktorgradsnivå, og dermed minimale muligheter til å publisere internasjonalt. Akademisk kontakt med andre land fantes knapt. Universitetet i Hebron hadde faktisk ikke hatt ett eneste samarbeidsprosjekt med et utenlandsk universitet.
Siden har Bjertness og kollegene bidratt med kunnskap om grunnleggende forskningsmetoder. Et høydepunkt har vært publiseringer i det kjente vitenskapelige tidsskriftet The Lancet: Series on Health in the occupied Palestinian territory.
– Senere etablerte vi Lancet Palestinian Health Alliance, som har utgitt mange spesialnumre viet forskning i de palestinske områdene. Og vi har arrangert årlige konferanser på Vestbredden og i Egypt, i Jordan og Libanon, og publisert sammendrag fra konferansene. Gjennom alt dette ble en felles forståelse av helsesituasjonen i Palestina skapt, og en felles plattform å jobbe ut fra.
– For målene, poengterer han, har bestandig vært det samme: Å bedre helsen til palestinerne, bygge kompetanse og å informere verdenssamfunnet om hvordan okkupasjon påvirker befolkningens helse.
"Absolutt alle doktorgradsstudentene jeg har veiledet, har reist tilbake for å bidra i eget land."
Alle 10 doktorgradsstudentene i prosjektet har kommet til Oslo og disputert her. Instituttet startet også kurs for masterstudenter, International Community Health. Bjertness trekker fram én av de mange som kom, en ung mann fra en flyktningleir i Hebron, med topp karakterer.
– Kona og jeg hentet ham på Fornebu. Han kom i dress, nyinnkjøpt takket være spleiselag i familien. I hånden bar han en liten bag med alt han skulle klare seg med i Norge i nesten ett år: Et par sokker, en underbukse, en T-skjorte og en ekstra skjorte.
Siden besøkte Bjertness flyktningleiren.
– Der var studenten en helt. Den unge mannen hadde bevist at selv om du lever under fattige forhold, så kan du hevde deg akademisk. Det var sterkt å se stoltheten, gleden. Du vet, han er et sånt menneske du aldri glemmer.
I 2009 startet Bjertness og instituttet det som skulle bli et omfattende samarbeid med et land mye lenger øst, nemlig Myanmar. Det begynte litt tilfeldig.
– Kona mi, Kjersti Bergsmark Bjertness, kom i snakk med en norsk forretningsmann som hadde vært i landet. Han fortalte om det prekære behovet for å bygge kapasitet i helsevesenet, og vi satte oss straks inn i situasjonen i landet. En demokratiseringsprosess var i emning etter tiår med militærdiktatur.
Erik Solheim var utviklingsminister, og i januar 2009 var han på Norges første offisielle besøk i landet. Rett etterpå sendte jeg en e-post til helsedepartementet i Myanmar og spurte om det var noe jeg kunne bidra med. Svaret kom kjapt: Kan du tenke deg å jobbe med University of Public Health i Yangon? Jeg ble invitert dit, og siden skrev UiO også samarbeidsavtale med landets helsedepartement.
Under militærdiktaturet var Myanmar isolert. Landets forskere publiserte ytterst få medisinske artikler i internasjonale tidsskrifter.
– Målet vårt var å øke både kvaliteten og kvantiteten på internasjonale publiseringer kraftig. Det fikk vi til. Og vi har utdannet mange leger på doktorgrads- og mastergradsnivå på ulike felt, som epidemiologi, mental helse, partnervold og mødrehelse, forteller han.
Espen Bjertness har, igjen ifølge kollegene, en helt egen evne til å komme i kontakt med myndighetspersoner. Han har jobbet tett med helseministre i flere land, som Myanmar.
– Jeg har vel kjent fire forskjellige helseministre der. Det fine med det, var at aktivitetene vi planla, de klarte vi faktisk å gjennomføre ved at ministrene trykte på de riktige knappene.
Etter sigende er Bjertness dessuten knakande god til å skaffe penger til prosjekter i lavinntektsland. Det greide han også denne gangen.
– Ja, vi fikk godt med midler fra Norad, sier han fornøyd.
Bjertness hadde akkurat kalt inn til oppstartsmøte for en ny og viktig fase i samarbeidet. Friske penger var bevilget. Nå skulle helsesystemene i rurale områder styrkes, områder som lå dårlig an. Men så smeller det. I februar 2021 kupper militæret makten.
– Da ble det umulig for meg å fortsette. Kollegene mine protesterte mot kuppmakerne, nektet å arbeide for dem, og mange flyktet til grenseområdene som ble kontrollert av etniske, militære organisasjoner. Væpnet motstandskamp begynte. Prosjektet ble lagt på is, og der ligger det fremdeles. For ennå styrer militærjuntaen landet, og borgerkrigen raser. Innsatsen vår blir nå rettet mot flyktninger i grenseområdene mot Thailand, forteller han.
Krigene i Ukraina og på Gaza raser, og i skyggen av disse glemmer verdenssamfunnet lett Myanmar.
– Men som i Gaza, bare i mye mindre skala, blir sykehus bombet, ambulanser bombet, helsearbeidere drept også der.
Myanmar-prosjektet omtales som svært vellykket. Mange har fått utdanning på høyt nivå, en mengde artikler er publisert i ledende tidsskrifter, som Nature og The Lancet. Prosjektet har dessuten spilt en viktig rolle i å etablere landets velfungerende digitale helseinformasjonssystem – utviklet av informatikere på UiO.
Mange av dem han har veiledet gjennom årene, har blitt hans venner. I dag sitter noen av dem fengslet eller risikerer dødsstraff eller lange fengselsopphold. For fire år siden greide Bjertness å smugle en venn ut fra grenseområdene mellom Myanmar og Thailand.
«Det var en hasardiøs operasjon – som kunne endt i fengsel for oss begge.»
– Aung Soe Htet arbeidet under flere helseministre i Myanmar før militærkuppet, mens han samtidig tok mastergrad og doktorgrad hos oss. Han var med i den fredelige motstandsbevegelsen og deltok i den sivile regjeringen som ble opprettet straks etter kuppet, var ettersøkt med navn og bilde i media, og risikerte mer enn ti års fengsel hvis han ble tatt. Han skjønte snart at skulle han redde livet, måtte han bort. Etter måneder på flukt fra militærjuntaen, kom han til Norge under vern av Scholars at Risk. Det var en hasardiøs operasjon – som kunne endt i fengsel for oss begge, innrømmer Bjertness.
Den samme muligheten jobber han iherdig for å gi også enn annen nær og kjær kollega, professor Khamis Elessi i Gaza. Siden 7. oktober 2023 har han jobbet på sykehus hver eneste dag for å redde liv, flyttet til et nytt et etter hvert som bombene har truffet. Han har kone og sju barn. Alle har på mirakuløst vis overlevd til nå. Fra før hadde bare Elessi pass, men nå har Bjertness i samarbeid med UiO sentralt, greid å skaffe resten av familien det kritiske dokumentet. I dag ligger åtte pass og venter i huset til familien Bjertness i Bærum.
– Jeg har prøvd alt. Kontaktet norske myndigheter, Røde Kors og andre frivillige organisasjoner. Forsøkt å få passene inn på Gaza – og familien ut. Men det går ikke. Du vet grensen er kontrollert av Israel. Jeg tenker at hvis jeg ikke får det til ... tenk om de dør? Da ville jeg føle at jeg ... Han stopper, beveget. – Jeg skulle så inderlig ønske å se dem her, i trygghet. Jeg gir aldri opp innsatsen med å få dem hit.
Professoren forteller at kona kjenner mange av studentene hans bedre enn det han selv gjør.
– Noe jeg virkelig er glad for, er at jeg ikke bare har hatt familien i ryggen – men også ofte ved siden av meg. Vi samarbeider godt og diskuterer mye og dypt.
Sommeren 2000 var de aller fire på familietur i Midtøsten. Leide bil, kjørte rundt. De startet i Jordan, så til Syria, i Libanon inn i Bekadalen, deretter til Vestbredden og så Gaza – for å besøke en tidligere doktorgradsstudent.
– Vi kom til sjekkpunktet Erez nord på Gazastripen, kontrollert av Israel. Vaktene lurte på hva vi skulle inne i Gaza med to små barn? Besøke venner og ha grillparty, svarte vi. Det hadde de litt problemer med å forstå. Men det ble sånn. Vi fikk møte studentens familie. Vi grillet på stranden, vi pratet og lo, det var fantastisk. Bare fire uker etter smalt den andre intifadaen.
Mange studenter har vært hjemme hos familien, mang en nyslått doktor har blitt feiret i huset i Bærum.
– En av dem var fra Gaza. Vi satte opp et svært telt i hagen, for inne hadde vi ikke plass til alle gjestene han ville ha med – palestinere bosatt i Norge, folk fra universitetet her, komiteen og alle. Men å ha disputasmiddagen i et telt? Det var han veldig skeptisk til, telt forbandt han med flyktninger, ikke med fest. Men stemningen snudde. Vi hadde bestilt mat til åtti. Det var kanskje unødvendig, for palestinerne hadde med seg mat og kom tre timer før for å lage i stand. De hadde dessuten med seg venner og bekjente som ikke var invitert. Så da ble det jo veldig hyggelig.
Espen Bjertness har vært engasjert i flere land i Asia. Tidlig på 2000-tallet ble han spurt om å utvikle et prosjekt for å bygge kapasitet innen forskning og høyere utdanning i Tibet.
– Landet er en annektert del av Kina, så også der lærte jeg mye om mangel på frihet. Prosjektet bidro til både forskning og utdanning. Men i 2010 fikk Liu Xiabo fredsprisen, og dermed var det bråstopp. Vi utdannet mange studenter på doktorgradsnivå, og studenter som tok master – som vi gjerne skulle fått videre på doktorgradsnivå. Men så fant vi løsningen: Gjennom Myanmar-samarbeidet hadde jeg fått kontakt med Prince of Songkla University i Thailand. De kunne ta inn tibetanske studenter på sitt doktorgradsprogram, vi samarbeidet og jeg ble medveileder. Dermed fikk vi studentene gjennom likevel.
Bjertness mener det er viktig å få til åpen samtale, også med lukkete land. Han mener helse kan være en enkel, ufarlig måte å skape dialog på. For også land stengt for omverdenen har behov for å bygge kompetanse, kanskje mer enn noen.
– For mange år siden hadde vi tre studenter fra Nord-Korea i et program i internasjonal folkehelse på UiOs sommerskole. Det var stille i flere år. Men så, via den nordkoreanske ambassade i Stockholm, fikk vi kontakt med dem igjen.
Bjertness reiste siden til Nord-Korea flere ganger, siste gang i 2018, og jobbet med landets Folkehelsedepartement og universitetsledelsen ved Pyongyang Medical College, om utdanning av studenter på høyere nivå.
– De ville bygge opp universitetet til å bli ledende i regionen, og jeg svarte at det krever blant annet internasjonalt forskningssamarbeid. Det ønsket de å sette i gang med sammen med UiO. Jeg spurte etter data på skolebarn, med høyde og vekt over år, tenkte jeg ville undersøke hvordan den politiske situasjonen påvirker barna.
– Prosjektet skulle gjennomføres, men så kom pandemien og landet stengte ned i flere år. Vi rakk å publisere to vitenskapelige artikler i The Lancet, den ene med medforfattere fra Nord-Korea. Det er en krevende balansegang å samarbeide med diktaturer. Da nordkoreanske soldater ble med i krigen mot Ukraina, ble det umulig å fortsette.
Når vi spør Bjertness om hvordan han opplever at det han og kollegene har brukt stor innsats på å bygge opp, nå ser ut til å krakelere flere steder.
– Det er sant, helsesystemene både i Myanmar og selvfølgelig i Gaza, ligger med brukket rygg. Men jeg tenker likevel at ikke alt er revet ned, at ikke alt er forgjeves. Studentene med doktorgrad og master fra UiO, og alle vi har lært opp lokalt, sitter igjen med kunnskapen. De som har flyktet, ønsker inderlig å reise tilbake og bygge landet. De vil dessuten selv veilede nye studenter.
– Kunnskap blir ikke borte. For det har jeg alltid vært streng på. I den grad jeg er streng da, jeg er sant å si ikke særlig streng. Absolutt alle doktorgradsstudentene jeg har veiledet, har reist tilbake for å bidra i eget land, konstaterer han fornøyd.
Langsiktigheten, framholder samfunnsmedisineren, langsiktigheten er svært viktig ved prosjektene våre.
– Samarbeidet stopper nemlig ikke når kandidatene vender hjem til sine fagmiljøer, med doktorgrad og ny kunnskap, men fortsetter og fortsetter.
Han sier han har sett nok av delegasjoner fra flotte universiteter i USA og England som oppholder rektor, og som egentlig bare stjeler tid.
– De pisker inn 30 personer til å sitte og høre på et foredrag eller et halvdagskurs som er vel og bra, men det finnes ingen fortsettelse. Denne formen for ‘bistand’ virker bare negativt, mener Bjertness, og legger til at han aldri har kommet til et universitet og sagt at jeg vil gjøre det.
– Nei, initiativet må komme fra dem, de vet selv hva som trengs mest. Selv bruker jeg mye tid på å finne de beste veilederne fra fakultetet vårt og de beste lokale veilederne.
Samfunnsmedisineren ser helse som en bro til fred.
– Å skaffe alle innbyggere lik og rettferdig tilgang til helsehjelp er avgjørende for å skape fredelige samfunn. Hvis basale behov som tilgang til helsehjelp blir dekket, kan det føre til tillit til andre institusjoner, og dermed fredeligere samfunn. Vi har et medansvar for å minske fattige lands store andel av verdens helseproblemer.
Bjertness ser med bekymring på at folk og land tenker mer på seg selv enn før.
– Mange land går i autoritær retning, ytterliggående krefter vinner fram. Da er det ikke lenger plass til andre. Vi ser hva Trump gjør. Men vi ser noe av det samme også i Europa. I Sverige er forskningsmidlene til global helse blitt redusert, i Norge også.
Verden, minner han om, bruker 70 ganger mer penger på det militære hvert år, på våpen og utstyr, enn på humanitær hjelp. Og hvorfor trenger folk humanitær hjelp? Først og fremst på grunn av krig, konflikt og politisk ustabilitet.
Bjertness peker med ett bort på et bilde på veggen bak oss. Det viser en ung jente, som stikker hodet fram bak en fjellskrent, iført hjelm.
– Det er datteren min, Cecilie. Og ved siden av et bilde av sønnen Marius. Han var 15 år da vi var på ekspedisjon i Kina sammen og klatret i et fjell på over 7500 meter.
Han forteller at de har vært med ham på mye.
– At de har fått besøke universiteter og sykehus rundt omkring i verden har nok gitt dem perspektiver som de ellers ikke ville fått. De har studert medisin her i Oslo, og begge jobber nå ved barneavdelingen på Rikshospitalet.
Men alle reisene har forandret Bjertness selv, og trolig også mennesker i landene han har jobbet. Mange steder er han nå bare «Professor Espen».
– Det er en rar ting når en er så mye utenfor Norge, at en på en måte er mer kjent i landet der en jobber enn i landet en kommer fra.
«Jeg er glad i folk, opptatt av at alle skal ha det bra.»
Han har fått mange bevis på at arbeidet han gjør blir sett på som viktig og nyttig. Bjertness er valgt inn i Det Europeiske Vitenskapsakademi. I fjor ble han hedret med æresdoktorat ved det store Prince og Songkla University i Thailand, universitetet hvor mye av instituttets samarbeid i Sørøst-Asia har foregått de senere årene.
– Det var en storslått seremoni med kongelig tilstedeværelse og et hav av blomster, minnes han.
Kollegene forteller at Bjertness ellers er en som helst jobber litt i det stille.
– Når jeg har blitt spurt om å bidra der jeg har kompetanse, da har jeg altså tenkt at det må være riktig å gjøre. Jeg er glad i folk, opptatt av at alle skal ha det bra. Og så er jeg heldig som kan utvikle meg som forsker ved å følge interessante problemstillinger i vanskeligstilte land, og gjennom det – forhåpentlig bidra til noe godt, sier han.
Dét gir litt mening i en ellers meningsløs verden.
– Men det ser beksvart ut nå, erkjenner Espen Bjertness. Lidelsene til folk i Myanmar er store, på Gaza utenfor vår fatteevne. Likevel må vi tro på lysere tider. Det er det håpet vi har, den drømmen vi bærer på. At noe godt skal skje. At det må skje.
__
FAKTA:
ESPEN BJERTNESS
FØDT: 24. februar 1959
STILLING: Professor ved Avdeling for samfunnsmedisin og global helse, Universitetet i Oslo
SIVILSTAND: Gift med Kjersti Bergsmark Bjertness, 2 barn og 3 barnebarn
UTVALGTE PUBLIKASJONER:
Htet AS, Soe ZW, Aye WT, Maung C, Lien L, Ottersen OP, Bjertness E: 3 years after the Myanmar military coup-the people are suffering. Lancet, 2024
Bjertness E, Bjertness MS, Nyquist CB, Kromberg M, Elessi K, Lien L: Save the remaining people of Gaza-save the children. Lancet, 2023
Chol RH, Madar A, Slettedal JK, Bjertness KB, Sundby J, Bjertness E: Drivers of health transition in the DPRK. Lancet Planet Health 2019.
Bjertness E, Madar AA: North Korea: a challenge for global solidarity. Lancet, 2014.
Anderson I, Robson B, Connolly M, Al-Yaman F, Bjertness E, King A, et al: Indigenous and tribal peoples' health (The Lancet-Lowitja Institute Global Collaboration): a population study. Lancet. 2016.
Rising rural body-mass index is the main driver of the global obesity epidemic in adults. Nature, 2019.