På åttitallet skjente hun stadig ned i grøftene langs skoleveien i den lille kystbyen Callantsoog nordvest i Nederland.
– Jeg var på jakt etter spiselige, spennende planter og fantaserte om at jeg var heks, forteller Anneleen Kool.
Ett av flere forbilder var Madam Mim – disneyheksa i rosa gevanter og trinn fysikk som skiller seg fra den magre, sortkledde og griske Magica fra Tryll.
– Hun kunne alt om planter og røtter som hun blandet med andre ingredienser i en sort gryte, sier Kool.
Ifølge norske Duckipedia – ja, den fins, faktisk – er Madam Mim «opptatt av natur og miljø, og liker ikke jåleri».
Det kunne vært skrevet om dagens leder av Botanisk hage på Tøyen i Oslo.
Tenk bare hvor irriterende det er for gartnerne våre at noen bokstavelig talt driter i arbeidet deres.
– Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvordan naturen kan hjelpe oss. Hva er godt og sunt å spise, og hva kan bli til hostemedisin, forteller Kool.
I virkeligheten samles de ikke på Bloksberg, men i tverrfaglige forskningsgrupper. Der skriver de om sannheter og myter bak middelalderens svartebøker, i moderne fagspråk med ord som polyfenoler og polysakkarider.
Virker virkelig strandkvann mot forstoppelse, hemoroider og oppblåst mage, mens kattefot er best mot utslett, vorter og herpes, slik middelalderkildene hevder?
– Vi jobbet med kulturhistorikere, lingvister, kjemikere, botanikere, farmasøyter og medisinere. Helt utrolig spennende, sier Kool.
Prosjektet med svartebøkene førte til en søknad om patent på å utvikle en moderne medisin.
– Det er nok det nærmeste man kommer en heksejobb utenfor eventyrverdenen, smiler Kool.
Hun tar oss med bak kulissene på Naturhistorisk museum, der botanikerne og gartnerne dyrker fram de sjeldne vekstene som skal plantes ut i hagen til folks forlystelse.
– Her har vi planter fra Sentral-Asia, Nord-Iran og Øst-Himalaya, forteller Kool om en samling potter, før hun setter av gårde på leting etter en helt spesiell busk.
– Treet til Thor Heyerdal er da her et sted? Det er jo en av kronjuvelene i hagen.
Og ganske riktig. Etter litt om og men sporer vi opp en grønn liten tass i en urne gjemt bak mange andre vekster i drivhuset.
– Dette er toromirotreet som egentlig hører hjemme på Påskeøya. Det er utdødd der, men vi har dyrket det her fra frø som Heyerdahl tok med tilbake da han besøkte øya i 1955.
Jeg syns jo egentlig at det er litt uheldig at et ektepar styrer hver sin avdeling ved samme institusjon.
Planen er å plante treet eller avkom fra det på Påskeøya, hvor det igjen kan reise seg nesten på høyde med skulpturene som gjorde øya verdenskjent.
– Men det har vist seg vanskelig. Treet samarbeider med bakterier i røttene for å hente nitrogen direkte ut fra lufta.
Denne naturlige «Birkeland-Eyde-prosessen» mangler én viktig ingrediens.
– Bakteriene kan ha forsvunnet fra Påskeøya, og dem er det selvfølgelig ingen som tenkte på å samle inn.
Flere botaniske hager samarbeider nå med botanikere i Chile for å spore opp bakteriene igjen.
– Vi håper i alle fall at det er mulig å finne nære slektninger til bakteriene så treet kan komme hjem igjen.
Det var midt i tenårene lidenskapen for planter tok en vitenskapelig vending.
– Jeg leste alt jeg kom over, og deltok i den nasjonale biologiolympiaden. Første gang kom jeg på åttendeplass, andre gang gikk jeg helt til topps.
Det bar videre til den internasjonale finalen. Den unge Kool drømte om eksotiske reisemål. Året før hadde ungdommen konkurrert i Asjkhabad i Turkmenistan.
– Men finalen var skuffende nok i Kiel. Der tok jeg bronsemedaljen i konkurranse med elever fra hele verden.
Med edelt metall i bagasjen var veien kort til biologisk fakultet ved universitetet Wageningen.
– Jeg kunne egentlig alt fra før, så det første året var ganske enkelt. Det ble mer reising enn forelesninger, smiler Kool.
Hun tok sin første tur til Skandinavia – i dieselbil.
– En nederlandsk bilforhandler hadde fått nyss om at det var underskudd på dieselbiler i Sverige etter at forbudet mot dem ble opphevet.
Sammen med sin daværende kjæreste – og nåværende ektemann – Hugo, satte Kool seg gjentatte ganger i en nederlandskregistrert bil for å levere den til antatt dieselhungrige svensker.
– Tilbake til Nederland kjørte vi svenske veteranbiler som Volvo Amazon og Saab Sonett, mimrer Kool.
Grisgrendte Sverige bød på en helt annen naturopplevelse enn tettbygde Nederland.
– Det var så mye skog, og vi kunne være overalt. I Nederland må publikum betale for å gå i naturen og strengt holde seg på stiene. Mens i Sverige og Norge kan du gå fritt.
En dag kjørte ikke kjæresteparet hjem igjen.
– Vi dro på utveksling til Uppsala. Erasmus-året ble en test på om vi ville flytte for alltid. Og det gjorde vi.
Det var vel egentlig aldri tvil om at OL-utøveren i biologi skulle ta doktorgrad.
– Jeg forsket på nellikfamilien – med systematikk og artsbeskrivelser – og underviste i etnobotanikk, altså menneskets forhold til planter.
I 2012 dukket det opp en stilling på Naturhistorisk museum i Oslo. Anneleen søkte, fikk jobben og Hugo hang på.
– VI søkte om EU-midler til et stort prosjekt om medisinplanter. Da det gikk gjennom, fikk Hugo en delstilling.
Hugo de Boer høres ut som en nederlandsk landslagsspiller, men han er i dag forskningssjef, også ved Naturhistorisk museum.
– Jeg syns jo egentlig at det er litt uheldig at et ektepar styrer hver sin avdeling ved samme institusjon. Men vi har noen klare regler om hva vi snakker med hverandre og de ansatte om, sier Kool.
Hvis hun får spørsmål om hva Hugo måtte tenke om det eller det, er beskjeden klar.
– Det må du snakke med ham om.
Jeg sa at det kunne hende vi måtte drepe dem. Det falt ikke i god jord.
Ifølge henne selv er hun ingen naturlig leder. Dette var i alle fall sant i Nederland.
Men da hun kom til Skandinavia, ble det plutselig annerledes. Den noe forsagte, svenske folkesjela skaper mye stillhet.
– I Uppsala var jeg for første gang den som tok ordet mest og snakket høyest i forsamlinger.
Hun ledet plutselig ph.d.-utvalget for 800 studenter og ble med i fakultetsnemnda.
Hun var ikke alene.
– Jeg har noen nederlandske venner som plutselig måtte utvikle nye masterprogrammer i Sverige, ler Kool.
Hun fikk gjennomslag for mye. Noe basert på rene misforståelser.
– Jeg kom med forslag til prosjekter og fikk svaret «så skulle man kunne göra», og satte i gang. Det var først senere jeg skjønte at dette nærmest er en blank avvisning på svensk.
Det skal litt mer til å stige i gradene i Norge.
– Nordmenn er nok litt mer direkte enn svensker fra Stockholm-Uppsala.
Noen dager etter jakten på toromirotreet i Botanisk hage viser Kool oss rundt i ekteparets egen solrike og vestvendte hage like ved jernbanen i Nittedal.
– Vi har katter, kaniner, høner, kalkun og til og med en gullfasan. Dette er en toppet hollender, sier Kool og holder opp en høne som virker bare måtelig fornøyd med omfavnelsen.
– Jeg liker at den har en sveis som Elvis, supplerer sønnen Dirk på 15.
– Snart 16, er han rask med å påpeke.
Dirk er én av Kool og gjengen, som ellers består av ektemannen Hugo, Dirks tvillingsøster Bente og deres eldre bror Floris som nylig fylte 18.
Språkene går på kryss og tvers.
– Jeg snakker nederlandsk med barna, mens Hugo snakker engelsk med dem. Bente snakker engelsk med Floris og han snakker nederlandsk til henne. Vi hadde en periode da vi snakket norsk med katten, men det gikk over.
Idyllen råder i hagen. Men det kan også bli drama. En av hønene er helt skallet.
– De andre hakket den i hodet så all fjærpryden forsvant. Gullfasanen hadde en kone tidligere, men en dag stakk hun av.
For et par år siden kom det en inntrenger i hønsegården.
– Kalle, vår gretne, men veldig søte kalkun, ble drept da han forsøkte å forsvare flokken sin mot en løshund.
Fra skråningen i Nittedal suser Kool til jobb i Oslo hver dag på sin egenkonstruerte, elektriske fat-bike.
– Jeg bygget om en analog sykkel med slike tjukke hjul, til el-sykkel. Det tar en snau time gjennom Lillomarka, langs Maridalsvannet og ned til Tøyen.
Hun sykler året rundt, på tørre skogsveier, i slaps og gjennom snødrevet. De eneste dagene hun setter seg på toget, er når det er et tynt lag snø over klink is.
Vel framme på Tøyen er det én ting som står fremst i pannen.
– Jeg jobber utrettelig med å få på plass veksthuset, som nesten alle ledere for Botanisk hage før meg. Planene går helt tilbake til 1930-tallet.
Det fins tegninger der botanisk hage ser litt ut som en science fiction-nerds drøm om å kolonisere Mars. Vakre glasskupler med knallgrønt innhold er pent plassert på tomta på Tøyen. En Noahs ark for planter, er det blitt sagt.
Kalle, vår gretne, men veldig søte kalkun, ble drept da han forsøkte å forsvare flokken sin mot en løshund.
Det er grammatikalsk virkeliggjort allerede. Det snakkes nemlig om veksthuset, i bestemt form. Ikke et veksthus. Men det er fortsatt vitenskapelig fiksjon.
Behovet for fornying synes åpenbar.
– Victoriahuset fyller 150 år neste år. Og det er i det nyeste utstillingsveksthuset museet har.
Det er ikke mange årene siden det ble satt av penger.
– Men det ble tatt ut av statsbudsjettet for 2022 uten tydelig begrunnelse. Bare én setning: «Vi bevilger ikke penger til disse prosjektene.» Det gjaldt også Arkeologisk museum i Stavanger.
«Vi må se for oss at Sisyfos er lykkelig», skrev filosofen Albert Camus om sagnskikkelsen som er dømt til hver dag å dytte en kampestein opp en fjellskrent og se den rulle ned igjen.
– Jeg syns det er utrolig morsomt å jobbe med å virkeliggjøre veksthuset. Verdens største biomangfold finnes rundt ekvator, men i en botanisk hage på 60 grader nord klarer vi ikke å vise det. Veksthuset kan bli et opplevelsessted – noe som gjør folk glade. Hva er bedre en grå novemberdag enn å kunne besøke en tropisk regnskog midt i byen?
Det blir ikke billig.
– Vi trenger omtrent en milliard. Det er mye penger. Men for et stort offentlig byggeprosjekt er det ikke all verden, sier Kool med håp i øynene.
Selv om hun gjerne skulle viet all sin tid til strategisk og akademisk arbeid, blir det i perioder mye krisehåndtering.
Rundt påsketider fikk Botanisk hage nye beboere.
– Det kom først to rådyr og slo seg ned her. Så kom det en kalv.
Vi er vant til å si flora og fauna i samme åndedrag. Ikke Kool.
– I en botanisk hage er rådyr skadedyr. Det er på nivå med rotter i herbariet.
Kool snakker feilfri norsk med en dæsj av svensk-nederlandsk melodi og et og annet låneord.
Treet til Thor Heyerdal er da her et sted? Det er jo en av kronjuvelene i hagen.
– Jeg kaller det flytende svorsk. Det er som regel godt nok.
Men i debatten om rådyrenes eksistens i hagen, gikk hun i baret.
– Jeg sa at det kunne hende vi måtte drepe dem. Det falt ikke i god jord.
Ordforrådet ble raskt utvidet.
– Jeg gikk over til å si avlive, selv om vi alle vet at det betyr akkurat det samme.
Hun kan ha fått hjelp – av rådyrene selv.
– Kalven har vi ikke sett noe til på lenge. Det kom inn en ny bukk før sommeren som vi tror jaget ut den andre og kanskje tok knekken på kalven.
Hun har hisset på seg hundeeierne også. De har i en årrekke brukt hagen som parkanlegg for daglige lufteturer.
Treet til Thor Heyerdal er da her et sted? Det er jo en av kronjuvelene i hagen.
Kool foreslo ikke å drepe hundene altså, bare så det er klart. Men hun fikk bruk for den nederlandske ledelsesstilen.
– De måtte ut av hagen, så enkelt er det. Tenk bare hvor irriterende det er for gartnerne våre at noen bokstavelig talt driter i arbeidet deres. Og vet du hvor mye fosfor det er i hundetiss? spør hun på en så retorisk måte at vi forstår at svaret må være veldig mye.
Det ble baluba, blant annet i VG der matmora til «kjendishunden Louie» sto fram med at hun var «kjempelei seg» over at bølla som var blitt bestevenn, ikke lenger kunne løfte det ene beinet over sjeldne plantearter fra den vide verden.
Kool er trygg på sin beslutning om utestengelse.
– Jeg har ansvaret for mine ansattes arbeidsmiljø og den levende plantesamlingen. Hvis vi tillater hunder i hagen, svikter jeg begge.
Botanisk hage ble til i 1814. Det var en tid da Vesten, tilsynelatende med den beste samvittighet, var i ferd med å underkue resten av kloden.
– Kolonialhistorien er med oss. Vi har i stor grad dyrket og vist fram ting som er stjålet fra andre land.
Det nevnte Victoriahuset er oppkalt etter en nøkkerose fra Amazonas, som igjen er navngitt etter den da regjerende britiske dronningen.
– Hva den ble kalt av urbefolkningen i regnskogen som hadde levd med den i årtusener, var det ikke mange som brydde seg om.
Etter drapet på George Floyd i 2020 krevde Black Lives Matter-bevegelsen at symboler på rasistisk undertrykking ble fjernet fra offentligheten. Sørstatsgeneral Robert E. Lee ble løftet av sin sokkel i Richmond, slavehandleren Edward Colston ble kastet i havnebassenget i Bristol – og i Botanisk hage i Oslo ble det oppdaget at en av benkene var til minne om den svenske botanikeren Carl von Linné.
Bydelsutvalget i Gamle Oslo krevde benken fjernet fordi den skapte en utrygg atmosfære i Botanisk hage.
Anneleen Kool var ikke leder for hagen da, men det er på hennes vakt at det i sommer ble bestemt at benken skal fjernes.
– Benken faller fra hverandre. Akkurat som mange av Linnés vitenskapelige ideer også har gjort etter hvert.
Shots fired. Er ikke dette en hard dom over hennes statsborgerlige landsmann og Sveriges kanskje største vitenskapsmann?
– Linnés inndeling av mennesker i ulike raser har ikke tålt tidens tann. Det har heller ikke inndeling av planteverdenen ut fra antall pollenbærere.
Dyr er søte, de ligner oss, har øyne og beveger seg. Det er tiltalende for folk.
– Det er fristende å minne deg på den første setningen i doktorgradsavhandlingen din, «People have an innate tendency and need to classify the things around them in order to be able to communicate about groups of objects rather than having to sum up every item separately.» Det er kanskje ikke så rart at Linné på 1700-tallet gjorde dette?
– Rart er det ikke. Vi snakker jo også om «stoler» og «hunder» selv om det er enorm variasjon av både hunder og stoler. Men vitenskapelig sett har det blitt motbevist at det går an å dele inn mennesker slik som Linné gjorde.
Mange av Linnés inndelinger av planter, dyr og stein bruker vi heller ikke lenger.
– Men han er fortsatt kjent for måten vi skriver vitenskapelige artsnavn på, med et slektsnavn og et artsepitet på latin, og delvis gammelgresk.
Planter er maten vår, enten direkte eller ved at de blir spist av det vi spiser. De er også i stor grad medisinene våre, eller utgangspunktet for helbredende, farmasøytiske produkter.
– Klimakrisen er viktig, men biomangfoldkrisen er minst like stor – og de henger sammen.
Det er en kjensgjerning at det er lettere å få publikum til å engasjere seg i dyr enn i planter.
– Dyr er søte, de ligner oss, har øyne og beveger seg. Det er tiltalende for folk.
For en botaniker har planter åpenbar egenverdi. Men det går også an å være pragmatisk og si at dyrene ikke kan overleve uten planter.
– Dyrene må ha et økosystem å leve i. Det består av planter og sopp, så enkelt er det.
Planter er, om noe, enda mer truet enn dyrene.
– De kan ikke flytte seg når klimaet endrer seg. Det inkluderer fremtidige medisiner og smaker vi ikke har oppdaget.
Det er fortsatt vanvittig mye vi ikke vet. Det fins mange eksempler, men den dagligdagse hvitløken forteller i grunnen hele historien.
– Det er lett å anta at vi har et vitenskapelig grunnlag for å se på hvitløken som sunn. Sannheten er at vi bare kjenner én prosent av dens kjemiske sammensetning. Vi spiser den først og fremst av kulturelle og historiske grunner, ikke på grunn av vestlig vitenskap.
Heksene i eventyrene har det lett. De kunne dra til Bloksberg og rett og slett gi litt faen.
Fremdeles er det mange spørsmål fra svartebøkene det gjenstår å finne svar på.
Kan det stemme at prikkperikum – også kjent som johannesurt – er vidunderlig både mot nyrestein, hjertesykdom, magetrøbbel og kolikk, samtidig som den kan holde lungebetennelsen, forkjølelsen, astmaen og urinsyregikta på avstand, slik de gamle tekstene hevder?
Neppe. Men forholdsvis dagligdagse planter kan inneholde virkestoffer som kan forbedre og redde liv i framtiden.
Heksene i eventyrene har det lett. De kunne dra til Bloksberg og rett og slett gi litt faen. De moderne heksene står overfor en langt større oppgave. De skal bidra til å redde verden både for planter og mennesker – og ja, vi tar med dyrene også da.
– Hvordan er det å være en del av å løse en så stor oppgave?
– Det er en luksus å få jobbe med noe som er så innmari meningsfullt i en vanskelig verden.