Portrett: Konfliktforsker i en krigstid

– Det som skjedde i Minneapolis i vinter, var uttrykk for et aggressivt tyranni. Når en amerikansk president vil straffe dem som ikke stemte på ham, når landets øverste leder bruker vold mot folk, da føler jeg at virkeligheten nesten ikke lenger er til å fatte.

Professor i statsvitenskap Scott Gates tar en pause, som for liksom å ta det helt inn. Mannen foran oss regnes som en internasjonal tungvekter i konfliktforskning. Han studerer krig og vold overalt i verden, men Minneapolis er spesiell for ham. Det var der han vokste opp.

– «This is not my America», skrev svogeren min til meg. Jeg føler det på samme måte. Det som skjedde i hjembyen min, går sterkt inn på meg. Samtidig er jeg stolt over mine bysbarn som valgte ikke-voldelige protester. I minus 30 grader møtte 60 000 mennesker opp i gatene, og som Jacob Frey, borgermesteren i Minneapolis, sa: «And there was not a broken window.» Likevel hevder maktpersoner som Noam, Miller, Vance og Trump at protestene var aggressive og voldelige.

"Vi er inne i en farlig tid nå. Veldig farlig."

For noen måneder siden ble Scott Gates tildelt Det europeiske forskningsrådets prestisjetunge Advanced Grant på 30 millioner kroner. I fem år skal han lede prosjektet The Waging of War (WOW), der forskerne gransker hvordan krig faktisk foregår – og hvordan det er mulig å begrense brutalitet.

Gates har en lang forskerkarriere bak seg og har publisert svært mange artikler. I en av sine aller mest siterte, Toward a Democratic Civil Peace, viser han, Nils Petter Gleditsch, Tanja Ellingsen og Håvard Hegre at borgerkrig sjelden forekommer i godt konsoliderte demokratier og heller ikke i sterkt autoritære stater. Derimot er mellomregimer – ‘halvveis demokratier’ klart mest utsatt for vold.

– I autokratier er muligheten for opprør liten, i demokratier er misnøyen mindre. Det er derfor jeg sier at USA nå er mer og mer i fare. Det er ikke lenger et fullt ut demokratisk land.

Når demokratier forvitrer, påpeker Gates, må vi derfor også forvente flere voldelige konflikter. Vi ser allerede at det er flere kriger i verden nå enn på noe annet tidspunkt siden andre verdenskrig. Riktignok er den gjennomsnittlige krigen i dag mindre blodig enn den var på midten av 1900-tallet, med noen unntak: Ukraina, Sudan og Gaza er ekstremt voldelige. Men sammenliknet med Koreakrigen og Vietnamkrigen, er dødstallene i dag generelt mye lavere.

– Er ikke dette noe av bakgrunnen for at Steven Pinker i boken «The Better Angels of Our Nature» (2012) argumenterer for at vår tid er den minst voldelige i menneskehetens historie?

– Jo, Pinker bygger blant annet på arbeidene til flere av oss som lenge har vært knyttet til Institutt for fredsforskning (PRIO). Disse arbeidene viser at antallet drepte i krig har gått ned over tid. Der har Pinker helt rett. Det blir færre drepte per krig, men antall kriger har gått opp. Kanskje har det aldri vært så mange kriger samtidig som i dag.

– Hva forklarer at det blir mer krig?

– Jeg tror det er to dårlige trender som går sammen. Den ene er stigende nasjonalisme. Russlands angrep på Ukraina er drevet av russisk nasjonalisme. Trumps aggressive linje mot andre land – for eksempel retorikken mot Venezuela – springer ut av en nasjonalistisk logikk. Nasjonalisme av typen ‘oss mot dem’ kan skape både internasjonale kriger og borgerkrig.

Den andre trenden, påpeker Gates, er religiøs ekstremisme. Den såkalte islamske staten er riktignok drevet ut av Irak og Syria, men er fortsatt aktiv i Afghanistan, Nigeria, Tsjad, Mali, Niger.

– Når jeg ser på dette bildet samlet – økende nasjonalisme, religiøs ekstremisme og demokrati som forvitrer, både i Europa, i India, i USA med MAGA-nasjonalismen, og i land som Ungarn, Tyrkia, Italia, Argentina og kanskje snart også Frankrike og Storbritannia – blir konklusjonen ganske dyster. Dette er ikke trender som peker mot en fredeligere verden. Vi er inne i en farlig tid nå. Veldig farlig.

Han viser til den nye krigen i Midtøsten. Angrepet på Iran brøt folkeretten, slår han fast.

– Atomavtale eller regimeskifte er ikke et tilstrekkelig grunnlag for å erklære krig. Jeg er pessimistisk, jeg tror vi kommer til å se bare mer krig i verden.

"Da ristet pappa på hodet: Oh, no, no, no. Never underestimate the idiocy of the average American voter."

Det lå kanskje i kortene. Foreldrene, spesielt moren, var dypt engasjert i spørsmål om krig og fred. Scott var barn mens protestene mot Vietnamkrigen vokste utover på sekstitallet.

– Min mor var veldig, veldig imot krigen, og involverte seg i fredsarbeid – også på hjemmebane: Hun la rett og slett ned totalforbud mot krigslek og lekevåpen. Men vi gutta visste råd: da forbudet kom, fant vi oss noen fine pinner og fortsatte skyteleken.

Scott var ti år gammel da Martin Luther King ble drept av en geværkule. Dagen 4. april 1968 har brent seg inn i minnet.

– Da grep mor inn – også mot ‘pinnegeværene’ våre: «På denne dagen av alle dager skal dere ikke leke med våpen.» Hun var kanskje streng, men den slags foreldredrevet våpenkontroll var faktisk ikke helt uvanlig i nabolaget vårt.

Slektsrøttene sine har Scott Gates for det meste i England og Skottland. Ingen rot i Skandinavia, forteller han, men innrømmer miljøpåvirkning:

– Vokser du opp i Minnesota, har du gjerne venner som heter Mikkelsen, Sandberg og Strøm, da lærer du at det finnes en geleaktig delikatesse som kalles lutefisk, og at julegavene kan åpnes en dag for tidlig.

Gates forteller om en svært aktiv familie.

– Fra vi var åtte-ti år fikk min bror Daniel og jeg arbeidsoppgaver. Vi var eldst, og nesten hver lørdag måtte vi hjelpe til i hagen og lære oss å reparere bil. Pappa hadde vokst opp på gård og var en skikkelig nevenyttig mann. Han engasjerte seg sterkt i oss barna. Fra vi var små spilte vi baseball, og pappa var trener for laget vårt. Det var viktig for ham at vi var aktive i sport. Jeg løp mellomdistanse og hevdet meg godt i Minnesota. Men i USA er det alltid noen fra California som er så mye bedre. I Norge ville jeg nok hatt en av de beste tidene på 400 meter den gangen. For, husk, dette er lenge før det fantes noen superstjerner fra Sandnes, sier han og ler.

Faren var elektroingeniør, men likevel ingen typisk ingeniør. Han hadde et skarpt politisk blikk.

– Jeg husker veldig godt, jeg var 13 år og vi diskuterte en politisk sak rundt middagsbordet, og jeg sa at ‘selvfølgelig forstår folk dette’. Da ristet pappa på hodet: Oh, no, no, no. Never underestimate the idiocy of the average American voter. Når jeg tenker på det, må jeg le – fordi han traff så til de grader blink. Siden har amerikanske velgere plassert Donald Trump i Det hvite hus to ganger.

Faren døde for to år siden, men noe lever videre. 

– Jeg vokste opp med teltturer og kanoturer, og noe av det beste jeg vet den dag i dag, er turer i skogen, på sykkel eller ski. Jeg spiller tennis, men fysisk aktivitet er best utendørs, sier Scott Gates, og kaster et blikk ut av det store vinduet i Eilert Sundt hus på Blindern, ut på silregnet og den grå tåka. Han smiler.

– Eller, kanskje ikke akkurat i dag da.

Helt fra han var liten, forteller Gates, har han vært oppslukt av historie og samfunnsfag. Læreren la merke til den vitebegjærlige gutten i sjette klasse: Scott, du burde bli professor i historie, du. På videregående kom nye oppfordringer: Scott, statsvitenskap, det er det rette faget for deg, du har talent!

– Jo, takk, men nei, svarte jeg. Det er faktisk ikke min plan, jeg vil studere naturvitenskap.

På Universitetet i Minnesota fordypet han seg i matte, kjemi og biologi.

– Men heldigvis, i USA er det sånn at du i tillegg må ta noen kurs også i andre fag enn ditt eget. Da tok jeg statsvitenskap – og innså ganske fort: De hadde faktisk rett, jeg elsker dette faget. Antropologi også. Jeg tok like godt bachelor i begge.

På den tiden var det statsvitenskapelige forskningsmiljøet ved Universitetet i Michigan helt på topp, forteller han, et fyrtårn for internasjonale konfliktstudier. Unge Gates dro dit og fikk jobbe for den verdenskjente konfliktforskeren J. David Singer. I 1963 hadde han grunnlagt Correlates of War (COW)-prosjektet, som samler systematisk, empirisk data om kriger, konflikter og staters atferd fra 1816 og fram til i dag. Målet er å kunne forutsi og forebygge krig.

– Singer hadde over tjue mastergradsstudenter som arbeidet for ham på prosjektet. Jeg leste litteraturen, utviklet teori, utarbeidet forskningsdesign og utførte dataanalysen. Samtidig jobbet jeg med masteroppgaven min om 'democratic peace'. Teorien sier at demokratier ikke er mer fredelige generelt, men at to demokratier nesten aldri kriger mot hverandre. Jeg presenterte en artikkel på en av de viktigste statsvitenskapelige konferansene i USA. Noen lo av at jeg, som andre års masterstudent, våget å presentere for en sånn forsamling, smiler Gates. 

– Men jeg fikk veldig gode kommentarer på artikkelen min.

Også J. David Singer likte åpenbart artikkelen til studenten sin, og mente den var så god at den kunne sendes til et vitenskapelig tidsskrift, men at den først trengte redigering.

– Singer ville gjøre det. Hvor mye han redigerte, sa han, kom til å avgjøre om han ble eneste forfatter og jeg henvist til en fotnote, eller, i beste fall, at jeg fikk være medforfatter. What?! Jeg hadde gjort alt: Skrevet hvert ord, gjort den statistiske analysen. Alt! Å betale en så høy pris for redigeringen din er uaktuelt, svarte jeg, før jeg forlot rommet uten å gi ham artikkelen. Da eksploderte han. Singer var kjempeberømt. Hvorfor brydde han seg om min artikkel? Det er utrolig. For meg var det uansett slutt, jeg ville ikke jobbe med ham mer. Kontroversen gikk inn på meg, jeg slet psykisk etter det.

Scott Gates bestemte seg. Han ville dra tilbake til Minnesota og tar økonomi isteden. Han tok en mastergrad i samfunnsøkonomi og fordypet meg i matte.

– Tanken var å fortsette med det. Men en professor sa til meg: Ikke gi opp politisk forskning, Scott, for jeg vet at det er det du virkelig liker. Han overbeviste meg. Jeg vendte tilbake til Michigan for å ta doktorgraden, men holdt meg langt unna Singer.

Avhandlingen handlet om betingelser knyttet til bistand. Jeg var et halvt år i Pakistan for å sammenlikne USAs Agency for International Development (USAID) og Verdensbanken.

– Der så jeg at byråkrater, særlig på lavere nivå, effektivt brukte tiden sin på å sabotere politikken framfor å få den gjennomført. Jeg utviklet en spillteoretisk modell som kunne generaliseres til byråkrati. John Brehm ved Universitetet i Chicago og jeg skrev en haug artikler og to bøker om byråkrati i det offentlige. Vi studerte hvordan politibrutalitet ‘smitter’ fra en betjent til den neste. Gode politifolk endrer ikke atferden til dårlige politifolk, mens dårlige politifolk, derimot, endrer atferden til gode politifolk, de som normalt ikke er involvert i sammenstøt med innbyggerne. Dette er superaktuelt i lys av det ICE-agenter gjorde i Minneapolis. Det er ikke hvem som helst i ICE som smitter andre; det er sjefen din som ber deg bruke vold. Da sprer volden seg fort.

"Konfliktforskning er helt avgjørende for fredsarbeid."

Det var mens Gates, etter Pakistan-oppholdet, underviste på Michigan State University, at det kom en telefon fra Norge.

– En kjempegod venn av meg er norsk-amerikaneren Richard Matland. Da vi ble kjent, hadde han vært et år i Trondheim sammen med Ola Listhaug på Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. Ola ringer meg og sier: «I have an offer you can’t refuse.» Jo, tilbudet var så fristende at jeg reiste over. Da jeg kom til Norge sommeren 1994, kunne jeg fornemme OL-gløden fra Lillehammer. Jeg hadde et fantastisk produktivt år, skrev bøker og artikler, og tok til og med et norskkurs, litt komisk ettersom jeg bare skulle bli i Norge i ett år.

Men to år seinere, under et sabbatsår, var Gates likevel tilbake for å undervise, og det var da han møtte forskningslederen på PRIO i Oslo, Nils Petter Gleditsch. Det ble stadige avstikkere fra Trondheim til Oslo for å jobbe der også.

Å komme til Norge i perioder og undervise, var bra, men å slå seg ned for godt? Helt uaktuelt. Gates skulle tilbake til USA, til høyere lønn og bedre betingelser.

– Dette er min siste gang i Norge, husker jeg at jeg tenkte. Hehe, famous last words!

To ting skulle til for å endre alt: Viktigst et ja fra en kvinne, dernest et ja fra et forskningsråd.

Gates forteller at Gleditsch inviterte til fest, og at han ‘tilfeldigvis’ havnet ved samme bord som Ingeborg Haavardsson, den gang kommunikasjonssjef på PRIO.

– Hun fattet interesse for meg, men jeg var håpløst lite observant den kvelden. Det skulle heldigvis endre seg. Vi forelsket oss – og giftet oss.

Samtidig jobbet Gleditsch og Gates iherdig med en søknad om å etablere et Senter for fremragende forskning (SFF) – og dermed få muligheten til flere millioner i finansiering over ti år. Men selv om søknaden var god, sier han, trodde han likevel ikke helt på det, for PRIO var et lite institutt den gangen i 2002.

– Ja, så liten var troen at Ingeborg og jeg flyttet til Michigan og kjøpte oss hus der. En professorstilling med svært god lønn ved University of North Carolina ventet meg.

Men så, fire dager etter huskjøpet ringte telefonen fra Forskningsrådet.

– Så ble det allikevel ja. Det var fantastisk. Nå kunne vi etablere Senter for borgerkrigsstudier, det første Senter for fremragende forskning innen samfunnsfag.

Hvorfor bryter det ut borgerkrig? Hvorfor varer noen borgerkriger så lenge? Og hva må til for å skape varig fred? Statsvitere, økonomer, sosiologer, historikere og filosofer skulle sammen finne svar, og Scott Gates fikk oppgaven med å lede det hele.

– Men, likevel, tilbudet om professorstilling i USA var så fristende at jeg faktisk vurderte å få til begge deler. Men da var Ola Listhaug klar: Det er tre viktige ting i livet, Scott. Karrieren din. Familien din. Og helsen din. Skal du pendle mellom Michigan og Oslo, da mister du én av de tre. Med to små babyer og en åtteåring i huset, måtte jeg gi ham rett, sier han.

Og sånn var det at Scott Gates trolig ble den første amerikanske akademikeren med fast professorstilling i USA, som valgte Norge.

Å gå helhjertet inn for den nye oppgaven, skulle gi resultater. Mye ny kunnskap kom til, ikke minst om hvordan krig virker på et lands utvikling. Senteret bidro til å gjøre Norge til et internasjonalt tyngdepunkt for forskning på krig og fred.

– Vi påviste hvordan krig og underutvikling forsterker hverandre i en negativ spiral. Krig bidrar til å holde land fast i fattigdom og øker risikoen for ny vold. Vi snakker om en fattigdomsfelle.

Professoren viser til at senteret har bidratt med teoretisk kunnskap, men også mer praktisk –som brukes aktivt i fredsarbeid og utenrikspolitikk i mange land.

– Noe av det viktigste vi gjorde, var å utvikle PRIO-GRID – et globalt kart i form av et finmasket rutenett. For hver rute finnes informasjon om blant annet befolkning, klima, økonomisk aktivitet og væpnet konflikt. Da er det mulig å undersøke hvor og hvorfor voldelige konflikter oppstår, med langt større geografisk presisjon enn før. Når vi bruker det samme rutenettet for mange ulike typer data, kan vi koble sammen for eksempel tørke, fattigdom og krig – og dermed få et skarpere og mer detaljert bilde av hvordan verden henger sammen.

To år etter oppstarten av senteret kom en ny telefon, denne gangen fra Institutt for statsvitenskap på UiO – med et tilbud han heller ikke denne gangen kunne si nei til: en fast professorstilling. Nå ble forskerkolleger på Blindern, og ikke minst studentene – påkoblet internasjonal forskning om borgerkrig og politisk vold.

– Jeg elsker å forelese i store auditorium – jeg får skikkelig adrenalin, da har jeg det moro. Aller morsomst er det å veilede doktorgradsstudenter. Der kan jeg faktisk gjøre en forskjell, og vi får ofte et forhold som varer hele livet. Mange av dem har blitt svært gode forskere.

Scott Gates har et stort nettverk av forskerkolleger i mange land – USA, Europa, Asia. Ikke rart; Scott gir mye av seg selv, er åpen, utadvendt og skikkelig glad i gode samtaler, får Apollon bekreftet av kolleger.

– Hvorfor jeg er så opptatt av folk? Jeg er bare helt grunnleggende nysgjerrig. Jeg tror det er viktig – da får jeg nye tanker og ideer. Klart jeg har politiske meninger, en ideologisk basis, men det er ikke det som driver meg. Drivkraften er nysgjerrighet og et sterkt ønske om å forstå hva som skjer. Diskutere, lære noe nytt. Noen ganger må jeg skifte mening. Ett eksempel: Før hevdet jeg at maktfordeling og det å inkludere «alle» i beslutninger, er det viktigste. Feil. Å sikre grunnleggende, liberale rettigheter og hindre undertrykking: ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, ser ut til å være mye viktigere for å oppnå varig fred.

"For å oppnå fred, må du forstå konflikt. Det er to sider av samme sak."

Professoren understreker at forskning på krig er viktig – det kan bidra til at de mest slagkraftige tiltakene settes inn for å fremme fredsarbeidet.

– Her er et viktig eksempel: Fredsbevarende operasjoner, viser forskningen vår, er blant de aller, aller mest virkningsfulle tiltakene mot at kriger blusser opp igjen. Det gjelder særlig når operasjonene er i regi av FN og særlig når de er godt bemannet, har tilstrekkelige midler og varer over tid. I dag gjør politiske motsetninger i FNs sikkerhetsråd det nesten umulig å etablere nye, sterke fredsbevarende operasjoner, dessverre. Resultatet ser vi: I dag er over to tredeler av alle væpnede konflikter gjenopptakelser av tidligere konflikter.

– Det nye prosjektet ditt, The Waging of War (WOW), handler mer om krigføring og konflikt enn om konkrete fredsprosesser. Er det riktig?

– Prosjektet har et tydelig normativt og praktisk siktemål: Vi prøver ikke å ‘moralisere’ over krig i abstrakt forstand. Et viktig mål er å gi konkret, empirisk kunnskap. Denne kunnskapen håper vi kan brukes til å identifisere hvor det brenner mest – hvor risikoen er størst for grusomheter. Da kan beslutningstakere og hjelpearbeidere i større grad begrense skadene for sivile, selv når krigen allerede er i gang.

Gates forteller at kunnskapshullene er store når det gjelder selve krigføringen.

– Vi vet at grunnen til at folk blir med i en opprørsgruppe eller i en hær, ikke alltid er den samme som gjør at de blir. Ja, hvorfor blir de? Vi vet dessuten lite om hva militær suksess betyr: Fører seire til at flere verver seg frivillig, slik at opprørsgruppa eller hæren slipper å tvangsrekruttere – for eksempel barn? I det hele tatt: Hvordan påvirker det som skjer på slagmarken, organisasjonene som kriger, statlige hærer og opprørsgrupper? Det vil vi finne ut av.

Scott Gates er tydelig: – Konfliktforskning er helt avgjørende for fredsarbeid. Han viser til et av prosjektene der han og Melanie Sauter ved Universitetet i Mannheim undersøker angrep på sykehus i Ukraina.

– Bevisste angrep på sykehus er krigsforbrytelser. Vi har gått systematisk til verks for å forstå logikken bak angrepene. En nærliggende hypotese er at Russland angriper sykehus som straff for at Ukraina angriper Russland. Men statistisk finner vi ikke noe mønster som støtter en slik straffelogikk. Derimot finner vi et annet tydelig mønster: Når Russland taper territorium, øker sannsynligheten for angrep på sykehus i det samme området. Å gjøre det vanskeligere for Ukraina å etablere stabil kontroll over områdene de gjenerobrer, ser ut til å være poenget for Putin. Da vil frontlinjen være relativt stabil, med begrenset ukrainsk fremgang i å ta tilbake territorium. Dette understreker hvordan kontroll over territorium, snarere enn territorielle gevinster alene, har blitt et sentralt mål i krigen.

– Tenker du på deg selv som konfliktforsker eller fredsforsker?

– Jeg er begge deler. For å oppnå fred, må du forstå konflikt. Det er to sider av samme sak. For meg er det overordnete målet at forskning på krig og konflikt skal gi ny innsikt – innsikt som kan brukes til å forebygge vold, beskytte sivile og legge et mer realistisk og rettferdig grunnlag for varig fred.