Det vi kan – og ikke kan – snakke om

– Bare for å ta det med én gang. Det Epstein-utvalget kan jeg ikke snakke om, sier Sunniva Engh, professor i moderne historie ved Universitetet i Oslo.

– Vi i kommisjonen har nemlig bestemt oss for å ikke si noe før vi legger fram utredningen for Stortinget i januar 2028. Dessuten skal alle spørsmål rettes til utvalgets leder, Amund Djuve.

Det lever vi fint med. Det interessante i denne sammenheng er uansett ikke hva kommisjonen kommer til å konkludere med.

Jeg ble ringt opp av aviser og radiokanaler. Det ble også spørsmål i spørretimen på Stortinget om bruken av bistandspenger i India.

Det interessante er hvorfor Stortinget mente at akkurat Engh må sitte i den lille kretsen som skal finne ut hva som i alle dager har foregått i Utenriksdepartementet og andre deler av det norske diplomatiet, de siste tiårene.

Eller som det het da stortingspresidenten oppnevnte Sunniva Engh og de seks andre til utvalget: «Undersøke forhold som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epsteindokumentene».

Da må vi begynne nesten 20 år tilbake i tid.

I 2008 skrev Dagbladet om en ung forsker som allerede var i ferd med å sette spor etter seg med doktorgraden sin.

– Jeg ble ringt opp av aviser og radiokanaler. Det ble også spørsmål i spørretimen på Stortinget om bruken av bistandspenger i India.

I avhandlingen sin gikk hun i rette med ett av norsk bistands prestisjeprosjekter, finansiert av Norwegian Agency for Development Cooperation (Norad).

Blant overskriftene i mediene var «Norad steriliserte indere».

– Jeg vet ikke om det var helt dekning for den vinklingen, men bakteppet var alvorlig nok.

I doktoravhandlingen dokumenterte hun at Norge fra 1971 til 1995 ga over en halv milliard kroner til Indias familieplanleggingsprogram. Et hovedmål var å redusere befolkningsveksten. Men mens man fra norsk side ønsket å bedre kvinners tilgang til prevensjon, ønsket den indiske siden å øke antallet steriliserte. Dokumentene viste samtidig at myndighetene brukte press, villedning og tidvis brutale metoder for å nå målene.

– Jeg var opprørt, så jeg uttrykte meg temmelig normativt. «Dette burde Utenriksdepartementet visst» og «Her burde Norad ha tenkt annerledes» og så videre.

I dag ville hun ikke brukt akkurat de ordene.

– Ikke fordi jeg ikke ville blitt opprørt, men fordi jeg tror det slår sterkere å faktisk vise fram hva som skjedde uten å legge til en moralsk vurdering.

Både svenske og norske bistandsadministratorer visste at det skjedde brutale ting under statsminister Indira Gandhis unntakstilstand.

– Unntakstilstanden var spesiell, men befolkningsarbeidet var ganske hardhendt også utenom denne perioden- Dette var flere i bistandsadministrasjonene klare over.

Sverige reagerte kraftig.

– Da situasjonen forverret seg under unntakstilstanden, sa svenskene: «Nå er det nok. Dette kan vi ikke støtte.»

Jeg begynte å lure på om det var gjort med vilje, eller om det bare var slurv.

Norge gjorde ikke det. I stedet «pyntet de på dokumentene», som det het da Apollon omtalte Enghs doktorgrad den gangen.

– I indisk materiale ble institusjonene omtalt som «Sterilization Wards», men i norske sakspapirer var det oversatt til «sengeavdelinger». Jeg begynte å lure på om det var gjort med vilje, eller om det bare var slurv.

Utenfrablikket på norsk bistand ble skjerpet på Queens College i Oxford på starten av 00-tallet.

– Det var nok litt tilfeldig at jeg endte opp som student akkurat der. Jeg hadde vært på Blindern i mange år allerede og ville utenlands for å ta en mastergrad. Jeg husker jeg søkte på en hel haug med amerikanske universiteter, og la inn søknad til Cambridge og Oxford litt for moro skyld. Så kom jeg inn på en mastergrad i økonomisk og sosial historie, og fortsatte med en doktorgrad i moderne historie etterpå.

Overgangen til Oxford var brå.

– Jeg hadde vært flink i engelsk på skolen, men opplevde det som et sjokk å studere på heltid på akademisk engelsk på et helt annet faglig nivå.

De første månedene satt hun med Oxford English Dictionary ved siden av pensum og slo opp ord i det uendelige.

– Pensumlistene virket også endeløse – det fantes ingen maksgrense.

Etter hvert innså hun at utfordringen ikke bare handlet om språk, men om arbeidsform.

– Jeg var vant til å lese alt veldig grundig. Der måtte jeg lære å komme raskere til poenget og sakens kjerne, og heller komme meg gjennom mye litteratur raskt, sier hun.

Hun kom til et universitet kjent for å utdanne elitene i det britiske samfunnet. Der kommende statsministre knytter kontakter og legger grunnlaget for offentlige roller i framtiden.

– Jeg gikk der like etter Boris Johnson og gjengen. Jeg har siden lest om det i boka Chums av Simon Kuper.

Jeg ser på meg selv som førstegenerasjons akademiker. Verken mamma eller pappa hadde høyere utdanning.

Kuper hevder at kretsen rundt Boris Johnson mente de nærmest var født til å styre, men at de i motsetning til imperiebyggerne de beundret fra forgangne tider, manglet en sak å kjempe for. Annet enn makt i seg selv.

– Jeg tviler ikke på at denne relasjonsbyggingen foregikk. Men det var ikke det Oxford jeg møtte. Jeg så lite til den siden av universitetsmiljøet, synes jeg.

Først senere forsto hun hvor nær hun hadde vært et miljø som skulle sette sitt preg på britisk politikk.

– Oxford har et veldig mangfoldig studentliv, og man må nok være spesielt opptatt av det, for å oppsøke akkurat disse kretsene.

På ett område ble hun likevel helt britisk.

– Roing ble en livsstil en periode.

Før Oxford hadde hun knapt sittet baklengs i en båt.

– Jeg hadde seilt mye, men nesten aldri rodd. Erfaringen besto av en tur til Gressholmen med Norske Studenters Roklub, der faren min var aktiv. Vi spiste fiskesuppe og rodde hjem igjen.

Selv om idrettslagene i Oxford også tilbød seiling, var roing det naturlige valget i innlandsbyen ved Themsen.

– Det gikk ganske gradvis. Først rodde jeg for colleget noen år, og senere for universitetet.

Noe må hun ha gjort riktig. 9. mai 2003 kunne abonnentene til Asker og Bærums budstikke lese om «Utfordreren fra Oxford». 28 år gamle Sunniva Engh hadde rodd seg opp til kaptein på Oxfords åtterbåt. «Nå satser Asker-jenta på å kapre en plass i Norges flaggskip på kvinnesiden – lettvekt dobbeltsculler», het det i avisa.

Helt til topps nådde hun likevel aldri.

– Jeg rodde én gang for Norge i student-VM. Det var veldig gøy.

Årene ligger stort sett i båten nå. Engasjementet består.

– Jeg skrev til og med en kronikk i Dagbladet om kapproingen mellom Oxford og Cambridge, «The Boat Race», som jeg selv deltok både i 2002 og 2003.

I 2015 ble nemlig kvinnenes regatta flyttet til Themsen i London og samme løype som herrene. Tidligere måtte kvinnene ro en kortere bane i Henley, mens regattaen i London var forbeholdt mennene. Endringen kom først da en sponsor krevde likebehandling.

– Jeg skrev at dette var et viktig steg for kvinneidretten.

Hun ler.

– Der var jeg nok ganske normativ igjen. Og senere i år markerer Oxford University Boat Club hundre år med kvinneroing, så da skal jeg over og feire.

Det var på ingen måte gitt at hun skulle ende som Oxford-student og senere professor ved landets eldste universitet.

– Jeg ser på meg selv som førstegenerasjons akademiker. Verken mamma eller pappa hadde høyere utdanning.

Da hun etter doktorgraden skulle prøveforelese om den nordiske modellen for en stilling ved UiO, etter å ha jobbet noen år som seniorforsker ved Institutt for forsvarsstudier, slo det henne: Her er min egen bakgrunn relevant. For hvordan stod det egentlig til med den ideen om å være førstegenerasjons akademiker? På farens side fant hun flere med akademisk erfaring og karriere, men på morens side var det ingen – og på morssiden jobber hun fremdeles med å få oversikt.

– Jeg bruker den grenen av familien til å si noe om den norske velferdsstatens historie i undervisningen, forteller Engh.

Hun tror personlige historier kan vise hvor stor betydning velferdsordninger har, og hvilke muligheter og begrensninger det har gitt, for eksempel i forhold til familie, barn og utdanning – og særlig for kvinner.

Bak seg finner hun tre generasjoner kvinner som alle ble alene med barn.

– Oldemor fikk barn utenfor ekteskap i en tid da det var sosialt uakseptabelt. Dette var like før de castbergske barnelovene ga barn født utenfor ekteskap langt sterkere rettigheter. Oldemor måtte gi fra seg barnet. Mormor vokste derfor opp som pleiebarn på en gård i Kråkstad, Nordre Follo.

Engasjementspolitiske virkemidler som bistand, nødhjelp og fredsdiplomati ble brukt for å støtte norske, sikkerhetspolitiske interesser.

Da mormoren selv fikk barn, var det like før utbyggingen av barnehager, folketrygd eller andre støtteordninger vi tar for gitt i dag. Da hun ble alenemor på 1950-tallet, var det sikkert ikke helt enkelt.

– Men da min egen mor ble alene med meg og søsteren min etter skilsmissen, var det et helt annet Norge. Det slår meg at disse tre generasjonene med kvinner hadde veldig ulike rammer rundt livene sine, og ulike muligheter. Og når det bare står én generasjon imellom en som vokser opp som pleiebarn fordi «uektefødte» barn var uakseptabelt, og en som får utenlandsstudier finansiert gjennom Lånekassen, da har velferdsordningene våre endret seg raskt, med store konsekvenser for individene.

Når Engh forteller historien til studentene, skjer det noe interessant. Etter forelesningen kommer det ofte studenter bort til henne.

– De har egne historier. Om adopsjoner ingen snakket om. Om familiemedlemmer som forsvant ut av fortellingen fordi de ikke passet inn i tidens normer. Eller om muligheter som åpner seg, som ikke var der for tidligere generasjoner.

Vi kom ingen vei med spørsmålene om Epstein-utvalget innledningsvis. Men et annet utvalg snakker Engh mer enn gjerne om: det andre Afghanistan-utvalget, som leverte sin rapport i november 2025.

Da Taliban rykket inn igjen i Kabul i august 2021, satt mange sjokkert og så på. Kunne virkelig statsbyggingsprosjektet som hadde pågått i 20 år, kollapse i løpet av noen få uker?

Sunniva Engh var ikke like overrasket. Hun har nemlig også jobbet med Afghanistan og undersøkt den norske deltakelsen i krigen mot terror gjennom bistandsprosjekter.

– Jeg trodde Taliban ville komme tilbake, men ikke så raskt og så totalt. Men da by etter by falt, skjønte jeg hvor det bar.

Hun mener Afghanistan-innsatsen innvarslet en ny linje i norsk bistandspolitikk.

– Etter andre verdenskrig ble bistand i stor grad framstilt som et virkemiddel for å forhindre krig. Men i Afghanistan ble bistand brukt som en del av krigsinnsatsen – for å «vinne hearts and minds», som man sa.

Skillet mellom engasjementspolitikk og sikkerhetspolitikk ble gradvis visket ut.

– Engasjementspolitiske virkemidler som bistand, nødhjelp og fredsdiplomati ble brukt for å støtte norske, sikkerhetspolitiske interesser.

Hun peker særlig på forholdet til USA.

– Man gjorde det blant annet for å være en god alliert med USA.

Norge hadde en Afghanistan-evaluering som undersøkte perioden 2001 – 2014. I 2024 ble et nytt utvalg oppnevnt, og Engh fikk en sjanse til å delta i sekretariatet.

– Sekretariatet er de som gjør mye av det praktiske arbeidet med å skrive frem en NOU, ved å lete i arkiver og hente fram kilder, og støtter utvalget når de jobber med en analyse.

Totalt gjennomførte Afghanistanutvalget samtaler med over 200 personer, fra tidligere statsministere og statsråder til saksbehandlere og embetsfolk.

Til vanlig forsker historikeren stort sett alene. Men her var arbeidet kollektivt, basert på et kildemateriale og en bredde av erfaringer hun ellers aldri ville fått tilgang til.

– Noe av det mest interessante var å se en helt annen måte å produsere kunnskap på enn den jeg er vant til, sier Engh.

Tittelen på utredningen de leverte til Stortinget, sier egentlig alt: «Nederlaget».

– Afghanistan-innsatsen viser blant annet hvor vanskelig det er å forutse utfall. Milliarder av bistandskroner, internasjonale styrker og tjue års innsats var ikke nok til å hindre at Taliban igjen tok makten.

Det er ikke bare sin egen familiehistorie Engh tar med inn i undervisningsrommet. Også sine egne erfaringer til sjøs blir brukt i undervisning.

– Som 16-åring var jeg så heldig å få ta et helt skoleår på verdens fineste fullrigger, Christian Radich.

De reiste til Spania, Gibraltar, Madeira, Azorene og England.

– I Biscayabukta havnet skipet i kraftig storm med bølger som slo over dekk. Det laveste dekket måtte sperres av fordi sjøen skylte over det hele tiden.

Langs skipssiden var det rigget sikkerhetsliner slik at ingen skulle falle over bord.

– Det var ganske voldsomt. Stormen rev en av de tunge livbåtene løs. Den ble hengende langs skutesiden.

Selv om Engh var redd for høyder, endte hun med å få stormasten som fast arbeidsområde. Nesten daglig klatret hun opp i riggen for å utføre vedlikehold og kontrolloppgaver.

Det var ingen sikring.

Det var ganske voldsomt. Stormen rev en av de tunge livbåtene løs. 

– De pleide å si eplekjekt at det er ingen som slipper taket, vet du, for det er ingen som tør å falle ned.

Hun har siden holdt kontakten med miljøet rundt den legendariske skuta, og sammen med en kollega ved Høgskolen i Molde undersøker hun nå Christian Radichs Windjammer, et prosjekt hvor de hjelper unge voksne som står i fare for å falle utenfor, inn i utdanning og arbeidsliv.

– Vi ser at vi bruker noen av de samme pedagogiske prinsippene i vår egen undervisning, for eksempel «utfordringsdrevet læring», og vi ser på lærernes rolle.

Sammen må Windjammer-elevene få skuta til å fungere.

– Det er veldig konkret. Hvis du ikke møter til vakt, er det ingen som holder roret. Hvis man ikke samarbeider, blir skuta liggende.

I verste fall er historiestudenter på Blindern også unge mennesker som står i fare for å havne utenfor arbeidslivet.

– I historie lærer man så mye forskjellig at det ikke alltid er lett å se hva man kan bli. Hva er jeg når jeg er ferdig utdannet? Hvilke jobber kan jeg søke på?

Hun mener jo at historiestudenter kan jobbe med nesten hva som helst.

– De har en enormt bred kompetanse. Men studentene trenger ofte hjelp til å forstå og sette ord på den kompetansen.

For Engh er historikere langt mer enn eksperter på fortiden.

– Det har jo sjelden vært viktigere å ha kildekritisk kompetanse, å kunne skille viktig fra uviktig informasjon, å kunne sette seg inn i store og uensartede datasett og analysere disse kritisk, enn det er i dag. Historiestudenter har en viktig kompetanse og arbeidsmetodikk.

Utfordringen er ofte å hjelpe dem med å se den selv og sette ord på den. Derfor utviklet hun og kolleger ved historie og psykologi for noen år siden et tverrfaglig praksisemne, Bærekraftlaboratoriet, der studentene arbeider med konkrete bærekraftsutfordringer for bedrifter.

– Her bruker de metoder og kunnskap fra historie og psykologi, og jobber praktisk – studentene samarbeider om å finne mulige løsninger på sammensatte problemer.

Et av prosjektene tok dem til Intility Arena.

– Studentene undersøkte hva som skjer med avfallet før, under og etter Vålerenga-kamper. Hvor havner søppelet? Hva gjør supporterne når de blir revet med? Hva blir liggende igjen?

Deretter foreslo de tiltak.

– Forslagene var konkrete: bedre merking av søppelbøtter og informasjon over høyttaleranlegget.

Forslagene ble ikke liggende i en skuff.

– Vålerenga valgte å innføre gjenbrukskopper etter anbefaling fra studentene.

Engh har flere ganger pirket i det norske selvbildet som bistandsnasjon. Som historiker har hun også studert en tid da Norge var bistandsmottaker.

– Det er ikke alle som vet at en del av den norske velferdsstaten ble bygget opp med private, amerikanske penger.

Det var nemlig Rockefeller-stiftelsen som gjorde at vi kunne etablere Folkehelseinstituttet.

– Jeg satt i Rockefeller Foundations arkiv i USA da jeg plutselig fant omfattende materiale om Norge. Jeg var egentlig på leting etter kilder om utviklingsprosjekter i India, men kjente ikke til at stiftelsen også hadde gitt mye støtte til helseprosjekter i Norge, blant annet til Folkehelseinstituttet.

Vi liker å tro at velferdsstaten er bygget gjennom sosialdemokrati og skattepenger. Men her kommer det plutselig inn filantroper fra en helt annen samfunnsmodell og kultur for sivilsamfunn.

– Det snur litt opp ned på etablerte forestillinger om opprinnelsen til velferdsordningene våre, og om de er helt og holdent nordiske eller ikke, sier Engh.

Samtidig understreker hun at historien er mer komplisert enn som så.

– Det fantes allerede norske planer for å bygge ut laboratoriekapasitet, vaksineproduksjon og folkehelsetiltak. Stortinget hadde også bevilget penger til det. Men på grunn av økonomisk uro etter første verdenskrig ble planene satt på vent.

Prosessen med amerikansk bistand startet tidlig på 1920-tallet.

Det snur litt opp ned på etablerte forestillinger om opprinnelsen til velferdsordningene våre, og om de er helt og holdent nordiske eller ikke.

– Rockefeller-representanter reiste rundt i Skandinavia allerede i 1923. Den første bevilgningen, på mer enn én million norske kroner, kom i 1925, og Statens institutt for folkehelsen ble etablert i 1929 og åpnet i 1930.

Ved åpningen var både kongefamilien og representanter fra Rockefeller Foundation til stede.

Stiftelsen fortsatte å støtte instituttet også etter børskrakket i 1929.

– De fortsatte fram til 1934. Først ga de en stor bevilgning til bygging av selve instituttet, og senere kom det penger til utstyr, stillinger og kurs. Totalt var det betydelige summer, sier Engh som har regnet seg fram til at stiftelsen ga rundt 234 000 dollar i perioden – enorme beløp etter datidens verdi.

– Men jeg har fortsatt ikke undersøkt den norske siden av materialet ordentlig. Så det er et tema jeg jobber videre med. Sammen med gode kolleger ved Senter for global bærekraft deltar jeg i et prosjekt om mega-filantropi og demokratisk styresett, og vi undersøker hvordan private stiftelser påvirker globalt helsearbeid.

– Rockefeller-stiftelsen ga bistand i en periode da amerikanske myndigheter ikke var særlig positive til internasjonalt samarbeid, og holdt seg utenfor Folkeforbundet, som Rockefeller også ga mye støtte til. I dag ser vi at bistanden reduseres kraftig, og at skepsisen til internasjonale organisasjoner er stor. For eksempel har USA meldt seg ut av Verdens helseorganisasjon. Når stater reduserer deltakelse og støtte, åpner dette for at private, filantropiske stiftelser igjen vil kunne ha avgjørende innvirkning på internasjonalt samarbeid. Her er det viktig å forstå samtiden. Men også å kjenne den historiske bakgrunnen.