Gamle idealer og praksiser i politiet i ny innpakning

På Politihøgskolen kan politi i dag ta videreutdanning innen etterretning. I emnet Innføring i etterretningsfaget blir læringsmålene beskrevet som følger:

«Etterretning innebærer systematisk innsamling, analyse og vurdering av informasjon om personer, grupper og fenomener. Målet med utdanningen er å øke kompetansen innen forståelse, produksjon og bruk av etterretning, og dermed styrke politiet som en kunnskapsbasert organisasjon.»

For en lekperson kan dette virke litt underlig. 

Hva er egentlig forskjell på begrepet «etterretning» som det blir brukt i hverdagsspråket og hvordan politiet bruker det? Er ikke etterretning noe alle politifolk driver med, og bør lære som del av grunnutdanningen?

– Jo, man kan godt si at etterretning er noe alle politifolk driver med, men etter at begrepet etterretning i økende grad ble tatt i bruk fra årtusenskiftet om en praksis som kan spores langt tilbake i politihistorien, har det allikevel vokst fram et inntrykk av at dette er noe nytt og særegent, forteller Heidi Mork Lomell, professor i kriminologi ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi.

Etterretningsdoktrinen, som ble vedtatt i 2014, definerer etterretning som «en styrt prosess, bestående av systematisk innsamling, analyse og vurdering av informasjon om personer, grupper og fenomener for å danne grunnlag for beslutninger».

– Ved å ta utgangspunkt i denne definisjonen heller enn begrepet etterretning, finner vi at polisiær etterretning har vært en del av politiets virksomhet helt fra oppstarten, forteller Lomell.

Etterretning i et historisk perspektiv

Sammen med professor ved Politihøgskolen, Birgitte Ellefsen, har hun undersøkt når, hvordan og hvorfor begynte politiet å samle, analysere og vurdere informasjon om personer, grupper og fenomener. De har villet finne ut av hva kunnskapen ble benyttet til, og når og på hvilke måter slike aktiviteter ble definert som bestanddeler i en etterretningsvirksomhet.

Forfatterne skriver at «I politiforskningen er det vanlig å hevde at idealet om å arbeide kunnskapsbasert ble introdusert i politiet ved årtusenskiftet ... og at det var først etter dette at etterretning ble tatt i bruk for å danne beslutningsgrunnlag for operasjonell eller strategisk styring av politiarbeid generelt».

– Vår gjennomgang viser at allerede på midten av 1800-tallet omfavnet politiet et ideal om kunnskapsbasert styring, men de brukte andre ord for å beskrive idealet. Siden da har politiet samlet og systematisert informasjon i registre, og med utgangspunkt i disse har det blitt produsert kunnskap som har blitt lagt til grunn for både taktiske, operasjonelle og strategiske beslutninger, forteller Ellefsen.

Navne, Vilkaar og Ærinde og hvad Sted og Land de hidkomme

I stedet for å gå tilbake til årtusenskiftet, viser Ellefsen og Lomell at en bør gå tilbake i alle fall 200–300 år i tid. Systematisk informasjonsinnhenting og rapportering om personer og grupper som kunne true rikets sikkerhet har vært en politioppgave helt siden de første norske politimesterembetene ble etablert på slutten av 1600-tallet.

Ifølge kong Frederik IVs politiforordning av 1701, skulle politimesteren rapportere om alle som utøvde «fremmed og forbuden Religion», herunder «Jøder … Tatere og andre uchristne Personer». Politimesteren skulle være særlig oppmerksom på «Fremmede» som kunne være «Speidere» [spioner] eller ha andre ulovlige hensikter, og at alle som drev losjivirksomhet leverte en «Fortegnelse» over gjestenes «Navne, Vilkaar og Ærinde og hvad Sted og Land de hidkomme». Også etter 1814, da Norge ble et konstitusjonelt monarki, skulle politiet holde «mistænkelige og farlige Personer» under oppsyn og være særlig oppmerksom på ulovlige folkeforsamlinger, «sammen-rottelser», hemmelige selskaper, tyvebander og sigøynere som truet «Staten selv».

Lomell og Ellefsen viser i sin artikkel hvordan etterretningsarbeid i politiet har vært rammet inn og blitt formet av statens skiftende politiske føringer.

– I politiets årsrapporter ser vi at et profesjonelt etterretningsapparat ble etablert lenge før offisielle policy-dokumenter begynte å snakke om etterretning. Det er altså snakk om en fagutvikling som startet i praksisfeltet, av fagfolk som hentet inspirasjon fra internasjonale samarbeidspartnere i bekjempelsen av narkotika og organisert kriminalitet, forteller Lomell.

Det ble etablert egne avsnitt i etterforskningsavdelingene som var dedikert til denne fagutviklingen, kalt spaningsavsnitt og senere fra 1982: etterretningsavsnitt. Forebygging var ikke et eksplisitt formål for fagutviklingen de første tiårene, men forfatterne finner eksempler på at metodeutvikling innen lokalorienterte forebyggingstiltak også inneholdt elementer av polisiær etterretning.

Gamle idealer og praksiser i politiet i ny innpakning

Fra årtusenskiftet skjedde en endring i styringsdokumentene, både i retning av økte forventninger om forebygging av kriminalitet, men også at etterretning og strategisk analyse i økende grad knyttes til behovet for beslutningsstøtte og idealet om kunnskapsbasert politiarbeid.

– Det vi ser er at etterretning får utvidet nedslagsfelt i politiet. Fra først og fremst å være knyttet til etterforskning, ble det til det altomfattende men diffuse kravet om forebygging som politiets primærstrategi, forteller Lomell.

– I praksis har politiet drevet med etterretningsvirksomhet lenge før dette ble satt på dagsorden på politisk nivå. Ny teknologi, som IT-verktøy, har muliggjort utvikling av stadig mer komplekse registre, analysemetoder og systemer for informasjonsutveksling, men det var altså først når man gikk over til digitale registre og analyseverktøy at politiet begynte å kalle sin kunnskapsproduksjon for «intelligence» og deretter «etterretning», forteller Ellefsen.