Norge har satt en rekke ambisiøse klimamål som vi har ansvar for å etterleve. Men for å lykkes med det grønne skiftet, trengs det mye plass.
Etableringen av vindparker, kraftlinjer og mineralutvinning kommer tidvis i konflikt med samiske interesser og rettigheter.
Må vi prioritere noe ned?
– Nei. Løsningen er verken å svekke urfolks rettigheter eller å senke klimamålene, sier førsteamanuensis ved Nordisk institutt for sjørett Katrine Broch Hauge.
Alltid potensial for konflikt
Når det bygges ut i samiske områder er potensialet for konflikt alltid til stede, beskriver Hauge. Hun har i en årrekke forsket på spørsmål i skjæringsfeltet energi, klima og miljø.
Urfolk har særlige rettigheter til sine tradisjonelle områder. Dette fordi deres kultur, språk og næringer er tett knyttet til landskapene de har brukt gjennom generasjoner. For samene er dette slått fast både i norsk lovgivning og via internasjonale avtaler som ILO-konvensjon nr. 169 og FNs menneskerettigheter.
Regelverket krever at staten ikke gjør inngrep som truer grunnlaget for samisk kultur og tradisjonell bruk av naturen. Det viser seg tidvis vrient:
– Mye av det som må til for det grønne skiftet, som utbygging av fornybar energi, er arealkrevende, påpeker Hauge.
Dette har de grønne tiltakene til felles med tradisjonelle samiske næringer. Reindriften er eksempelvis avhengig av store beiteområder. De behøver også en viss fleksibilitet, fordi vær og andre naturforhold kan påvirke bruken fra år til år. Utbygginger og klimaendringer gjør det hele mer sårbart.
I kystsamiske områder ser man tilsvarende utfordringer blant annet når havbruk kolliderer med lokale fisketradisjoner.
Snarveier tar lengst tid
Høyesterettsdommen i Fosen-saken avklarte at det går en juridisk grense for hvor alvorlige inngrep som er akseptable der urfolks rettigheter står på spill.
Fosen-dommen gjaldt to store vindkraftanlegg som ble bygget på Fosen i Trøndelag, som del av en større utbygging. I 2021 slo Høyesterett fast at utbyggingen brøt med sørsamiske reindriftsutøveres rett til å utøve sin kultur etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
– Dommen viser at det er krevende å gjøre gode nok vurdereringer av den samlede belastningen av et utbyggingstiltak i et område med samiske interesser. Dessuten var den en viktig påminner om at man i slike saker må være særlig nøye i utformingen av såkalte avbøtende tiltak, forklarer Hauge. Dette er tiltak som skal redusere ulempen ved et prosjekt.
I motsetning til det mange oppfattet, betydde dommen ikke at turbinene automatisk måtte rives. Fire år senere er oppryddingen fortsatt krevende.
– Forslaget om å flytte reindriften til Nord-Østerdal har ført til bekymringer for dem som i dag har bruks- og eiendomsrettigheter i området, beskriver Hauge.
Lærdommen er at å gå for fort fram, kan gi både politisk og rettslig risiko. I tillegg kan det føre til forsinkede prosjekter og svekket tillit. At Fosen-saken havnet i Høyesterett, behøver likevel ikke bety at urfolks rettigheter ikke respekteres av myndighetene. Man kan også se det som et tegn på at rettssystemet fungerer:
– Både dommen og aktivismen som fulgte har skapt en enorm læring i forvaltningen og hos andre aktører, slår Hauge fast.
Dårlig planlegging
Å se på urfolk som den store bremsen for grønn omstilling, blir helt feil, understreker Hauge. For Norge sliter med rask kraftutbygging også utenfor områder med samiske interesser. En annen utfordring er mer påtrengende, slik hun ser det: Nemlig fravær av fungerende, overordnet planlegging.
– Løft de store avveiningene ut av enkeltsakene. Det kan være for sent å begynne å tenke helhet når det kommer en søknad om et konkret vindkraftverk, poengterer hun.
Myndighetene forventer i dag at overordnede planer prioriterer fornybar energi foran andre utbygginger. På samme måte blir kommunene oppfordret til å sette av arealer til fornybar energi. I praksis er det likevel ikke lagt til rette for å lykkes her, erfarer Hauge:
– Hva hjelper det å prioritere fornybar energi, om arealet allerede er brukt til andre utbyggingsformål? For å dra linjen tilbake til Fosen-dommen, så viser den oss at tålegrensen for hva slags bruk som kan tillates, får en mer absolutt virkning i områder med samiske interesser.
Dette kan være løsningen
Situasjonen er ikke unik for Norge. I mange land, fra Norden til Canada og Sør-Amerika, ligger for eksempel rike mineralressurser i urfolks tradisjonelle områder.
For å få til det grønne skiftet, er det viktig å ha alle berørte, som for eksempel samiske interesser med på laget i utbyggingene som gjøres. Hvis ikke vil det fort bety konflikt og dermed også forsinkelser, påpeker førsteamanuensen.
Et konkret tiltak hun har tro på, er såkalt urfolksvederlag. Ideen bygger på ILO-konvensjon nr. 169. Dette er en konvensjon som sier at urfolk skal tas med i beslutninger og få del i fordelene når staten bruker naturressurser i deres områder.
I Norge er urfolksvederlag brukt som virkemiddel i arbeidet med ny minerallov.
– Målet med regelen er kort sagt at samiske lokalsamfunn får innflytelse og reell nytte av prosjektene, sier Hauge.
Referanser:
Hauge, Katrine Broch (2024): Fosen-saka og norsk utmarksforvaltning i det grøne skiftet. Trong for nye verkemiddel? Tidsskriftet Utmark, s. 82–98.
Hauge, Katrine Broch (2021): Urfolksperspektiv og planlegging i sjø. I Hauge, Katrine Broch & Stokke, Knut Bjørn (Red.), Integrert kystsoneforvaltning. Planfaglege, samfunnsvitskapelege og juridiske perspektiv, Universitetsforlaget, ISSN 9788215045085, s. 540–571