– Klimarisikobegrepet for finans handler om muligheten for devaluering av finansielle verdier på grunn av klimaforandringene, sier Stine Engen.
Hun har nylig forsvart sin doktoravhandling ved Senter for teknologi, innovasjon og kultur, UiO. Der har hun undersøkt hvordan finans håndterer slik klimarisiko og sporet noen konsekvenser det har i praksis.
Definerende tale
Ifølge Engen ble klimarisikobegrepet mer allment kjent i finansnæringen i 2015, da daværende sjef for den britiske sentralbanken, Mark Carney, holdt en tale, som ble mye omtalt. I talen postulerte Carney at klimaforandringer kunne bli den neste store finanskrisen, hvis finans ikke begynte å ta det inn i beregningene sine. Han delte klimarisiko i to underkategorier:
Den ene er finansiell risiko som følge av fysiske klimaendringer som flom, hetebølger og andre værhendelser, som kan ødelegge bygninger, infrastruktur, landbruk osv.
Den andre kalte han for «transition risk» (overgangsrisiko). Den omhandler finansiell risiko som følger av omstillingen til et mer miljøvennlig samfunn med mindre karbonforbruk. Dertil antas det å komme nye statlige reguleringer som kan ramme særlig karbontunge sektorer, men også skape samfunnsmessige behov for helt andre ting.
– Overgangsrisiko innbefatter både forbrukerbehov, men også i høy grad statlige reguleringer, som vil påvirke selskapene og deres finansielle verdier. Alle disse tingene representerer finansiell risiko i finansverdenen, opplyser Engen.
Stimulere til grønn omstilling
Hun forteller at klimarisiko som begrep ble utviklet i begynnelsen av 2010-tallet av både finansaktører, og klimapolitiske aktører, som prøvde å mobilisere finansnæringen til å investere mer i grønn omstilling.
– Ved å formulere klimarisiko som et mulig tap av verdier, var målet å stimulere finansnæringen til å flytte pengene sine fra investeringer med høy risiko til noe med lav risiko og på den måten finansiere det grønne skiftet.
Selve den offentlige kommunikasjonen av begrepet om klimarisiko kan på den måten ses som en strategi for å forsøke å gjøre karbontunge investeringer finansielt risikable ved å stille spørsmålstegn ved deres fremtidige verdi, forklarer hun.
Dette skiller seg fra den mer vanlige måten staten har prøvd å tiltrekke private investorer til grønne prosjekter på, ifølge Engen, nemlig ved å fjerne finansiell risiko fra slike prosjekter og gå inn med subsidier etter behov.
– Hvis du trenger penger til et vindmølleprosjekt og investorene er nølende, kan staten gå inn med subsidier og gjøre investeringene mer attraktive.
Hun presiserer at begrepet klimarisiko prøver derimot å skape en idé om at karbonverdier er risikable investeringer, fordi de ikke vil ha noen verdi i fremtiden, og at det derfor er lurt å flytte investeringene i en grønn retning.
Hvilken risiko?
Ved å se nærmere på hvordan klimaendringer og klimapolitikk blir oversatt til finansiell risiko viser hun at dette kan få utilsiktede konsekvenser, blant annet fordi finans opererer med et annet risikobegrep. I finansiell forstand er risiko nemlig ikke et begrep som betegner en trussel, ifølge Engen, men også en mulighet for avkastning.
– I finans snakker man for eksempel om high risk, high reward. Altså hvis det er høy risiko, så kan det også gi høy avkastning, og det innebærer en helt annen oppfatning av hva risiko er enn den vi bruker i dagligtale, hvor risiko primært referer til en fare.
Av den grunn har Engen sett på høyutslippsselskaper.
– Selv om det er et forsøk på å gjøre høyutslippsselskaper til mer risikable investeringer, betyr ikke det at de nødvendigvis er dårlige investeringer i en finansiell forstand, sier hun.
– Er disse selskapene også gode til å håndtere finansiell risiko, kan de faktisk være gode investeringer.
Dette skjer særlig fordi mange finansaktører ikke primært regner på de finansielle risikoene knyttet til klimaendringene i seg selv, understreker Engen, men på finansiell risiko av klimapolitikk.
Paradokset
– Jeg synes det er interessant å se på hva slags syn på politikk dette er. I stedet for å gjøre det man kan kalle direkte politikk gjennom reguleringer, så prøver man å gjøre klimapolitikk gjennom finansiell risiko, og det skaper en ganske rar relasjon mellom politikk og styring av finansiell risiko, sier hun.
På den ene siden ønsker man at finansielle aktører skal gjøre klimapolitikk indirekte ved å ta klimaendringer inn i beregningene sine. På den andre siden, fastslår Engen, regner finans på sannsynligheten for at klimapolitikken blir gjennomført.
– Politikerne vil at finansmarkeder skal flytte midlene mot grønnere investeringer. Men måten det skal skje på er at de skal forutse den klimapolitikken som kommer. Samtidig sies det at hele klimapolitikken er avhengig av at disse midlene blir flyttet, forteller Engen og legger til
– Dersom finansielle aktører for eksempel ikke tror på at Parisavtalen kommer til å skje, så er det på en måte ingen finansiell risiko heller.