Det sier Andreas Hatlevik. Han leder Norsk PENs litteratur og kunstutvalg, og er redaksjonssjef for sakprosa i Bonnier Norsk Forlag. Han leder også ytringsfrihetsutvalget i Den norske forleggerforening.
Bøker kan oppleves som truende for moral og myndigheter, og sensureres i store deler av verden. Forfattere forfølges, tvinges til å endre tekster, og trues til taushet.
Er det mulig å bli kvitt sensur? Lytt til Universitetspoddens nye episode om temaet!
Historisk sett har man tenkt på sensur som å kontrollere og stanse ytringer m.m. Ytringsfrihet forutsetter at ytringer ikke skal sensureres, men det finnes rettslige unntak. Det rettslige vernet av ytringsfriheten skal hindre statlig inngripen og sikre individers frihet til å ytre seg. Ytringsfrihet er også en forutsetning for demokrati, som sikrer tilgang til informasjon, meningsdannelse og et fritt offentlig ordskifte.
Ytringsfrihet er ingen selvfølge
I svært mange land i verden foregår det likevel alvorlige former for sensur, som begrenser ytrings- og informasjonsfriheten.
- Sensur handler i hovedsak om å beholde makt og kontrollere hvilke verdier som spres, forteller Hatlevik.
I følge Global Expression Report 2025 har to tredeler av verdens befolkning mindre ytringsfrihet nå enn for ti år siden. Indikatorer for ytringsfrihet har sunket i 77 land. Kun fire prosent av oss - færre enn 300 millioner mennesker fordelt på 15 land - har opplevd at ytringsfriheten har blitt styrket siste tiår.
De mest åpenbare formene for sensur finner vi i totalitære regimer og områder med krig og konflikt. Autoritære regimer som Kina, Russland og Iran har innført strenge lover som begrenser ytringsfriheten, og bøker blir forbudt eller redigert. Forfattere og intellektuelle kan bli straffet for å kritisere staten eller for å skrive om sensitive temaer.
– I disse landene er det gjerne regimekritisk litteratur som angripes først, men det sensureres også hyppig av religiøse, politiske, sosiale og kulturelle grunner, forteller Randi Cathinka Neverdal.
Hun er universitetsbibliotekar ved Universitetet i Oslo.
Stemmer stilnes i demokratier nær oss
Forfattere som forsøker å skrive noe annet enn det som er rådende tankegods opplever også trakassering, vold og fengsling. Norsk PEN er en ytringsfrihetsorganisasjon som fremmer og forsvarer fri ytring og forfulgte ytrere. Årlig dokumenterer PEN Internasjonal arrestasjoner, forfølgelse og drap på forfattere over hele verden.
– At litteratur sensureres og forfattere undertrykkes i autoritære land som ønsker å stilne opposisjonelle stemmer, er ikke noe nytt. Men i dag skjer det også i økende grad i samfunn som ligner vårt, forteller Neverdal.
I USA har det vært en bratt stigning i antall sensurforsøk de siste årene, kjent som «book bans». I Ungarn ble det i 2021 innført en lovendring som forbyr salg av bøker som omhandler LHBT+-tematikk, med mindre bøkene forsegles i plast før de settes på hyllene. I Norge ble boka Genderqueer – en selvbiografi, fjernet fra et skolebibliotek i Arendal etter klage fra en forelder, før den ble tatt inn igjen etter kort tid.
– Ulike former for sensur i demokratiske samfunn som kanskje er velmente kan bane vei for en utvikling hvor ideer og ytringer som oppfattes som støtende, etter hvert forbys eller blir straffbare.
Selv om det er andre former for sensur enn forfølgelse og trusler som er mest vanlig i demokratiske land, er formålet ofte det samme som i autoritære land. Nemlig å få stilnet stemmer, mener Hatlevik.
Politisk korrekthet og kulturell krig
Sensur som er drevet av politisk korrekthet og kulturell krig øker. Det er også flere aktører enn staten som sensurerer. Det kan være foreldre, ulike interessegrupper fra høyre- og venstresiden osv. Debatten om hva som er akseptabelt innhold fører til at bøker blir utfordret eller fjernet fra skolepensum og biblioteker.
Typiske eksempler er skjønnlitteratur som representerer stemmen til etniske minoriteter eller urfolk. I tillegg er litteratur om rasisme, skeive og kjønnsidentitet særlig utsatt, samt akademisk litteratur om kvinner og kvinnehelse og miljø- og klimaforskning.
- I demokratier tar sensuren ofte litt mindre synlige former som er vanskeligere å identifisere og mobilisere mot. Det ser vi mye av i USA nå, forteller Neverdal.
Eksempler er selvsensur i redsel for kritikk, samt økonomiske former for sensur som trusler om rettssak eller tap av finansiering.
Det er også økende bekymring rundt digital sensur. Plattformer som Amazon kan fjerne bøker fra salg av politiske eller kommersielle årsaker, og forfattere kan oppleve sensur i sosiale medier når de deler arbeid som utfordrer normene.
En «vaksine» mot sensur?
Hatlevik er bekymret over hvordan utviklingen av et stadig mer polarisert USA bidrar til at fag fjernes fra pensum og sensur brer om seg i akademia. Han mener vi i Norge må «vaksinere» oss mot dette.
– Vi har sett på USA som «frihetstårnet» og ytringsfrihetens forkjemper etter andre verdenskrig. Når ytringsfriheten nå er under press i USA så er det ikke bare en utfordring for dem, men også for oss. Vi importerer mange av våre ideer, tanker og forestillinger fra USA, både bevisst og ubevisst. Det som skjer i USA kan skje i Norge, mener Hatlevik.
American Library Association har publisert en liste over en rekke bøker som er blitt utfordret i USA. De har også publisert data som viser forsøk på å sensurere litteratur i offentlige biblioteker, skolebiblioteker og akademiske biblioteker i 2024. Organisasjonen hevder at forsøkene på sensur stammer fra organiserte bevegelser, og at pressgrupper og myndigheter tok initiativ til 72 prosent av kravene om å sensurere bøker i skolebiblioteker og offentlige biblioteker i fjor.
Hvordan står det til i Norge?
Ytringsfriheten står støtt i Norge, mener Hatlevik, selv om Ytringsfrihetskommisjonen mener vi har et halvgodt uenighetsklima. Lover, presseetikk, støtteordninger og offentlige biblioteker og mer skal sikre ytringsfriheten vår. Slik infrastruktur er viktig, understreker regjeringen i sin nye nasjonale strategi for et åpent og opplyst offentlig ordskifte.
Men vi har likevel en historikk for sensur. Et typisk eksempel er Mykle-saken. Agnar Mykles bok ‘Sangen om den røde rubin’ ble gitt ut i Norge i 1956 og vakte stor debatt, da roman ble oppfattet som pornografisk. Den ble politianmeldt og forbudt i 1957.
Anine Kjerulf er ytringsfrihetsekspert og førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet ved UiO. Hun forteller i en podkastepisode at hun som barn opplevde å ikke få tilgang til en ‘Hardyguttene’-bok hun ønsket å lese på sitt lokale bibliotek. Bibliotekaren mente den ikke var helt «passende» for henne, og ville derfor ikke bestille den inn.
– Det ble jeg lei meg for, fordi jeg likte Hardy-bøkene veldig godt, forteller hun.
Det er et vanlig og utbredt ønske å verne barn mot skremmende materiale eller innhold som ikke er tilpasset deres aldersgruppe, forteller Kjerulf. En måte staten, skolen, biblioteker og foreldre forholder seg til dette på er å forsøke å styre hvilke tekster barn ikke bør få tilgang til.
– Man må jo velge noen bøker inn og noen bøker ut. Dette er en utfordring over alt, forteller Kjerulf.
Hun mener at søkelyset på dette er tydeligere i de politiserte tidene som vi lever i nå, og ikke minst i USA.
Kilder:
- https://www.globalexpressionreport.org/
- https://www.ala.org/bbooks/book-ban-data
- Censorship: The Knot that Binds Power and Knowledge - UiO : Universitetsbiblioteket
- NOU 2022: 9 - regjeringen.no
- Jeg tenker forbudte tanker, jeg leser forbudte bøker. Takk og lov – med Anine Kierulf – Apple Podcasts
- https://www.ub.uio.no/bruk/forbudte-boker/