– Det kan se ut som internasjonal samhandling er i ferd med å gå opp i limingen. Samtidig har vi tusenvis av nesten usynlige tekniske standarder som setter regler for hvordan vi skal samhandle, sier Solveig Bjørkholt.
Hun forsvarte nylig avhandling The Politics of International Standardization for doktorgraden ved Institutt for statsvitenskap, UiO.
Bjørkholt viser til at vi ser en fragmentering av internasjonalt samarbeid: Trump trekker USA ut av Parisavtalen og Verdens helseorganisasjon, samtidig som han hever tollmurene og varsler en mulig handelskrig.
Fokuserer på det tekniske
Internasjonale standarder kan, ifølge Bjørkholt, fungere som en alternativ plattform for samarbeid, ettersom fokuset ligger på tekniske løsninger fremfor politiske forhandlinger.
Bjørkholt, som har sitt daglige virke i SSB (Statistisk sentralbyrå) har tatt for seg den Internasjonale standardiseringsorganisasjonen (ISO), som lager internasjonale standarder på alt fra hvordan ulike verktøy, programmeringsspråk og medisinsk utstyr skal se ut, via dimensjoneringen av containere som har revolusjonert verdenshandelen, til standarder for samfunnsansvar og miljøledelse
Et hovedfunn i avhandlingen er at det som ofte fremstår som tekniske og nøytrale standarder faktisk kan ha politiske konsekvenser. Standardiseringen kan bidra til å forme distribusjonen av ressurser og fordeler i samfunnet, selv om denne innflytelsen ikke alltid er åpenbar.
– Mange av disse standardene har i praksis politiske implikasjoner, men siden de foregår på en litt annen arena enn for eksempel forhandlinger i FN, går de gjerne under radaren, sier Bjørkholt.
Hun forteller at de viktigste aktørene gjerne er eksperter fra ulike land – oftest industrieksperter – som jobber i store og små selskaper. Ekspertene kommer sammen for å finne felles løsninger på tekniske utfordringer som de skal løse i form av internasjonale standarder.
Et internasjonalt løft med en standard for containerskip
Bjørkholt viser til bruk av containere på verdenshavene som ett eksempel på denne typen standardisering.
– Å standardisere containere er et kjempeløft for verdenshandelen. Dimensjoneringen måtte samordnes i hele verden, og alle havner måtte enes om hvordan skipene skulle se ut, hvordan containerne skulle tilpasse skipene, og all infrastrukturen rundt, sier Bjørkholt.
Hun beskriver et enormt samhandlingsprosjekt som har revolusjonert verdenshandelen, og som neppe hadde kommet på plass hvis man ikke lagde internasjonale standarder.
Bjørkholt viser til at standardiseringsarbeid gjerne har en objektiv innfallsvinkel.
– Framfor å bringe sammen politikere som snakker om overordnede prinsipper, henter man inn eksperter som sitter tett på feltet og diskuterer hva som skal til for at vi får en felles standard, for eksempel innen teknologi for utslippsreduksjon, sier hun.
Bjørkholt understreker at svært mange av de internasjonale standardene man blir enige om i praksis har politiske implikasjoner. Men de får ikke offentlighetens søkelys på seg på samme måte som politiske forhandlinger.
Bærekraft og sosialt ansvar som standard
Solveig Bjørkholt synes det er særlig interessant at bærekraft og samfunnsansvar er ord som stadig oftere dukker opp i Den Internasjonale Standardiseringsorganisasjonens arbeid (ISO).
– ISO tar mer og mer for seg de litt mykere temaene, som hvordan man kan styre et selskap på en bærekraftig og miljøvennlig måte, og hva som skaper et godt sosialt miljø på arbeidsplassen, sier Bjørkholt.
Enkelte av denne typen standardiseringer har ført til mye diskusjon.
– Da ISO laget en egen standard for samfunnsansvar, fikk de sterk motstand fra ILO (International Labour Organization), som mente at ISO tråkket inn på deres ansvarsområde. Det ble mer tautrekking enn vanlig. Likevel fikk ISO til å lage en slik standard, forteller Bjørkholt
Forskeren understreker at internasjonal standardisering også kan komme ut skjevt for ulike land.
– I Norge leder vi for eksempel mange komiteer i ISO som jobber med aluminium, og det kan gi oss en fordel fordi vi allerede er sterke på den teknologien, sier Bjørkholt.
Norge har infrastrukturen og teknologien på plass, og da blir det lettere å sette en standard basert på egne løsninger, påpeker hun.
– For andre land, som gjerne må bytte ut det de allerede har, kan det derimot bli både krevende og kostbart, sier Bjørkholt.
Hun forteller at Norge også går i bresjen for å utvikle en internasjonal standard for mangfoldsledelse.
– Å få være med på å definere hva mangfold betyr internasjonalt er ingen liten oppgave.
Kina i front, USA og EU hakk i hæl
Solveig Bjørkholt finner det særlig interessant at store aktører i verden interesserer seg stadig mer for arbeidet med internasjonal standardisering. Kina har de siste ti – tjue årene prioritert dette arbeidet i stor grad. USA og Europa har kommet mer på banen de siste par årene.
– Kina har en egen strategi for internasjonal standardisering og sitter i førersetet for nesten hundre standardiseringsprosesser per i dag. Som en reaksjon på dette har både USA og også EU engasjert seg kraftig, sier Bjørkholt.
Hun viser til at disse tre aktørene har nokså ulike filosofier for hvordan de ønsker å regulere verden gjennom internasjonale avtaler. Bjørkholt bruker klima som ett eksempel:
– I Kina ser vi for oss at det er vilje til ganske omfattende regulering i samsvar med statens egne mål. Kinesiske myndigheter har et uttalt mål om å drive med bærekraftig utvikling og redusere utslipp, og at det må foreligge en balansegang der, sier forskeren.
Bjørkholt tror USA nok vil ønske seg en ganske sektorspesifikk regulering. Ingen overordnede retningslinjer og så lite regulering som mulig – til minst mulig hinder for næringslivet.
– De skal kunne drive innovasjon på egne premisser, sier hun.
– I EU kan vi se for oss mye mer omfattende vilje til regulering og et større ønske om å beskytte viktige verdier. Her er det mer etikk involvert i tenkningen rundt standarder. Man er også mer opptatt av å beskytte forbrukerne.
Fra teknikk til politikk
Solveig Bjørkholt understreker at standardisering er i ferd med å bli oppdaget som et politisk mulighetsrom. Hun ser for seg to scenarier for framtiden:
1. At arbeidet med standardisering fortsetter å ha et fokus på det tekniske og på detaljer og at man kan få til veldig mye politisk med det
– Det innebærer at avtaler ikke må være for brede, men at de kan gi bred enighet, for eksempel om utslippsreduksjon. I Parisavtalen er det et uttalt mål om å begrense global oppvarmning til «godt under 2 °C», som er ganske diffust, sier Bjørkholt.
– En standard som gir konkrete retningslinjer på hvordan man iverksetter karbonfangstløsninger er langt mer konkret, framholder hun.
2. Man utvider reguleringene standardene innebærer – slik at vi om noen år også kan få standarder for for eksempel nedrustning.
– Det i seg selv er jo veldig positivt, men jo lenger standardiseringsarbeidet går inn på politisk sensitive områder, jo mer politisert risikerer man å bli. Og da mister man fordelen av å operere på et teknisk detaljert nivå, som går under den politiske radaren, sier Bjørkholt.