Likestilling: Disse mennene sliter med å nå fram med rettighetene sine

Kvinner og menn skal ha like muligheter, rettigheter og plikter på alle områder i samfunnet.

I praksis er det likevel ikke alltid slik.

I saker som gjelder trakassering, vold og diskriminering kan det være vanskeligere for menn å nå fram med rettighetene sine. Særlig rammes menn som bryter med den tradisjonelle mannsrollen:

– Utfordringene disse mennene møter må få større oppmerksomhet i rettslig sammenheng, sier jussprofessor emerita Anne Hellum på Universitetet i Oslo.

Er menn usynlige for loven?

Hellum har forsket på kvinnerett, kjønn og rett og likestillings- og diskrimineringsrett siden 1970-tallet.

– Da vi begynte å forske på kvinners stilling i retten og samfunnet, lurte vi på hvorfor det ikke var likestilling, når reglene var like for kvinner og menn, beskriver hun.

Det forskerne fant, var at reglene var utformet etter måten menn innrettet livene sine. Dette kalte de «mannsnormen». Siden den gang har både samfunnet og lovverket endret seg betydelig.

Dagens likestillings- og diskrimineringsrett preges i økende grad av en «kvinnenorm», slår Hellum fast. Det diskrimineringsrettslige vernet omfatter i dag trakassering, seksuell trakassering og diskriminering på grunnlag av graviditet og foreldrepermisjon.

Hellum har analysert norsk lovgivning og rettspraksis i saker der menn har vært utsatt for seksuell trakassering, vold eller har ønsket å ta ut foreldrepermisjon. Funnene er tydelige: Menn kan ha problemer med å nå fram i rettssystemet.

– Selv om diskriminerings- og trakasseringsvernet og vernet mot vold i nære relasjoner også omfatter menn, fungerer det ikke alltid i praksis, sier professoren.

Forklaringen finner hun i seiglivede stereotypier om kjønn, dypt plantet i samfunnsliv og rettsliv. Særlig rammes menn som bryter med den tradisjonelle mannsrollen og samfunnets forventninger til maskulinitet.

Advarer mot forslag

I fjor anbefalte det Regjeringsoppnevnte Mannsutvalget å gjøre likestillings- og diskrimineringsloven kjønnsnøytral. Det ved å fjerne formålsparagrafens formulering om at loven særlig tar sikte på å bedre kvinners stilling.

Hellum er skeptisk til forslaget:

– Mannsutvalget kommer med mye bra, men dette forslaget er for overfladisk fra et rettslig perspektiv. Selv om lovgivning og politikk i økt grad tar høyde for ulike grupper kvinners livssituasjon, er det ikke full likestilling i praksis, påpeker hun.

FNs kvinnekonvensjon understreker det samme: Den vold, trakassering og diskriminering som rammer kvinner, er mer omfattende enn den som rammer menn.

I den videre oppfølgingen av Mannsutvalgets forslag mener Hellum det er viktig å ikke sette menn og kvinner opp mot hverandre. Konvensjonen bygger nemlig på en forutsetning om at dersom kvinner skal oppnå full likestilling, må menns stilling endres:

– Dette gjør konvensjonen til et nyttig kompass i en nåtid preget av en kompleks og ujevn utvikling. Vi ser ulikheter ikke bare mellom kvinner og menn, men også mellom ulike grupper kvinner og ulike grupper menn, forklarer hun.

Ubrukt potensial

FNs kvinnekonvensjon er en internasjonal menneskerettighetskonvensjon som fremmer likestilling ved å forby diskriminering av kvinner. Samtidig legges det til grunn at for å styrke kvinners stilling, må man også verne om menn som bryter med tradisjonelle roller og forestillinger om maskulinitet.

– Konvensjonen har et ubrukt potensial i saker der menn som bryter med mannsrollen blir diskriminert, framhever Hellum og forklarer:

– Artikkel 5a forplikter stater til å avskaffe og motarbeide kjønnsskjeve stereotypier. Så selv om menn ikke har subjektstatus etter konvensjonen, er de omfattet av stereotypibestemmelsen. Staten er forpliktet til å sørge for at verken kvinner eller menn utsettes for stereotypisering i lovgivning, praksis eller hverdagsliv.

Bestemmelsen gjelder allerede i norsk rett. I praksis ser den likevel ikke ut til å ha særlig gjennomslag, erfarer professoren. For å tydeliggjøre at forbudet mot stereotypier også gjelder i norsk rett, og at det også verner menn, foreslår hun å ta den inn i den norske likestillings- og diskrimineringsloven.

– Dette grepet er viktig å få inn i diskusjonen om oppfølging av Mannsutvalget, framhever hun.

Slikt må en mann tåle

I 2020 behandlet Likestillings- og diskrimineringsnemnda for første gang en klage fra en mann som mente seg utsatt for seksuell trakassering av sin mannlige sjef. Klageren fikk ikke medhold. «Dette må du tåle» var den indirekte konklusjonen.

Saken omtales av Hellum som «Boksershortssaken»: En mann opplevde at sjefen kom inn i garderoben og dro ned boksershortsen hans bakfra slik at hele understellet ble eksponert. Mannen følte seg fornedret og klaget saken inn til nemnda.

Nemnda konkluderte med at hendelsen ikke kunne anses som seksuell trakassering. Røff omgangstone og bruk av seksuelle tabuer var nemlig vanlig på mannsdominerte arbeidsplasser som denne, ble det vurdert.

– Saken er et godt eksempel på at også nemndsmedlemmer og jurister har stereotype forestillinger om menn, sier Hellum.

Disse rammer særlig menn som faller utenfor den tradisjonelle mannsrollen:

– I denne avgjørelsen normaliserte og legitimerte Nemnda en sånn mannlig, røff omgangstone. De skulle tatt stereotypibestemmelsen i betraktning, og vurdert om de ville kommet til samme konklusjon om en kvinne opplevde det samme, poengterer hun.

Denne formen for normalisering av vold mellom menn er ikke noe enkeltstående fenomen, utdyper professoren. Kriminologisk forskning på behandlingen av voldssaker i domstolene, indikerer at volden normaliseres, så lenge den utøves mellom menn, og mellom menn som står i et likestilt forhold til hverandre.

Konkurranse mellom svake parter

Nok et område stereotypier får boltre seg, er ved vold i nære relasjoner. Selv om slik vold først og fremst rammer kvinner, kan også menn være ofre. Men mennene det gjelder møtes ofte av barrierer både i hjelpeapparatet og samfunnet.

Barrierene kan henge sammen med forestillinger om menn som voldsutøvere, og gi seg utslag i konflikter om ressurser. Et eksempel er kampen om kommuners fordeling av knappe økonomiske ressurser til separate og likeverdige krisesentertilbud for kvinner og menn: 

– Debatten om hvorvidt kvinner her bør prioriteres framfor menn, smaker av konflikt og konkurranse. Det er verken kvinner eller menn tjent med. Framfor konkurranse mellom svake grupper, er det behov for felles kamp om tilstrekkelige ressurser til likeverdige tilbud til alle voldsrammede grupper, slår Hellum fast.

Utfordrer reglene om foreldrepenger

Kvinnekonvensjonens artikkel 5b bør også følges nøyere med på, ifølge Hellum.

Her heter det at menn og kvinner har et felles ansvar for oppdragelsen og utviklingen av sine barn.

– Bestemmelsen kan stå i konflikt med dagens norske regler om foreldrepenger, vurderer professoren.

Fedres rettigheter til å ta ut hele fedrekvoten er nemlig ikke de samme som kvinners. I stedet er fedres rettigheter avhengig av mors yrkesaktivitet. Dette kan begrense menns mulighet til å ta en mer aktiv omsorgsrolle, og dermed også kvinners handlingsrom.

Lovgivning og rettspraksis som opprettholder denne ulikheten må derfor vurderes i lys av konvensjonens 5b, slår Hellum fast.

Å få menn ut av den diskrimineringsrettslige «blindsonen» er viktig også for kvinner, understreker professoren:

– Det er helt nødvendig. Her har vi felles interesser.

Referanse

Anne Hellum: «Mellom «den mannlige norm» og «kvinnenormen»: norske menn i likestillings- og diskrimineringsrettens blindsone» Festskrift til Eva-Maria Svensson s. 175-197, 2024.