Dette er de sterkeste argumentene mot demokratiet

Du har kanskje hørt at demokratiet er på vei tilbake. Den globale demokratiindeksen Varieties of Democracy (V‑Dem) viser at flertallet av verdens befolkning nå bor i land som blir mindre demokratiske for hver dag som går.

Trenden er klar: autoritære kandidater gjør det bra på meningsmålinger og ved valg, også i veletablerte demokratier. Får de innpass i maktens korridorer, bryter de systematisk ned rettsstaten, ytringsfriheten og frie medier, det uavhengige embetsverket og den frie forskningen – uten å miste velgerbasen.

I demokratiske land er altså flere og flere velgere beredt til å mene at demokratiet enten bør settes til side, eller at demokratiske verdier, institusjoner og prosesser må vike for andre, viktigere mål.

Men hvilke konkrete argumenter er det som lykkes med å få demokratiske borgere til å tvile på demokratiet? En ny, internasjonal undersøkelse har for første gang kartlagt hvilke antidemokratiske argumenter som oppleves mest overbevisende for folk flest.

– Det mest interessante er at de mest effektive argumentene som veier mot demokrati, handler om det praktiske: at beslutninger går tregt, at det er for mange vetopunkter, at politikere tenker for kortsiktig på grunn av valg, og at demokratiet ikke klarer å løse problemer på en handlekraftig måte, sier Tore Wig, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Åtte kategorier av demokratikritikk

Han har ledet arbeidet med en stor, internasjonal undersøkelse der 19 000 respondenter i 22 ulike land har vurdert hvor overbevisende de finner forskjellige argumenter mot demokratiet som styreform.

Disse argumentene er delt inn i åtte kategorier, utarbeidet av den tverrfaglige forskergruppen «Innvendinger mot demokrati». Basert på historieanalyser og moderne forskning har de identifisert og sortert ulike former for antidemokratiske argumenter gjennom historien.

Grovt sett faller disse kategoriene i to typer: de som angriper prinsippene bak demokratiet som styreform, og de som hevder at demokratiet mangler handlekraft.

– Kritikk av demokratiets handlingsevne overbeviser mest, iboende kritikk av demokratiets prinsipper minst, sier Wig.

Et annet funn er at det er lettere å overbevise folk om at demokratiet feiler ved å peke på konkrete samfunnsutfordringer, sammenlignet med generelle påstander om at demokratiet ikke er effektivt. 

– De mest effektive argumentene knytter seg til spesifikke saker. Her er det påstander om demokratiets problemer med å håndtere klima, kriminalitet og korrupsjon som er mest overbevisende, sier han.

Dette må demokratiet levere på

Forskningen viser dermed hvilke områder demokratiet må levere på for å stoppe spredningen av antidemokratiske holdninger. Ifølge undersøkelsen er dette de aller mest overbevisende argumentene mot demokratiet:

• Ledere i demokratier er for opptatt av å vinne valg til å gjøre det som trengs for å løse klimakrisen.
• Ledere er for opptatt av å vinne valg til å gjøre det som trengs for å få økonomisk vekst.
• Det samme argumentet gjelder kriminalitet – og i mer generell form: Ledere er for opptatt av å vinne valg til å gjøre det som trengs.
• I demokratier blir viktige reformer stanset av parlament og domstoler. Derfor klarer de ikke å gjøre det som skal til for å løse kriminalitetskrisen.

Wig forklarer at resultatene er bemerkelsesverdig like i nesten alle land, med små forskjeller mellom grupper innad i landene. Men det finnes ett unntak: høyt utdannede ser ut til å være litt mer mottakelige for de sterkeste innvendingene enn de med lav utdanning.

Undersøkelsen identifiserer altså noen nesten universelle demokratiske sårbarhetspunkter: saker som gjør at folk kan miste tillit til demokratiet og stemme fram kandidater med autoritære programmer.

– Siden det er disse argumentene som er mest effektive, er det her demokratiet må levere. Hvis du føler at et problem ikke blir løst, kan du bli misfornøyd med demokratiet. Sånn sett blir man mer mottakelig for antidemokratiske argumenter hvis man tror at antidemokratisk politikk må til for å løse problemene, sier Wig.

Likevel: undersøkelsen avdekker ikke en voldsom utbredelse av antidemokratiske holdninger, understreker Wig.

– Én ting er viktig å understreke: tallene viser at ingen av disse antidemokratiske argumentene er veldig overbevisende i absolutt forstand. Folk er for demokrati i prinsippet. Vi viser bare hvilke argumenter som relativt sett er de mest overbevisende, sier han.

Fortsatt det beste alternativet

Winston Churchill sa en gang at demokratiet er verdens verste styreform – bortsett fra alle andre styreformer som har blitt prøvd.

Undersøkelsen avdekker på lignende vis at selv om mange kan være enige i at demokratiet ikke leverer optimalt, finnes det liten støtte til alternative styreformer.

– Folk er mye mer tilbøyelige til å kritisere demokratiet enn til å støtte diktaturer. De sammenligner demokratiet med et ideal, men ikke med eksisterende alternativer, forklarer Wig.

For ordens skyld: tallene levner ingen tvil om at demokratiet er den beste – eventuelt den minst dårlige – styreformen i menneskehetens historie. Forskningen viser at demokratier har mer økonomisk vekst, bedre folkehelse, mindre korrupsjon og lykkeligere befolkninger enn autokratier og diktaturer. Og selv om det ikke går i rasende fart med å løse den globale klima‑ og naturkrisen, er demokratier langt bedre på miljøpolitikk enn autoritære land.

– Det er nok en del av argumentene som ikke har sterk rot i virkeligheten. Samtidig er det reelle, opplevde bekymringer det er snakk om. Og det at beslutninger i demokratiene går tregere, er et faktum,men det henger sammen med viktige demokratiske prinsipper om at alle skal bli hørt. Dessuten er det i dagens medievirkelighet uansett vanskelig å levere den farten som kreves, sier Wig.

Samsvarer med historisk demokratikritikk

Undersøkelsen ble gjennomført høsten 2025. Likevel er det slående hvor godt resultatene samsvarer med argumenter brukt av antidemokratiske bevegelser gjennom historien, skal vi tro historiker Elisabetta Wolff ved Universitetet i Oslo, som har skrevet en rekke bøker og forskningsartikler om antidemokratiske bevegelser og innvendinger mot demokrati.

– Jeg syns det er veldig interessant å se en historisk kontinuitet. Mussolinis tilhengere, for eksempel, argumenterte jo med at valgdemokratiet er utilstrekkelig. At det liberale demokratiet, basert på representasjon, var for ineffektivt: beslutninger gikk for sakte, og ble tatt av folk som ikke visste nok, sier hun.

Hun påpeker at vi kan gå enda lenger tilbake, og finne lignende argumenter både hos Napoleon og keiser Augustus, som begge på hvert sitt vis grep makten fra folkevalgte forsamlinger.

– Det finnes et uttrykk for dette fenomenet: cæsarisme. Det er en form politisk styring der folket støtter at demokratiske institusjoner blir svekket til fordel for maktkonsentrasjon, forklarer Wolff.

Kriser delegitimerer demokratiet

Wolff forklarer at kriser ofte brukes av autokratiske ledere til å skape inntrykk av at demokratiet ikke leverer. Under akutte kriser er det lettere å argumentere for at demokratier er trege og handlingslammede, forklarer hun.

– Dette ser vi hver gang autokratier er på fremmarsj. Demokratisering og autokratisering går i bølger, og når autokratisering tiltar, er det alltid i forbindelse med kriser, sier hun.

Napoleon grep makten etter at den franske revolusjonen hadde utviklet seg til et nasjonalt blodbad under Robespierre, da franskmenn var desperate etter noen som kunne gjenopprette ro og orden. Augustus erstattet den romerske republikken med et keiserdømme etter lange, opprivende borgerkriger. Også i Italia var det krise i årene før Mussolini tok makten: i kjølvannet av første verdenskrig gikk Italia gjennom «De røde årene», preget av landokkupasjoner, streik og vold.

– Under slike forhold er folk mer mottakelige for sterke menn som lover å levere lov og orden, sier Wolff.

Narrativ trumfer virkelighet

I likhet med Wig understreker Wolff at en fortelling om demokratiets utilstrekkelighet i møte med kriser, ikke trenger å gjenspeile virkeligheten for å være effektiv.

– Mange tror Hitler kom til makten på grunn av den økonomiske krisen etter Wall Street‑krakket i 1929. Men tyskerne klarte seg faktisk ganske godt gjennom denne krisen. Inflasjonen og arbeidsledigheten var mye større tidlig på 20‑tallet. Men for mange tyskere var frykten for en ny krise nok til å samle seg rundt en autoritær leder, sier Wolff, og legger til et mer nylig eksempel:

– Den såkalte flyktningkrisen fra 2015 var på ingen måte en så stor krise for Europa som mange skal ha det til. Vi er et kontinent med 500 millioner, så vi er i stand til å håndtere to millioner flyktninger. Likevel framstilte ytre høyre det som en kjempekrise.

De fleste tror på demokratiet

Wolff peker også på at hovedfunnet i undersøkelsen – at det er demokratiets praktiske svakheter, ikke dets prinsipper, som skaper mest frustrasjon – også har klare historiske paralleller.

– Gjennom historien har de kompromissløse kritikerne av demokratiet alltid vært en minoritet. Sånn sett er det oppløftende å se at det fortsatt i dag ikke er mange som er prinsipielt mot demokrati. De aller fleste tror fortsatt på demokratiet, men er bare oppgitt over dets svake sider.

– Det betyr at det finnes muligheter for å redde demokratiet, så lenge demokratiske ledere og politikere klarer å levere, sier historikeren.