Arkeologer graver i samtiden – og løfter frem de som gjerne glemmes

Det klassiske bildet av en arkeolog er en som graver frem et potteskår i Pompeii eller åpner en vikinggrav for bedre å kunne forstå den fjerne fortiden. Men de samme metodene kan benyttes på vår egen tid. Da kalles det samtidsarkeologi.

– Akkurat som den klassiske arkeologien, fokuserer samtidsarkeologien på materiell kultur og på materielle kilder i tillegg til de skriftlige, sier Per Ditlef Fredriksen, professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo.

Samtidsarkelogene ser ikke bare selve tingen eller deler av den. De ser også hvordan det lages, hvem som lager det og hvordan det brukes.

– Vi får et annet blikk på samtiden. Vi samarbeider mye med sosialantropologer, men også med historikere, etnografer og samfunnsgeografer, og vi utfyller hverandre veldig godt, sier Fredriksen.

Tvangsflyttinger i Zimbabwe

De siste årene har Fredriksen vært flere ganger i det sørlige Zimbabwe i forbindelse med forskningsprosjektet ARCREATE – En arkeologisk studie av kreativ kunnskap i turbulente tider. Der har han sammen med lokalkjente forskerkollegaer drevet feltarbeid blant folk som mer eller mindre frivillig har flyttet fra områdene der de egentlig holdt til.

– Vi får et veldig konkret perspektiv nedenfra på store ting som skjer, på store politiske strømminger, og vi får et blikk på dagliglivet til folk som blir tvangsflyttet.

– Det er mange som har skrevet om dette, men de aller fleste har oversett de som bygde alt på den nye plassen. Og det er jo kvinner, sier Fredriksen.

I det som nå er Zimbabwe har store befolkningsgrupper blitt tvunget til å flytte på seg helt siden kolonitiden, men det er særlig tre nyere bølger samtidsarkeologene nå har studert. Den første fant sted under Mugabe-regimet rundt årtusenskiftet. Den andre var folk som frivillig flyttet bort fra et planlagt damprosjekt i 2010. Den tredje bølgen kom fire år senere og var ren tvang etter en flom som var knyttet til det samme damprosjektet.

Folk fra de tre bølgene er nå bosatt i definerte områder like ved hverandre. Dette gir Fredriksen og kollegaene en unik mulighet til å se hvordan folk tilpasser seg det nye livet på ulike måter. Særlig den siste bølgen, som har fått mye mindre plass å boltre seg på enn de to første.

– Før de flyttet, ble de lovet ganske store jordstykker på fire–fem hektar. Så endte de opp med små flekker på bare én hektar. Og det er jo ingenting, sier Fredriksen.

Kvinner har den nødvendige kunnskapen

Ikke bare har de mindre plass. De må lære seg å bruke andre materialer, andre råvarer.

– Når man blir tvangsflyttet, kan man ta med seg all den kunnskapen man vil. Men du er jo prisgitt hva slags råvarer og materialer du har tilgjengelig, sier Fredriksen.

For eksempel: Der de før visste hvor de skulle gå for å finne det de trengte til å lage murstein og kokekar, må de nå tilpasse metoder og teknikker til materialer med litt andre egenskaper. Disse prosessene har Fredriksen studert på nært hold.

– Vi bruker veldig lang tid på å sørge for at vi forstår det lokale hierarkiet og å etablere tillit, spesielt med de som har veldig mye kunnskap. Og så er det viktig å jobbe med mange forskjellige personer og å komme dit mange ganger. Sånn at det blir et gjensidig tillitsforhold over lang tid, forteller han.

Kvinnene blir lett oversett hvis man bare ser på skriftlige kilder og mer eller mindre offisielle maktstrukturer, men her trer de tydelig frem i historien. For det er kvinnene som står for håndverket.

– Kvinnene har en enorm kunnskap om landskapet der de var, som de så prøver å overføre til en ny plass. De reaktiverte en latent kunnskap som ikke var nødvendig der de hadde bodd før.

– Plutselig var det disse kvinnene som kunne alt som var nødvendig å kunne på det nye stedet. Bygge hus for varme, bygge beholdere så de kunne koke mat, fyringsovner til å lage mat, sier Fredriksen.

Kartlegger håndverkets historie

Gjennom flere og langvarige besøk, og ved å bygge tillit, har forskerne studert dette håndverket på nært hold.

– Vi ser på måten de former ting på. Vi ser på hvordan de dekorerer ting. Det neste, og kanskje viktigste spørsmålet, er hvor de har lært det, sier Fredriksen.

Og slik pusler han sammen en slags håndverkets genealogi (slektsforskning). Men det er ikke slekter eller kongerekker han skaffer seg oversikt over. Det er heller et slags slektstre over bygge- og håndverkstradisjoner som han dermed kan spore langt tilbake i tid.

Underveis gjør forskerne erfaringer om metodene de bruker, kunnskap som har overføringsverdi til andre arkeologiske studier.

– Vi har gjort det samme med eldre jernhåndverk i Norge, fra rundt 500-tallet. Vi klarer å isolere ut håndverkstradisjoner og pusle dem sammen og lage genealogier. Ikke hvilke folk som er i slekt, men hvilke materielle kulturer som er i slekt, sier Fredriksen.

Trass og tilpasning

Tålmodig legger forskerne lag på lag til historien. De vever finere og finere masker i håndverksnettet. Og de ser hvordan særlig den siste bølgen av tvangsflyttede i Zimbabwe tilpasser seg den nye tilværelsen. De ser hvordan de gjennom blant annet håndverket viser trassighet, men også forbereder seg på nye tvangsflyttinger.

– De har fått beskjed om at de ikke får bygge permanent. Men det blåste de i. De protesterer ved å være permanente når de ikke har lov, ifølge Fredriksen.

Samtidig er det tydelig at de ferskeste tilflytterne ikke slår rot på samme måte som de to første bølgene, som altså bor i samme område.

– De nye deltok ikke på samme måte. De holdt seg for seg selv. De deltok ikke på markedet og var ikke interessert i å selge de varene sine, sier Fredriksen.

Og, ikke minst, virker de bevisste på at de bare er her midlertidig, at nye flytteprosesser kan tvinges på dem.

– Siden de har tvangsflyttet, har de ikke hus og graver som kan vise forfedrenes tilstedeværelse. De har ikke satt igjen forfedrene sine der. De har utviklet en materiell kultur knyttet opp mot forfedre som gjør det mobilt, slik at de er klare å bli flyttet igjen senere.

Situasjonen i det sørlige Zimbabwe er ikke unik. Hvert år drives eller tvinges millioner av mennesker på flukt. Fredriksen mener samtidsarkeologene kan kaste nytt og viktig lys over utfordringene disse står overfor.

– Vi ser hvordan dagliglivet arter seg på sånne plasser, hvordan de lager seg en ny framtid. Uten oss hadde ikke denne historien blitt skrevet, sier han.

Referanse

Per Ditlef Fredriksen og Foreman Bandama: Memory Work in Mud, Stone and Wood: Material Knowledges in Turbulent Times in Southern Africa, Cambridge Archaeological Journal, desember 2025.

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet? 

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!

Nyhetsbrev fra Forskningsnytt

Få tips om nye funn og innsikt fra Universitetet i Oslo.

Gå til påmelding (via Make)