Let’s face it - det er ikke så mye som er rettferdig her i verden, og noen er mer privilegerte enn andre. Slik er det også når det gjelder våre hverdagslige reiser og krav til at vi velger klimavennlige måter å forflytte oss på. Økt satsing på grønne reiser kan bidra til bærekraftige byregioner, men tilgangen til sykkelveier, tog og bane er ulikt fordelt. Noen har god tilgang, mens andre har betydelig dårligere tilbud.
Rettferdighet er derfor et viktig stikkord i byutviklingen, når bilen skal erstattes av klimavennlige reisemåter. Men er dette et hensiktsmessig mål?
Rettferdighet som mål
At bosted påvirker tilgangen vi har til en rekke goder, kollektivtilbudet inkludert, er ikke noe nytt. Hvordan kollektivtilbudet er bygget ut og fordelt innad i byer og i randsonene rundt, og hvilken tilgang vi har i nærmiljøet til goder som grøntarealer og tjenester vi trenger i hverdagen, påvirker livene våre på en rekke områder. Derfor er dette viktige spørsmål når byer skal utformes klimavennlig, forteller Per Gunnar Røe.
Mobilitet er et viktig begrep i forskningen på dette.
Mobilitet forstås som hverdagsreisene våre i alle deler av hverdagslivet. At du kan gå og sykle for å komme deg til jobben, idrettsplassen, biblioteket og butikken. Samt at du har tilgang til kollektivtrafikk ved behov, og i beste fall kan la bilen stå. Et godt tilbud som skal være for alle, og som du kan bruke helt uavhengig av hvem du er.
Røe er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo. Han er også tilknyttet Include - Forskningssenter for sosialt inkluderende energiomstilling.
Røe mener det er viktig å forske på hvordan vi kan få til en hverdagsmobilitet som er både grønn og rettferdig. Virkemidler som påvirker folks valg av reisemåter påvirker ikke bare klimaet, men også økonomiske og sosiale faktorer.
– Å forske på dette handler om å forstå ulikheter; hvem får tilgang og hvem faller utenfor? Vi vet for lite om hvordan gevinster og byrder fordeles sosialt og geografisk, hvordan ulike tiltak oppleves og hvilke grupper som rammes hardest.
Det er også behov for mer kunnskap om hvordan rettferdighet kan bygges inn i utformingen av politikk og virkemidler, forteller Røe.
Mye frustrasjon blant folk
At sykkelveier, ladepunkter og tilgang til kollektivtransport som tog og t-bane er ujevnt fordelt også innad i byer, og enda ujevnere fordelt i utkantene og på bygda, vet vi. Dette er goder som ikke bare er bra for klimaet, de former også hverdagen vår.
Det samme gjør tiltak mange opplever som byrder, som bompenger, begrensinger i bruk av bil og kutt i stoppesteder langs jernbanen for å øke punktligheten.
Det siste har skapt mye frustrasjon for togpendlere ved Svingen stasjon på Kongvingerbanen. Andre opplever å miste parkeringsplasser i byen eller ved innfartsårer, fordi grøntarealer, bysykkelstativer og bilfritt byliv prioriteres.
– Hverdagene våre, med jobbreiser, handleturer på butikken og reiser til og fra fritidsaktiviteter skal gå rundt, både tidsmessig og økonomisk. Det kan oppleves svært urettferdig når goder du har benyttet deg av i ditt nærmiljø for eksempel legges ned, mens andre får beholde sine goder.
Fordelingen av kollektive goder og byrder påvirker også boligpriser og hvor vi bosetter oss. Et eksempel på dette er Grünerløkka i Oslo, som ligger sentralt og med nærhet til en rekke fasiliteter og goder. Her har boligprisene økt mye senere år, og begrenser hvem som har råd til å bo der.
Rettferdighet er derfor et mål det er hensiktsmessig å sikte mot, i arbeidet med å legge til rette for klimavennlige hverdagsreiser, mener Røe.
– Det er viktig å være oppmerksom på hvordan det slår ut for ulike befolkningsgrupper.
Hva kan gjøres med upopulære tiltak?
Klimaendringene er en eksistensiell trussel som vi ikke kan sette på vent, og endrede reisevaner i byer er en viktig del av klimaomstillingen.
I februar vurderte byrådet i Bergen å øke bompengesatsene til det femdobbelte noen dager, på grunn av akutt dårlig luftkvalitet. De som ikke kunne gå eller sykle til jobb ble anbefalt hjemmekontor om de kunne, for å unngå overbelastning av kollektivtilbudet.
Böcker er forsker ved Transportøkonomisk institutt, og har skrevet rapporten ‘Aksept og effekt av virkemiddelpakker i mellomstore norske byer’, sammen med Petter Christiansen. Rapporten oppsummerer resultater fra SUSTAIN, et prosjekt finansiert av Forskningsrådet.
Bakgrunnen for prosjektet var de nasjonale målene om å redusere klimagassutslipp og jobbe for nullvekst i personbiltrafikken i byområder.
I prosjektet studerte forskerne aksepten for og forventet effekt av ulike virkemidler som begrenser biltrafikk. De undersøkte også om sammensatte pakker av både populære og upopulære virkemidler påvirket folks aksept for tiltak.
Forskerne sendte ut spørreskjemaer til drøyt tre tusen innbyggere i Ålesund, Haugesund, Skien/Porsgrunn, Sandefjord og Tønsberg.
Resultatene viser at tiltak som kun begrenser biltrafikken, som bompenger, parkeringsavgifter, reduksjon av parkeringsplasser og stenging av gater, er upopulære. De har likevel betydelig forventet effekt på bilbruken i sentrum.
Men aksepten for tiltakene øker når pakkene suppleres med goder, som for eksempel gang- og sykkelveier, eller med tiltak som er nyttige for særlig utsatte grupper, forteller Böcker. Det blir derfor viktig å utforme slike pakker på en god måte.
Forskerne fant også at det er tydelige geografiske forskjeller i folks aksept for slike tiltak, og at den er høyest i sentrale områder og i byer.
Sykepleiernes hektiske hverdag
Hilde Solli forsker på rettferdig klimaomstilling og urban hverdagsmobilitet ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, og er tilknyttet Include. Hun jobber også med klimaomstilling og mobilitet i Klimaetaten i Oslo kommune. Hun ønsker å finne ut hvordan klimaomstillingen både kan være - og oppleves - sosialt rettferdig, og hvordan det kan legges til rette for det i byplanleggingen.
Solli har derfor undersøkt hvordan spredningen av klimavennlige alternativer påvirker sykepleieres mobilitet og dagligdagse reiser i Oslo. Sykepleierne er en yrkesgruppe som har gjennomsnittslønn, går vakter og har oppgaver som krever fysisk oppmøte til ulike tider. Det har også vært mye diskusjon om sykepleiere har råd til å bo i Oslo, noe som har mye med reiser og hverdagsliv å gjøre, forteller Solli.
Hun intervjuet 28 sykepleiere som jobber på to sykehjem i Oslo, på Ullevål sykehus samt ved legevakten på Aker. Hun snakket med dem om hverdagslivet deres, om bosted og reisene deres til og fra jobb. Og om hvordan de får hverdagene til å «gå rundt» med handleturer, reiser til og fra trening, omsorgsoppgaver og henting av barn fra ulike aktiviteter m.m.
Hva hindrer oss i å reise grønt?
Solli fant at sykepleiernes mobilitet og mulighet til å få hverdagen til å «gå opp» påvirkes av en rekke faktorer, som bosted, arbeidssted, familieforhold og omsorgsbyrder.
God tilgang på kollektive reisealternativer hjelper mange sykepleiere i hektiske hverdager, og i tidsklemma som fortsetter etter arbeidstid for mange. Varierende tilgang på kollektive goder påvirker også hvor sykepleiere som ønsker å reise grønt opplever at de kan jobbe.
Fortellingene fra hverdagslivet viser at hvem vi er og våre erfaringer er viktig for mobilitet. Kjønn og alder spiller også inn, og ulykker og truende situasjoner er viktig både for hvilke valg vi tar og om vi føler oss trygge.
Solli understreker at grønne tiltak virker, selv om de skaper dilemmaer.
– Når folk reiser til byen er det vanskelig å parkere, men lett å reise kollektivt, og da blir det ofte valget. En kompakt by-strategi hvor det investeres i offentlig transport og en rekke kollektive goder bidrar imidlertid til økende boligpriser. Det presser folk med lave lønninger ut av byene.
Kilder:
KlimaOslo - en bedre by for deg og de som kommer etter
Nyhetsbrev fra Forskningsnytt
Få tips om nye funn og innsikt fra Universitetet i Oslo.