Hvis du vil vite hva som foregår i Midtøsten, er fotballstadion stedet å være

Over hele verden er fotballsupportere kjent for å utfordre tabuer og bryte grensene for hva som er greit å si og gjøre. Alt for å støtte sitt eget lag og for å prøve å psyke ut motstanderen. Men i Midtøsten og Nord-Afrika kan fotballen ha en mer eksistensiell betydning, ut over det som foregår ute på banen.

– Politiseringen av supporterkulturen skiller Midtøsten og Nord-Afrika fra resten av verden. Jeg kaller fotballkulturen i Midtøsten for et politisk barometer, sier Midtøsten-forsker Dag Henrik Tuastad ved Universitetet i Oslo.

I verdens mest autoritære region mangler folk ofte arenaer der de kan samles og ytre seg.

– Fotballarenaen kan være både et samlingssted for ungdom og et sted for å uttrykke offentlig hva man mener om makthaverne, sier Tuastad.

– Supporterne har selvfølgelig et glødende engasjement for laget. Men plutselig kan det skje ting på tribunen som egentlig ikke har noe å gjøre med det som skjer på banen.

Forut for Den arabiske våren

I Iran på 1990-tallet var det på fotballkamper man først kunne høre ropene «Død over mullaene». I Saudi-Arabia midt på 2010-tallet ble det ytret kritikk mot klubbeiere som tilhørte kongefamilien.

Tuastad ser også klare koblinger mellom fotballkulturen og Den arabiske våren i 2010 og 2011. Protestene, som kom overraskende på mange, hadde vært der lenge, hvis man bare lette på riktig sted.

– Mange eksperter tok feil da de trodde regionen var stabil, at undertrykkelsesapparatet var så strengt at folk ikke turte gjøre motstand. De hadde ikke sett godt nok på det som foregikk på fotballarenaene, mener Tuastad.

I Syria var det fotballuro rettet mot Assad-regimet lenge før Den arabiske våren. Også i Libya, mot Muammar al-Gaddafi. I Egypt sto fotballsupportere i frontlinjen i demonstrasjonene mot Hosni Mubarak i 2011.

Ultras – vant til å slåss for territorier

– I Egypt var det fotballsupportere, såkalt ultras, som sammen med det muslimske brorskapet utgjorde fronten blant demonstrantene. Man brukte ultras-supportere som forsvarsverk fordi de var vant til å slåss med politiet, sier Tuastad.

På fotballarenaen handlet det for ultras-gruppene om å kontrollere et territorium på tribunen, både mot rivaliserende supportergrupper og mot politiet. For myndighetene kunne det være nyttig å la kritiske stemmer ha en ventil for å la misnøyen få utløp innenfor de kontrollerte rammene på en fotballstadion.

– Dessuten, hvis det oppsto uro på fotballbanen, fikk politiet trening i å håndtere demonstranter. Og det viste nødvendigheten av sikkerhetsapparatet. Det måtte slås ned, hvis ikke ville det bli kaos i landet, sier Tuastad.

Men som Den arabiske våren viste, så var myndighetenes taktikk et tveegget sverd.

– Du slipper ut undertrykte følelser samtidig som du kontrollerer det. Men man kan miste kontrollen, så det er et farlig spill, sier Tuastad.

Nei til tunfisk, ja til bomber

Den politiserte fotballkulturen går langt tilbake. Etter borgerkrigen i Jordan i 1970, der Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO) ble jaget ut av landet, var fortsatt over halvparten av innbyggerne i landet palestinere.

FN organiserte fotballklubber i flyktningleirene, og i 1975 ble en av disse, Al-Wehdat, med i den jordanske ligaen.

– Uansett hvor de spilte, kom palestinere for å se på. Etter borgerkrigen ble det forbudt å uttrykke sin palestinske identitet, men på stadion kunne de gå i de nasjonale fargene, rødt, hvitt, svart og grønt. De kunne bruke symboler som viste tilhørighet, sier Tuastad.

– Fra tribunen ropte de «Vi vil ikke ha tunfiskbokser, vi vil ha bomber». Ting som var helt utenkelige utenfor stadion.

De måtte også tåle å få pepper tilbake.

– Anti-palestinske østjordanske nasjonalister ropte «skill deg fra henne». Det de mente med det, var at kongen skulle skille seg fra sin palestinske dronning – og at staten Jordan skulle skille seg fra palestinerne. Det var et tabu man egentlig ikke hadde hørt noen andre steder, forteller Tuastad.

Undertrykkelse av det som er gøy

Både i Saudi-Arabia og i Iran har fotballen vært uglesett av strenge islamske myndigheter.

– I Iran er fotballen knyttet til frihetskamp. Jenter kler seg ut som gutter fordi det er forbudt for dem å komme inn på fotballarenaen, sier Tuastad.

Det mest kjente eksempelet er Sahar Khodayari, kjent som Blue Girl, som i 2019 ble arrestert da hun prøvde å komme seg inn på kamp. Hun risikerte seks måneder i fengsel, men valgte å sette fyr på seg selv utenfor rettslokalet. Hun døde av skadene en uke senere.

Hendelsen tvang fram en oppmykning der kvinner fikk gå på landskamper. Riktig nok bare midlertidig.

– Islamistene likte ikke fotball fordi det tok oppmerksomheten bort fra religionen. I Saudi-Arabia prøvde man å lage egne regler for spillet, og gapet mellom rasende ungdom og det strenge moralpolitiet var mer synlig på fotballbanen enn noe annet sted, sier Tuastad.

Det har endret seg de siste årene. Både Saudi-Arabia og Qatar har heller omfavnet fotballen. Qatar arrangerte VM i 2022, og i 2034 er det Saudi-Arabias tur. Sistnevnte lokker store stjerner fra europeisk fotball til sin egen liga.

– De har gått fra å prøve å islamisere fotballen til en fotballisering av islam. Underholdning har blitt tillatt, det er lov å ha det gøy med fotball, så på en måte er det mindre kulturell undertrykkelse nå, sier Tuastad.

Og for myndighetene har denne utviklingen en klar fordel:

– Dermed er det også mindre å protestere mot.

Interessert i forskning fra Det humanistiske fakultetet? 

Meld deg på vårt månedlige nyhetsbrev!