Hvordan kunne vårt samfunn la dette skje?
Spørsmålet stilles innledningsvis i granskningsrapporten etter terrorangrepene på Utøya og regjeringskvartalet 22. juli 2011. Formuleringen har hjemsøkt professor og kriminolog Heidi Mork Lomell i nesten 15 år. For hva ligger egentlig bak et slikt spørsmål?
– Man antyder at noen lot det skje. Altså ikke bare at terroren kunne vært forhindret, men at noen lot være å gjøre det som skulle til for å avverge den, sier hun.
Premisset er ikke unikt for 22. juli-kommisjonen, ifølge Lomells forskning.
Reagerte på tonen
I løpet av et drøyt tiår fra 2011 til 2022 ble Norge rammet av tre rystende terrorangrep. For alle angrepene ble det satt ned granskingsutvalg for å gå gjennom hendelsene og prøve å identifisere svikt og læringspunkter (se faktaboks).
Lomell har analysert kommisjonenes tilnærming til spørsmålet om hvorvidt angrepene kunne vært forhindret eller avverget. Hun har også undersøkt hva forestillingen om at terror kan forhindres, gjør med samfunnets syn på forebygging.
22. juli-kommisjonens nesten 500 sider lange utredning ble – uvanlig nok for offentlige utredninger – en bestselger da den utkom i 2012. Rapporten fikk mye skryt og ble sett på som en form for «fasit» på hva som skjedde, beskriver Lomell.
Selv reagerte hun umiddelbart på tonen i det retoriske spørsmålet i innledningen.
– Jeg klarte ikke å forsone meg med at dette var en god måte å ramme inn en evaluering av en terrorhendelse på, sier hun.
Terrorangrep i Norge: 2011, 2019 og 2022
- 22. juli 2011: Anders Behring Breivik detonerte en bombe i Regjeringskvartalet og gjennomførte deretter en masseskyting på Utøya. Til sammen 77 mennesker ble drept.
Evaluering: NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen
- 10. august 2019: Philip Manshaus drepte sin 17-årige stesøster hjemme i Bærum før han dro videre til Al-Noor Islamic Centre. Her skjøt han seg inn gjennom en glassdør uten å treffe noen, før han ble overmannet av medlemmer av moskeen.
Evaluering: Evaluering av politiets og PSTs håndtering av terrorhendelsen i Bærum 10. august 2019
- 25. juni 2022: Zaniar Matapour skjøt og drepte to personer og ni ble påført skuddskader utenfor London Pub og Per på Hjørnet i Oslo natt til Pride-paraden, før han ble overmannet av sivile og en vekter. Arfan Bhatti var ikke fysisk til stede, men ble dømt til 30 års forvaring for medvirkning til grov terror. Han har anket dommen, og ankesaken pågår nå i Borgarting lagmannsrett.
Evaluering: Rapport fra 25. juni-utvalget – Evaluering av PST og politiet
Sitter med fasiten
Kommisjonene som gikk gjennom terrorangrepene hadde alle en fordel som politiet og PST ikke hadde: De visste tid, sted og gjerningsperson.
Etter angrepene kunne de søke opp terroristenes navn i ulike registre, og derfra nøste tråden bakover og identifisere punkter der noen potensielt kunne handlet annerledes og slik kanskje forhindret terrorangrepet.
Det var treff på alle tre terroristene: Breivik hadde bestilt kjemikalier fra Polen for 121 kroner, Manshaus hadde en bekymringsmelding mot seg fra året før, og Matapour og Bhatti var allerede på radaren til PST og E-tjenesten.
– I etterkant av terrorangrep er det vanlig både i Norge og andre land at man finner gjerningspersonenes navn i et eller annet register, slår Lomell fast.
Men hva kan man slutte av det?
Den farlige nåla i en stakk med nåler
Veien er ofte kort fra slike registerfunn, til påstander om at politiet eller PST burde koblet trådene og dermed forhindret angrepet. Lomell advarer mot denne type etterpåklokskap.
Ved å kun studere sakene der det gikk galt, og ikke de tusener av tipsene som aldri ble til terror, får man et skjevt bilde av hvor krevende det er å skille mellom reelle og fiktive trusler, poengterer hun.
– Det er en fundamentalt annen øvelse å lete etter et kjent navn i etterkant av en hendelse, kontra situasjonen politiet og sikkerhetsmyndighetene står i til daglig, sier Lomell.
Uttrykket «å finne nåla i høystakken» blir på ingen måte dekkende, konstaterer professoren:
– Alle kan forestille seg hvor vanskelig det er å finne en nål i en høystakk. Men en nål er fremdeles noe kvalitativt annet enn tørt gress. Så det vil være riktigere å si at utfordringen er å finne den farlige nåla i en stakk med nåler, sier hun med henvisning til forskeren T.B. Munk som står bak denne metaforen.
Radikalisert av politiet
Såkalte bekymringssamtaler er et virkemiddel politiet har til å gripe inn overfor «farlige nåler». Disse holdes blant annet på bakgrunn av tips fra familie og venner, eller fra fremmede.
Men virkemiddelet er ikke ukontroversielt, understreker Lomell. Det er ikke gitt at en som blir kalt inn til samtale, vil komme inn på et bedre spor. I noen tilfeller kan det tvert imot forsterke en radikaliseringsprosess. Dette er et reelt dilemma for politi og PST, og drøftes i rapporten etter Manshaus-terroren i 2019. Tross bekymringsmelding, ble det ikke holdt noen samtale med ham:
– En bekymringssamtale kan føre til at personen endrer oppfatning og får hjelp. Men det kan også gi personen en «bekreftelse» på at myndighetene er udemokratiske og ute etter å ta sånne som ham, sier Lomell.
Forebygger det som har skjedd
For å forebygge, trengs kunnskap om det som skal forebygges. Det er vanskelig nok med «vanlig» kriminalitet som forekommer relativt ofte. Terrorhandlinger skjer til sammenligning ekstremt sjeldent. Så hvordan skal man da finne mønstre og vite hva og hvor man skal forebygge?
En vanlig framgangsmåte er å studere allerede gjennomførte angrep, og ta lærdom av disse. Slik har det nye Regjeringskvartalet blitt det Lomell beskriver som en uinntakelig festning for kjøretøy, med doble sperringer i alle sidegater. Aldri igjen skal det kunne plasseres en bilbombe her, slik det ble gjort 22. juli 2011.
Et annet eksempel er de mange blomsterkrukkene som står i gågater over hele Europa. Dette etter gjentatte bilangrep mot fotgjengere.
– Man prøver å forebygge en gjentakelse av terrorhandlinger som allerede har skjedd. Men et av kjennetegnene ved terrorhandlinger er nettopp at de sjelden gjentar seg. Terrorister søker aktivt etter nye og uventede metoder og tilpasser seg sikkerhetstiltak, poengterer Lomell.
Økningen i forekomsten av soloterrorister skaper også vansker for myndighetene. Når terrorister opererer alene, er det ikke nødvendigvis noen kommunikasjon å overvåke, eller bli gjort oppmerksom på:
– 22.juli-angrepet satte dette veldig på spissen, sier professoren.
Holdt hodet litt for kaldt før Pride?
Rapporten etter Pride-angrepet er den som går lengst i å kritisere politiet og PST.
Utvalget konkluderer med at det er «mulig» at angrepet kunne vært avverget, blant annet dersom et varsel PST mottok fra E-tjenesten fem dager før hadde blitt fulgt opp annerledes. De fikk også kritikk for ikke å ha oppdaget og koblet et brennende Pride-flagg på Facebook-siden til islamisten Arfan Bhatti, som senere ble dømt for medvirkning til terroren. Bhatti har anket dommen, og den behandles av lagmannsretten i høst.
PST hadde holdt hodet kaldere enn nødvendig, ble det konstatert. Dette ble tilskrevet en «forsiktighetskultur» som også 22.juli-kommisjonen hadde kritisert PST for.
– Matapour var absolutt på radaren, og de hadde gjennomført bekymringssamtaler. Det var ting som ikke ble fulgt opp. Men i den grad man antar at noen vil begå terror mot Pride, så vil vel de fleste se for seg at det er under selve paraden, sier Lomell.
Mistenkeliggjøring av uskyldige
Hun vil altså ikke uten videre kritisere politiet for å «holde hodet for kaldt»:
– Det er lett å si etter et gjennomført terrorangrep at man har holdt hodet for kaldt. Men ingen klarer med kirurgisk presisjon å identifisere kun dem som utgjør en reell trussel og forutsi nøyaktig hvor og når de vil gjennomføre angrepet, sier hun.
Alternativet blir i så fall overvåking og mistenkeliggjøring av et stort antall uskyldige borgere, uten at risikoen for terror nødvendigvis reduseres, slår professoren fast.
Dette er også fullt i tråd med terroristers overordnede mål, påpeker hun. Terroristenes «dreiebok» går nettopp ut på å spre frykt, mobilisere frustrasjon og sinne mot myndighetene og skape splid mellom ulike grupper i befolkningen.
– Terror forebygges hver eneste dag
Professorens budskap er ikke at terror ikke kan forebygges.
– Nullvisjonen om at myndighetene bør og skal være i stand til å stoppe absolutt alle terrorhandlinger, er urealistisk. Men terror forebygges hver eneste dag, understreker hun.
Her spiller PST og politiet en viktig rolle. Aller størst betydning tillegger professoren likevel «samfunnet vårt» – som altså fikk «skylden» innledningsvis i 22.juli-kommisjonens rapport.
«Samfunnet vårt» forebygger radikalisering og terror gjennom velferdstjenester, skolen, psykisk helsevern, arbeidsmarkedet og lokalsamfunn, framhever Lomell. Disse grunnleggende forebyggingsmekanismene er minst inngripende og mest effektive, men blir ofte utelatt i granskingen av terror, blant annet fordi de er vanskeligere å måle.
I 22. juli-kommisjonens rapport ble de valgt vekk av tidshensyn, påpeker Lomell:
– Resultatet ble et ensidig fokus på de utløsende årsakene til terrorangrepet. Som sikringstiltak i regjeringskvartalet, PSTs arbeid med å avdekke forberedelser til terror og samfunnets våpen- og eksplosivkontroll.
Referanser:
Lomell, H. M. (2026) How could our society have let this happen? The idea of the preventability of terrorist attacks and its consequences. Nordic Journal of Criminology