Historien om det moderne demokratiet framstår ofte som en framskrittsfortelling fra 1700-tallet til i dag. Men mange av de som formet de første utgavene av de demokratiske prinsippene, verdiene og institusjonene vi nyter godt av i dag var ikke særlig opptatt av «demokrati» – snarere tvert i mot.
Det forklarte Oxford-historikeren Joanna Innes i sitt åpningsforedrag under Norske Historiedager 2026, arrangert av Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) for Den norske historiske forening (HIFO).
– Gjennom 1700-tallet var det å snakke om demokrati ofte det samme som å snakke om noe som gikk galt, sa Innes, som leder det mangeårige forsknings- og utgivelsesprosjektet Re-imagining Democracy.
Antikke motforestillinger
Mye av denne demokratiske antipatien bunnet i forestillinger fra antikken. I denne perioden var klassiske studier en sentral del av utdannelsen, og i de klassiske tekstene var «demokrati» et negativt ladet begrep.
– Aristoteles identifiserte demokrati som en av styreformene som var iboende gale, forklarte Innes.
I den klassiske utdanningen fremsto den romerske republikkens fall – preget av demagoger og indre strid – som lærebokeksempel på hvordan demokrati kunne slå feil.
– I datidens antikkhistorie ble demokratiet beskrevet som uregjerlige, emosjonelle folkemengder som følger demagogiske talere, fortsatte hun.
Dette var en av grunnene til at reformister og revolusjonære bevegelser søkte andre betegnelser i kampen for en ny styreform.
– Amerikanske revolusjonære siktet ikke på å etablere demokrati, men en republikk full av virkemidler for å holde demokratiet i sjakk. Og i den franske revolusjonens tidlige faser siktet man først mot et konstitusjonelt monarki som skulle kanalisere folkets suverenitet, og senere en republikk – ikke et demokrati, utdypet Innes.
Revolusjon med bismak
Erfaringene fra den franske revolusjonen gjorde også at «demokrati»-begrepet ble ytterligere belastet i samtiden. Innes trakk fram Edmund Burkes advarsel, framsatt midt under den franske revolusjonen, mot å la seg forføre av demokratiske idealer:
– Han fryktet at det britiske folk kunne bli ført på villspor av franskmennene til å etterligne utskeielsene til et irrasjonelt, prinsippløst, påbydende, konfiskerende, plyndrende, voldsomt, blodig og tyrannisk demokrati.
Robespierres terrorregime og Napoleons despotisme ble sett på som typiske eksempler på hvordan demokrati kunne gå galt. Derfor valgte mange progressive tenkere og politikere å unngå selve ordet «demokrati» gjennom store deler av 1800-tallet, forklarte Innes.
– Det ble mer populært å omtale seg selv som «liberal» enn demokratisk. For eksempel snakket medlemmer av italienske revolusjonære grupper på 1800-tallet om «demokrati» seg imellom, men for å appellere til et mindre utdannet publikum snakket de i stedet om «frihet», sa hun.
Det betyr ikke at demokratiets forkjempere hadde forlatt demokratiets idealer, forklarte Innes.
– De som brukte begrepet positivt, beskrev et moderne demokrati forankret i en konstitusjon, med representative institusjoner og garantier for sivile og politiske rettigheter, begrensning av aristokratisk makt og forbedring av situasjonen til sårbare samfunnssjikt, forklarte Innes.
– Det tok likevel lang tid før tanken om at «demokrater» egentlig var anarkister og oppviglere som drev fram kaos, døde ut, la hun til.
Hvem «eier» demokratiet?
Først godt ut på 1900-tallet ble «demokrati» allment akseptert som et samlende, positivt ideal, ifølge Innes.
– Demokrati mobiliserte støtte for britene, franskmennene og USA og deres allierte i begge verdenskriger.
Senere har demokratiet-begrepet fortsatt å bli fylt med nytt innhold avhengig av politisk ståsted og kontekst.
– På 1990-tallet ble Sovjetunionens fall ofte fremstilt som en triumf for liberalt demokrati. Og siden 2010 har sentrum og venstre ofte gjort «demokrati» til sitt, og kalt sine antagonister «populister», mens populister i stedet taler om «folket» eller «suverenitet», fortsatte Innes.
Avslutningsvis minnet hun om at «demokrati» både er et moderne begrep og et historisk artefakt.
– Når vi bruker «demokrati» for å forstå verden, bruker vi et artefakt skapt av mange hender; det har mange innebygde funksjoner.
– Vi krangler sjelden om de helt sentrale bestanddelene i definisjonen – valg, representasjon, rettigheter, rettsstat – men om hva begrepet kan strekkes til å bety, hva vi forventer av det, og hvordan vi utnytter ressursene det tilbyr for å forme verden, sa hun.
Makt og ytringsfrihet
Årets tema for Norske Historiedager 2026 var «Kritiske stemmer»: hva vi kan lære av erfaringene med kritiske og motstridende stemmer gjennom historien.
Der var også UiO:Direktør Tore Rem invitert til å holde åpningshilsen. Han trakk fram «ytringsfrihet» som et annet eksempel på et begrep som kommer med historisk bagasje.
– Til tross for vårt utbredte ønske om å se historien om ytringsfrihet som en fortelling om intellektuell framgang, har det alltid vært et mantra som har blitt brukt og utnyttet av ulike interesser, snarere enn et fullstendig sammenhengende og konsistent begrep, sa Rem, og siterte ytringsfrihetshistorikeren Fara Dabhoiwala:
– Gjennom historien har slike idealer stadig blitt manipulert av de mektige, de ondsinnede og de egeninteresserte – for personlig vinning, for å bringe andre til taushet, for å så splid eller for å undergrave sannheten.
Rem minnet derfor om at historien alltid må ses i lys av maktforhold.
– En historisk analyse av demokratiet vil derfor alltid være et spørsmål om makt: Hvem kan tale, hvem bringes til taushet, hvilke stemmer blir forsterket – og hvorfor? spurte han.
Hjelper oss forstå dagens utfordringer
Ruth Hemstad, historiker ved IAKH og forsker ved nasjonalbiblioteket, var en av arrangørene bak Norske historiedager 2026, som i år meldte om rekordoppmøte med 350 deltagere.
Hun mener historiske blikk på kritiske perspektiver hjelper oss navigere dagens demokratiske utfordringer.
–Ved å se på hvordan makt, motstand og medborgerskap formes over tid, hvordan ulike grupper slipper til eller ekskluderes, og hvordan kritiske stemmer ofte har hatt en avgjørende betydning, kan vi bli bedre i stand til å møte dagens demokratiske utfordringer, oppsummerer hun, og legger til:
– Det er en viktig innsikt i seg selv at demokrati som begrep og praksis har utviklet og endret seg over tid og ofte vært omstridt.