Barns digitale hverdag må baseres på forskning og ikke på hva vi tror

UiO:Norden-forsker Elisabeth Staksrud ba om mer forskningsbasert policyutvikling da Barneombudet satte barns digitale hverdag på agendaen.

Bildet kan inneholde: ledd, sko, smil, grønn, gul.

I forskning på barn og unges digitale hverdag finner man støtte for hypoteser om velferd som handler om noe mer enn skjermtid. Foto: Colourbox

Det er et år siden Barneombudet holdt det første høynivåmøtet på veien mot å sikre barn en tryggere digital hverdag.

– Et år som har vist hvor viktig den digitale verden er for barna, sa barneombud Inga Bejer Engh i innledningen av møtet som samlet myndigheter, fagmiljøer, organisasjoner og bransjen.

Som representant for forskning og kunnskap var blant andre professor Elisabeth Staksrud ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo og prosjektleder for forskningsgruppen «Living the Nordic Model», og Eiri Elvestad, instituttbestyrer og professor ved institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Hypoteser basert på forskning

Staksrud var invitert til møtet for å legge frem forskningens anbefalinger til politikkutformingen om barns digitale hverdag.

– Vi ser fra forskningen vår at det er en forståelse i mange land for at internett ikke er en ting eller et verktøy, men et miljø som er en fundamental del av barn og unges liv. Vi ser også at policy og implementerende tiltak fokuserer mer på beskyttelse enn sikring av muligheter og utjevning av forskjeller, fortalte Staksrud.

En policy som ifølge Staksrud i stor grad utvikles reaktivt på bakgrunn av medieoppslag heller enn ut fra en evidensbasert tilnærming. Hun hentet frem et eksempel på et medieoppslag om mobilforbud for å forklare hva hun mener med at policyen er utviklet på bakgrunn av noe annet enn forskning.

kvinne pannelugg briller
Professor Elisabeth Staksrud ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo la frem forskning om barn og digitale medier på Barneombudets høynivåmøte.

– Dette mobilforbudet kom kanskje på bakgrunn av en forståelse om en hypotese om erstatningseffekt. At hvis barn bruker mobiltelefon og spiller spill, så ødelegger eller forskyver det tiden de burde ha brukt på andre ting som vi mener er viktigere eller bedre. Men kan vi tenke det på andre måter? spør Elisabeth og henter frem flere hypoteser om velferd som det finnes støtte for i forskningen.

Det kan handle om at mens de som allerede har mye sosialt, kulturelt, økonomisk og digitalt, får mer, så trenger de som ikke har disse fordelene drahjelp fra skolen for ikke å ende opp i et digitalt utenforskap. Forskningen viser også at sosiale relasjoner på nett ofte kan forsterke det man allerede har. Faller man utenfor, så kan man falle utenfor på nettet også.

Samtidig finner Staksrud støtte i forskningen for hypotesen som handler om at skjermen kan brukes som et mellomlag for å utvikle vennskap, og at den kan styrke og utvikle nye gode sosiale relasjoner og vennskap.

– Det kan også være en gylden middelvei-hypotese om at hverken for mye eller for lite teknologi er bra, forteller hun.

Ikke nok med digitale ferdigheter

Vi har mye forskning på barn og digitale medier, men dypere forskning utføres ofte i spesielle tider og i spesielle situasjoner.

Staksrud forteller at mye av kunnskapen vi har i dag, handler om skadelige konsekvenser ved digitale medier, som mobbing og publisering av seksuelle bilder. I tillegg er det mye erfaringsbasert kunnskap.

– For alle har enten vært barn, har barn, kjenner barn, eller har brukt internett, bruker tv og har et forhold til mediene. Så alle har en liten følelse av at de er eksperter selv. Det er greit, men det er ikke alltid disse erfaringene er overførbare til alle lands barn, forteller hun.

Staksrud finner også mye bekymringer blant befolkningen i Norge og særlig blant foreldrene. Dette handler om hvordan vi tenker og analyserer på ulike nivå.

For veldig mye av det som skjer i Norge i dag handler om barnet, om tiltak og policy, om hva det gjør og hvilke ferdigheter det har. Og så handler det om familie, skole og i en viss grad om venner.

– Vi sier alle at det er viktig at foreldrene snakker med barna sine. Men hvis det blir hele budskapet, så får vi en slags ansvarsfraskrivelse, mener hun.

Det store fokuset vi har på digitale ferdigheter i Norge, kan ifølge professoren overskygge ansvarsfraskrivelsen fra andre aktører som må på banen.

 – Det blir en måte å si at vi er med på å styrke barns digitale ferdigheter, og så gjør man ikke noe mer. Men det man gjør da, er at man skyver alt ansvaret ned på barn og unge, og på foreldrene, forteller Staksrud.

Det har også utviklet seg et rådsmarked fordi det er mange som bryr seg om barn og vil gjøre veldig mye, men det gjør at mange kommer med råd om hvordan du skal gjøre det. Men du må velge selv hvem du skal høre på, og velger du feil, så er det din feil og ansvaret blir lagt totalt på foreldrene og barna selv.

I forskningen kalles dette institusjonalisert individualisering, og Staksrud forteller at dette gjør at foreldrene er frustrerte.

– Det er viktig at vi snakker med hverandre, men det må andre ting til også, sier hun.

Ikke like farlig i alle land

Ikke alt kan overlates til individer, mener professoren, som blant annet personvernet som ikke kan tenkes på som et individansvar, men som et sosialt problem og en kollektiv rettighet som også gjelder barn og unge.

Og ikke alt kan løses med utviklingen av digitale ferdigheter, fordi det blir for mye fokus på risikoreduserende ferdigheter. Samtidig kan ferdigheter være en nøkkel for å hindre diskriminering og utjevne forskjeller.

Staksrud mener det er for lite forskning på hvilke ferdigheter som trengs i ulike aldre.

Det internasjonale forskningsmiljøet anbefaler heller å satse på å utvikle demokratiske og trygge digitale tjenester som går utover beskyttelse, og at bransjen og myndigheter må ta et enda større ansvar.

Staksrud viser også til hvordan kulturen i et land kan spille inn på hva vi oppfatter som skadelig for barn og unge.

For å undersøke hvorvidt kulturelle forskjeller påvirker hva vi anser som farlig for barn og unge, så forskerne på aldergrenser som var satt på alle filmer i Norge, Danmark, Storbritannia, Frankrike og Japan i perioden 2010 til 2015. De så også på innholdet i de samme filmene.

– Vi fant at landene nesten aldri er enige. Størst enighet var det mellom Danmark og Norge, og minst mellom nabolandene Frankrike og Storbritannia, forteller hun.

Forskerne fant ut at landene så svært ulik forekomst av vold, sex, nakenhet og narkotika i de samme filmene.

– Det handler om kulturelle dimensjoner. Barn som lever i Norge fortjener en policy og tiltak som tar utgangspunkt i det livet og den konteksten vi lever i. Internett er globalt, men vi lever lokalt. Det er ikke alt som er ubehagelig som er skadelig, og det er ikke alt som er skadelig som vi oppdager, forteller Staksrud.

Barneombud Inga Bejer Engh samlet sammen myndigheter, fagmiljøer, organisasjoner og bransjen for å sette barns digitale hverdag på dagsordenen.

En ny strategi

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad tok tidligere i år på seg ansvaret for å koordinere arbeidet som Barneombudet har satt i gang, og å legge frem en strategi for å gi barn en tryggere digital oppvekst.

For å få til det mener Barneombudet at det er avgjørende med et forpliktende samarbeid mellom de ulike aktørene som jobber med barn og digitale medier.

– Vårt initiativ har vært at det må være en strategi og at det må være en samordning på tvers, og det er nå jobben begynner for å få iverksatt dette, sier barneombud Inga Bejer Engh.

Av Julie Liljeroth
Publisert 6. sep. 2021 09:28 - Sist endret 19. okt. 2022 13:35