Svein Gunnar Kjøde skal forske på bærekraftig design

«Dette må da være det verste karrieretrekket noensinne», sa folk til meg.

Bilde av Svein Gunnar Kjøde på Blindern.

Foto: UiO:Norden

– Jeg har lenge ønsket å gå tilbake til skolebenken, forteller stipendiat Svein Gunnar Kjøde.

I fjor høst satte Kjøde, som er utdannet designer, konsulentkarrieren på pause for å forske på hvordan designfaget kan bidra til en mer bærekraftig verdiskapning for samfunn og næringsliv.

– «Dette må da være det verste karrieretrekket noensinne», sa folk til meg om å hoppe av på høyden av faget for å forske. Ja, om målet var lederstillinger og høye lønninger, så er det kanskje det, sier han og trekker på skuldrene.

– Jeg gjør ikke en flukt fra verden der ute, men en nødvendig detour.

Men at han skulle gå i gang med en doktorgrad, hadde han ikke sett for seg.

– Jeg har alltid trodd at universitetet var en ørken hva gjaldt bærekrafttematikk, men så snublet jeg over forskningsgruppa Sustainability and Design på UiO, og ble veldig nysgjerrig.

Forskningsgruppa er tilknyttet et større forskningsprosjekt på universitetet, «Futuring Nordics», et tverrfaglig initiativ mellom Informatikk og Juridisk Fakultet. Forskningsprosjektet er finansiert av UiO:Norden.

– Alt handler om at design ikke er noe i seg selv, men et verktøy til noe større. Det traff meg veldig. Jeg driver ikke med forskning for forskningens skyld. Det må være hensiktsmessig, anvendelig.

Baksiden av designmedaljen

 Da Kjøde utdannet seg ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo på begynnelsen av ’00-tallet, var produktdesign det store.

– Det var en voldsom designoptimisme, vi følte oss ekstremt privilegert, og trodde på kraften i design, at det var noe iboende positivt i det å formgi verden rundt oss. Men det reelle avtrykket av designfaget er mye mer skitten enn det vi liker å tenke på, sier Kjøde, som ble godt kjent med baksiden av medaljen.

– Når du jobber som produktdesigner, skjønner du fort at det er noe i andre enden som heter «mer ting». Jeg har fulgt mye produksjon i Asia, og vet at det er ingenting som egentlig er automatisert. I realiteten er det mennesker som blir behandlet som maskiner, forteller han.

Fra 2014 til 2016 jobbet han i Uganda, for Design og arkitektur Norge - DOGA - sitt internasjonale program Design Without Borders. Der arbeidet han med å etablere design som et fag, for at det kunne utvikles av lokale talenter i sin egen kontekst – og forsto for alvor betydningen av bærekraftig design. 

– Å jobbe i Øst-Afrika ble den viktigste lærdommen for at jeg endte opp her i dag.

– Det er et samfunn hvor det får enormt direkte konsekvenser hvis man hugger ned trærne eller fjerner andre naturressurser; problemstillinger som kan føles fjerne for oss designere i våre kapitaldrevne samfunn. De lokale som vi trente var mye mer ærbødige for konsekvensene av design. Det fikk meg til å tenke at jeg måtte dra hjem og gjøre det samme her.

Trenger mer kunnskap

Etter at han returnerte til Norge, ble han involvert i flere større samfunnsinnovasjonsprosjekter, der han forsøkte å få sitt eget fag til å tenke annerledes.

– Mange skjønte viktigheten, men manglet erfaring og verktøy. De skrek også etter mer empiri, mer kunnskap.  Designfaget er fremdeles ungt, særlig det som tenker på bærekraft som en av de viktigste konsekvensene for design.

For ham, som har levd i en verden hvor det som teller er resultatet og utfallet, blir det å jobbe med en doktorgrad en god tålmodighetsprøvelse. 

– Næringslivet og det offentlige snakker om effektivitet, vi må bli flinkere, mer effektive, tempoet må opp. Det er helt crazy. Jeg tror vi mister noen erkjennelser rundt bærekraft og framtida hvis tempoet alltid er i hundre.

– Det handler om å la mange forskjellige biter av det store bildet komme sammen, og det krever tid, refleksjon, noen organiske koblinger som ikke kan komme gjennom med rå kraft.  Det er noe phd-fordypning kan gi meg muligheten til, sier han.

– Dessuten: Noen samtaler får man ikke tilgang til uten å vifte litt med titler. Og i den tiden vi lever i, hvor viktige spørsmål om fremtiden vår avfeies som synsing, er kunnskap mer nødvendig enn noen gang. Jeg merker det i den offentlige debatten; for mye er blitt anekdotisk. Hvis vi ikke har kunnskapen i bunn, er det ingenting som samler oss til å ta de viktige beslutningene. Håpet mitt er at jeg kan bidra til å flytte samtalen om bærekraftig design over fra anekdotene og det personlige, til det faglige.

Bærekraft er en holdning

Han har allerede vært på miniturné til norske bedrifter, spurt designere i lederstillinger om hvordan de opplever bærekraftutviklingen, og hvordan det blir jobbet med faglig i organisasjonene. Han har bedt dem om å komme med sine synspunkter, hvor det finnes kunnskapshull, for å forme forslaget til hva doktorgraden skal handle om.

– De fleste har vært overraskende åpne. Jeg tror mange kjenner at det haster litt. At man har omgått temaet, fordi det er ubehagelig og man ikke vet hvor man skal begynne.

– I Norge blir det fort litt «damned if you do, damned if you don’t»: Hvis man prøver å gjøre noe bærekraftig, er det alltid noen som sabler det ned. Det blir så personlig, fordi bærekrafttemaet høres ut som noe som griper inn i alle våre liv. Men bærekraft er ikke én løsning – vi kommer aldri til å bli helt ferdige. Det er snarere en holdning til hvordan vi omgås verden. Og vi kan bli langt mer bærekraftige enn det vi er, sier Svein Gunnar Kjøde.

– Hvis jeg kan bidra til å gjøre folk litt mer bevisst gjennom forskningen min, er jeg på god vei.

Av Ellen Sofie Lauritzen
Publisert 16. jan. 2020 14:16 - Sist endret 16. jan. 2020 15:51