Medieomtale: Anine Kierulf om Lars Björnes «Frihetens gränser»

Anine Kierulf, fagdirektør ved Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, reflekterer rundt og aktualiserer Lars Björnes nye bok Frihetens gränser: Yttrandefriheten i Norden 1815-1914, skrevet i tilknytning til Offentlighetsprosjektet, i sin faste spalte i Dagens Næringsliv

Etter avtale, gjengis her teksten i Anine Kierulfs omtale:

Foto: dreyersforlag.no

Om Gud, ansvar og anstendighet

Anine Kierulf, fagdirektør NIM

Historien gjentar seg ikke. Derfor kan det være lurt å lytte allerede første gang.

I denne uken kom boken Frihetens gränser: Yttrandefriheten i Norden 1815-1914. Den er skrevet av rettshistorikeren Lars Björne, en stillferdig finne som primært ytrer seg i bøker den brede almue ikke leser, men godt kunne ha lest. Ikke minst denne, som forklarer den nordiske fremveksten av den rettighet som i dag kanskje omtales med størst skråsikkerhet.

Hva kan vi lære av gamle grublerier om ytringsfrihet? Det mest slående, blant alle eksempler på utslag som ligger milevis unna det vern vi i dag gir ytringsfriheten, er hvor gjenkjennelige de underliggende hensyn er.

Når folk hisset seg opp over uretten ved at Marcus Westermann ble dømt for majestetsfornærmelse i 1814, var det ikke fordi de tok lett på slike fornærmelser – et ytringsforbud vi i dag finner arkaisk. Westermann kritiserte Danmark for å ha gitt opp Norge «uten et sverdslag», i brevs form. Brevet ble beslaglagt og kong Frederik VI forlangte Westermann fradømt både liv og ære. Folkeopphisselsen oppstod fordi fornærmelsen var fremsatt i et privat brev. Ikke offentlig, slik at andre kunne lese, og kanskje la seg bevege av, fornærmelsen.

En brevytring er som en samtale under fire øyne. Uten frihet til slike samtaler griper man inn i enkeltmenneskers innerste friheter, endog deres tankefrihet. Det er dette resonnementet som gjør at vi i dag har grunnlovsfestet beskyttelsen for privatliv og korrespondanse. Kanskje et par drypp av hensynene bak disse frihetene streifet dommerne også. Westermann ble i alle fall «bare» dømt til livsvarig landsforvisning.

En side ved ytringsfriheten som var langt mer fremtredende på 1800-tallet, var ansvaret. Man hadde ytringsfrihet under ansvar. Opphevelsen av forhåndssensuren på slutten av 1700-tallet hadde vist hvordan ansvarsfri ytringsfrihet kunne brukes til «tøileløs Frækhed, og blive et Middel for Ondskab».

Den frihet fra sensur man gradvis fikk, var underlagt straffansvar. Ytringer som uttrykte ringeakt mot religionen (bare Kristendommen, selv om noen etterhvert yppet frempå om religion generelt), mot Gud (Gud forby!) eller de constitutionelle Magter (herunder makter ansvarlige for Stortingsgarasjer) kunne straffes strengt. Det kunne også oppvigleri og revolusjonært snakk – som Marcus Thranes argumenter for sosiale reformer og almen stemmerett. Og uttrykk som truet den almene bluferdighet. Slik som prevensjonsopplysning. Og ærekrenkelser, særlig om de var fremsatt mot vel ansette borgere. Eller de constitutionelle Magter. Dette er omtrent omvendt av i dag, der offentlige personer og makthavere må tåle flere kritiske og omdømmetruende ytringer enn privatpersoner. Og fake news, formulert som «falske Forestillinger» og forsøk på «at forplante vrange Meninger om de, for Mennesket og Borgeren vigtigste, Gienstande; hvorved den mindre oplyste Deel af Almuen, især den uerfarne Ungdom, letteligen kan misledes og fordærves.»

Også i dag er en rekke ytringer underlagt straffansvar. Det borgerlige ytringsansvar er imidlertid mindre fremtredende. Også de mer progressive ytringsfrihetsforkjempere på 1800-tallet var opptatt av at de frimodigste ytringer måtte være anstendige. Selv Gud kunne kritiseres, bare det skjedde i en «sømmelig tone». Man hadde som borger et ansvar for at ytringsfriheten ble brukt først til Kongens, senere folkets beste. Idealet var Trykkefrihed, ikke Trykkefrækhed.

Anstendighet er et gammelt fenomen, men en tidsmessig utfordring – selv om borgeransvar fremstår litt utdatert i en rettighetsfokusert tid. Ytringer er ikke handlinger, og reguleres langt mindre enn dem. Men ytringer kan stadig føre til både handlinger og «lettelig fordærvelse». Ettersom hverken staten eller andre sensurinstanser kan eller bør ta ansvaret for hvordan våre ytringer fremsettes, må vi gjøre det selv. Ansvarsfølelsen skal ikke hindre oss i å fremsette skikkelig upopulære syn (det sørger stort sett vårt sviktende mot for uansett), men kanskje gjøre at vi bestreber oss på å uttrykke oss med argumenter. Ikke bare tøileløs Frækhed. 


 

Publisert 10. okt. 2018 13:22 - Sist endret 24. jan. 2019 11:07