Tar med seg konflikten til Norge?

Halvannen million mennesker ble drept under delingen av Britisk-India i India og Pakistan. Hendelsen sommeren 1947 blir betegnet som Asias holocaust: Hvordan påvirker denne konflikten forholdet mellom norsk-pakistanere og norsk-indere og deres integrasjon i Norge? Går slike konflikter i arv eller øyner vi utviklingen av et desifellesskap?

Lavleen Kaur: "Det er en misforståelse at det bare er antropologer som har lov til å reise." Foto: L. Khazaleh

Våren 2007 sitter Culcom-stipendiaten og kriminologen Lavleen Kaur i bestefarens landsby i indisk Punjab og planlegger en tur til Pakistan. Hun hadde tenkt å intervjue folk for sitt doktorgradsprosjekt "The Others. Selvforståelser og lojaliteter i kjølvannet av politiske konflikter over tre generasjoner: Synet på "den andre" etter at krigen er over". Men så kom nyheten samme kvelden: "The train from Amritsar to Lahore has been bombed.".

Flere måneder tidligere: Lavleen Kaur sitter i et møte ved Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM). Plutselig kommer en diskusjon opp: Hvorfor hadde Jens Stoltenberg valgt en inder inn i sitt team og ikke en pakistaner? Det var ikke første gang hun var vitne til en debatt om hvordan norske myndigheter favoriserer det ene miljøet framfor det andre.

Kriminologen har valgt et omfattende tema for sin doktoravhandling: Tre generasjoner indere og pakistanere både her i Norge, i India og Pakistan skal hun intervjue. Dessuten skal hun være deltakende observatør på diverse arrangementer. Hun ønsker å finne ut hvordan og om India-Pakistan-konflikten videreføres over tid. Hvordan farges identitet og lojalitet av konflikter "som går i arv"? Hvilken rolle spiller migrasjon og diasporatilværelsen? Hva skjer når "gamle fiender" møtes face-to-face som arbeidsinnvandrere i Norge?


Internasjonalt viktig tema

"Høres heller ut som et livs- enn et doktorgradsprosjekt", kommenterte en forsker da Lavleen Kaur presenterte prosjektet sitt på en konferanse tidligere i år. Men selv om temaet er omfattende, er det ingen grunn til å la være å sette igang, mener Kaur:

- Det er viktig å sette dette temaet på kartet. Denne konflikten ser ut til å ha satt dype spor hos de involverte partene. India og Pakistan har til stadighet vært i konflikt med hverandre etter delingen. I løpet av 60 år har de gått inn i tre kriger. Det faktum at nasjonene i tillegg er to atommakter, gjør temaet ekstra aktuelt i en internasjonal sammenheng.

- Våren 1947 fikk Lord Mountbatten ansvaret for å avvikle det britiske imperiet i India. Han hadde fått frist ut 1948, men historikere påpeker at han nok var mest opptatt av å komme seg bort fra dette "gudsforlatte landet" og gikk inn for en enkel løsning. Han satte to streker på hver side av India: Muslimene skulle få sitt Pakistan og muslimer som ikke ønsket det, samt hinduene, sikhene og de andre minoritetene skulle forbli i India. Sommeren 1947 krysset rundt ti millioner grensen i en toveistraffik. Halvannen million mennesker ble drept. Dette har i etterkant blitt referert til som den voldeligste episoden på det indiske subkontinent i nyere historie, og omtales som Asias Holocaust, forklarer hun.

- Temaet er også relevant for integreringsdebatten. En glemmer ofte hvilke konflikter som fins innad i minoritetsbefolkningen fordi man har snakket om majoritet og minoritet som to homogene bolker i altfor lang tid. Selv punjabier fra India og Pakistan som tilhører samme etniske folkegruppe har såpass sterke og vonde opplevelser fra 60år tilbake, at det kan være vanskelig for dem å samarbeide i visse sammenhenger. Temaet pirrer nysgjerrigheten i mange retninger og jeg har opplevd mye positiv respons fra mange kanter, også fra folk som gjerne vil snakke med meg om sine opplevelser.


Forelskelse på tvers

- For meg er det viktig å ikke bare fokusere på forskjellene, men også på likhetene som er å finne over grenesen. Inderne og pakistanerne deler en felles språkarv, kultur og tradisjoner på hver sin side av grensen: Hvordan begrunner man forskjellen som har blitt befestet gjennom grensen til tross for dette?

- Likhetene ser du mer i den yngre generasjonen?

- Muligens... ungdommene har mye mer med hverandre å gjøre i sin hverdag som "norske borgere". De snakker om desikulturen, forelskelse skjer på tvers.

- Men likhetene ser en også i de eldre generasjonene. Da de kom som arbeidsinnvandrere til Norge var det ikke "Ola Nordmann" som lukket opp døren for dem den første kalde natten de skulle komme seg igjennom som ny i Norge. Det var folk med bakgrunn fra Punjab, og ofte fra den andre siden, som tok dem inn i varmen for en natt eller to - og ga hjelp og veiledning. Hvordan påvirkes vi og våre holdninger når den man oppfattet som fienden plutselig står ansikt til ansikt med en og blir ens "reddende engel"? Jeg er opptatt av enkelthistoriene, av forskjellene og også likhetene som allikevel finnes og muligens blir sterkere når man bor i diaspora.

- Jeg kan tenke meg at det ikke blir en typisk kriminologisk avhandling?

- Der tar du feil! Episoden i 1947 der halvannen millioner mennesker ble myrdet i løpet av to tre måneder, er i seg selv av kriminologisk interesse. Noe annet som vi ved Institutt for kriminologi- og rettssosiologi (IKRS) er opptatt av, er hvordan nærhet kan skape åpenhet overfor "fienden" som man på avstand fordømmer (tette-løse samfunn). Der kommer diasporatilværelsen i Norge inn eller disse togene som har begynt å kjøre over grensen for bare litt siden. Krigens eller konflikters betydning i et generasjonsperspektiv er noe mange kriminologer har forsket på tidligere.

- Er det vanlig at kriminologer reiser så langt?

- Ja, det er en del forskere her ved instituttet som i diskusjoner om sitt arbeid, går inn i den internasjonale sammenheng. Innenfor sentrale temaer som fangetall og fengsel samt politiarbeid og overvåkning har dette blitt gjort. Lill Scherdin har f. eks. nylig reist til Amerika og Japan i tilknytning til sitt arbeide hvor hun tar for seg dødsstraff. Det er en vanlig misforståelse at det bare er antropologer som har lov til å reise (ler).

- At jeg vinkler det opp mot det indiske subkontinentet og drar inn kolonialismen er kanskje litt nytt. Ikke sjeldent forsker man jo på ting en selv er interessert i. Ved at man har fått en såkalt mer mangfoldig stab ved instituttet, kommer det inn nye temaer. Jeg tenker at jeg viderefører en god tradisjon som finnes ved IKRS fra før av, og at jeg bidrar med mitt eget lille friske pust (ler)


Teater og forskning går hånd i hånd

Mange kjenner Lavleen Kaur fra teaterscenen. Under Ibsenåret spilte hun Nora, Hedda og Fruen fra det indiske hav (Bollywood-Ibsen). Hun har studert klassisk indisk dans i London og har også erfaring som koreograf og instruktør.

- Jeg ser at du har mange teaterbøker også her på kontoret ditt?

- Ja, det kunstneriske og det akademiske er for meg noe som går hånd i hånd og noe som jeg aktivt kobler sammen. Jeg kom f. eks. i kontakt med mange av mine informanter på hovedfag ved å sette opp et teaterstykke i samarbeid med Indian Welfare Society of Norway. Vi hadde med amatørskuespiller fra det norsk- indiske miljøet i alderen 4-74 år. Stykket var basert på en bok som ble skrevet på 1600-tallet "Heer" av Waris Shah. Historien om "Heer og Ranjha", Romeo og Julie fra Punjab, har både indere og pakistanere et veldig spesielt forhold til.

- Vi satte opp teaterstykket i en tradisjonell originalversjon og en nyere versjon som tok for seg blandingspar. Noe som skapte reaksjoner! Det var folk som begynte å gå og familiefedre som ikke ville ha med seg versjon nr. 2 av det de anså som "ungdommelig påfunn". Teaterstykket var med på å skape en debatt innad i miljøet rundt temaer vi i dag er nødt til å forholde oss til. Det ble mye deltakende observasjon, det var virkelig "going native". Avhandlingens tittel ble til slutt: " Frihetens pris på godt og vondt- Relasjoner til primære miljøer etter et utradisjonelt ekteskapsvalg i det flerkulturelle Norge".

- Så det er ikke utelukket at teater blir en del av doktorgradsprosjektet?

- Det er jeg ikke helt sikker på. Men jeg har tenkt å se på noen teaterstykker i India og Pakistan som tar for seg delingen i 1947. Det må jeg bare (ler)

- Obligatorisk spørsmål: Hva er kulturell kompleksitet?

- Utfordringer i møtet mellom forskjellige typer mennesker, jeg tenker ikke bare en inder i møte med en nordmann men også på en t-banesjåfør av etnisk norsk opprinnelse i møte med en jurist av etnisk norsk opprinnelse. Det er viktig å huske at kulturkrasj like ofte kan bunne i klasse og kjønn. Mange utenforstående forbinder nok kulturell kompleksitet med Grønland-forskning eller norske kvinner som danser magedans. Men det er jo ikke det det først og fremst handler om!

- Hvorfor ikke?

- Fordi jeg ser like store kontraster innad i de asiatiske minoritetsmiljøene eller innad i de etnisk norske miljøene som jeg har sett på tvers av de såkalte majoritets-minoritets-miljøene.

- Hvite flekker? Temaer en burde forske mer på?

- Det er et hav av temaer å ta av, f.eks morsmålsopplæringen i den norske skolen og fraværet av den: Hvilken betydning har det? Hovedfagsavhandlingen min hadde vært umulig å skrive hvis jeg ikke hadde hatt morsmålsopplæring på barneskolen. Jeg kunne aldri ha lest et litterært verk fra 1600-tallet på originalspråket og omarbeide det til et manus. Kunnskap er alltid et bonus. Det er synd at mange skolebarn i dag frarøves noe så verdifullt i "integreringens" navn.

 

SE OGSÅ:

Forskning blir teater - Culcom på Operaen  - Jeg skriver sjeldent noe for avisene, mine kronikker kommer som oftest til uttrykk fra scenekanten, sier Lavleen Kaur (Culcom, 27.1.2010)

Halling meets Bhangra  Ulf-Arne Johannessen og Lavleen Kaur på Forskningstorget (Culcom, 20.9.2008)

 

Emneord: doktorgradsstipendiater, fellesskap, india, integrering, intervju, krig, kriminologi, kunst, pakistan, transnasjonalt Av Lorenz Khazaleh
Publisert 18. mai 2011 13:59 - Sist endret 17. okt. 2013 11:23