"Urgent anthropology" på bedehuset

Tidligere holdt den et fast grep om samfunnet. Nå er den blitt en minoritetskultur og et forskningsfelt for "urgent anthropology": Edle Lerang Nes har gjort en av de første antropologiske studiene av bedehuskultur i Norge. Culcom-masterstipendiaten var på feltarbeid på Finnøy, der det er fem bedehus, men ingen pub.

Edle Lerang Nes: Det trengs flere studier på kristne miljøer i Norge. Foto: Lorenz Khazaleh

Hva skjer innenfor kristendommen idag? Hvordan utvikler kristenlivet seg i Norge? Dette er spørsmål som er spennende å studere, men som har fått lite oppmerksomhet blant antropologer, mener Edle Lerang Nes som nettopp har levert masteroppgaven “Myke brudd. Endring og kontinuitet i bedehusmiljøet på Finnøy”.

- Det er for lite antropologisk forskning på kristenlivet. Internasjonalt har dette feltet fått en enorm økning de siste årene, men det er fortsatt lite interesse i Norge. Vi har hatt noen masteroppgaver som har tatt for seg karismatiske miljøer, mens bedehuskulturen gjerne har kommet i skyggen av disse.

Og det er på tide å forske på bedehuskulturen, mener hun. Den er en truet kultur og derfor et felt for “urgent anthropology”:

- Bedehuskulturen har gått fra å ha hegemoni til å bli en minoritet. Det har vært mye snakk om at det er en kultur som holder på å forsvinne. En må finne nye måter å bli attraktive på. Det kan jo føre til at noen av disse “tradisjonelle” elementene forsvinner, forklarer hun.

Vokst opp med bibellesing og søndagsskole

Antropologen dro til Finnøy, en øy nord for Stavanger. Her er det hverken pizzasjappe, pub eller restaurant, men de rundt 1700 innbyggere kan velge mellom fem bedehus og en kirke.

Informantene hennes - også de yngre på rundt 20år - har folk vokst opp med bibellesing, bønn før maten og søndagsskole. Her har KrF høyest oppslutning av alle kommunene i Rogaland:

Kors på Finnøy
Kors på Finnøy. Foto: Edle Lerang Nes

- På Finnøy står bedehuskulturen fortsatt sterkt og mange innenfor bedehusmiljøet har sterke maktposisjoner i lokalsamfunnet. Ordføreren for eksempel er med i Misjonsselskapet. Så bedehusmiljøet på Finnøy er mindre minoritet enn generelt i landet, men også kristne på Finnøy føler et visst press. Fellesskapet preges av et stadig høyere aldersgjennomsnitt, og unge er ikke så interessert i å gå på bedehuset. Ellers svekkes også kristendommens posisjon i øysamfunnet, blant annet i institusjoner som skolen. Sånn sett er det jo litt urgent også på Finnøy. Det er uvisst hvordan miljøet kommer til å utvikle seg, men det er mange som står på for å gjøre det større og bedre, forteller hun.

Som seg hør og bør for en antropolog prøvde Edle Lerang Nes å integrere seg best mulig i samfunnet hun studerer. Og folk på øya, spesielt på bedehuset, tok henne imot med åpne armer. I åtte måneder har hun vært på feltarbeid. Hun var hovedsaklig på den kristne arena, men ble ikke bare med på religiøse arrangementer. Å være på feltarbeid betyr også å stelle hester, hjelpe til i hjemmetjenesten, spille i korpset og delta i aerobic-undervisningen. Antropologen bodde også i kjelleren til en familie på øya.

- Det var kjekt å være også med på de ikke eksplisitt kristne arenaene. Der fikk jeg blant annet se at det ikke bare er kristne som er konservative på Finnøy. Det er også mye kultur forbundet med holdninger, forteller hun.

Religion = kultur

Bedehuskulturen har nemlig vært dominerende på øya i over hundre år. Kristne rituelle praksiser (bønn etc) ble også utført utenfor den kristne arenaen, blant annet på skolen. På den måten er de blitt ”kultur” og ”tradisjon”, noe “normalt” som en tar for gitt.

Bedehuskulturen er en del av vekkelseskristendommen som brøt gjennom i Norge på slutten av 1800-tallet. Det var en lekmannsbevegelse som ble startet av Hans Nilsen Hauge (1771-1824). Den sto i opposisjon til kirkelige autoriteter. Det personlige gudsforhold var viktig, kombinert med en nøktern og arbeidsom livsstil uten dans, lystighet, musikk og kortspill. Hauges forkynnelse, skriver Edle Lerang Nes i oppgaven, har hatt stor gjenklang på Finnøy.

Bedehusene som dukket opp etterhvert ble steder for bønnemøter, bibeltimer, andakter og ikke minst vekkelser. Men bedehusene var også et møtested for hele bygda.

Selv om det fortsatt er en del igjen fra “vekkelsestida” har også mye forandret seg.

- Ambivalensen mellom kontinuitet og endring er et tema som kom hele tida fram selv om det ikke ble uttrykt i klarord. Mine informanter så endring er viktig for å tiltrekke nye folk, samtidig som endring er potensielt skummel. Her kommer “de myke brudd” inn - de gradvise endringene som ikke utfordrer normer og verdier i for stor grad.

Håper og ber for vekkelser

En av de største forandringene skjedde på 60- og 70-tallet. Bedehusene fikk konkurranse fra andre tilbud gjennom de nye samfunnshusene som kunne by på kino, teater og dans. Bedehusene mistet sin posisjon: Fra å være et møtested for alle gikk de over til å bli et møtested for bekjennende kristne.

- Før da det ikke fantes så mange andre tilbud var bedehuset en møteplass for både kristne og ikke-kristne. Spesielt under vekkelsestida trakk predikantene folk til bedehusene. Alle kom for å høre. De som ikke var frelst satt gjerne oppe, mens de frelste satt nede. Når du da kommer ned, er det et tegn på at du har “funnet fram”.

- Hvordan er disse vekkelsene?

- De er offentlige og spontane, og det er mange som blir omvendt. De ellers jordnære finnøyingene kunne plutselig gå ned på kne på bedehuset eller på vei hjelp med emosjonelle utbrudd om at de endelig hadde funnet Gud. Dette var også svært trosstyrkende for de som allerede var kristne - vekkelsene ble bevis for Guds eksistens og den kraften han har.

Bethel Bedehus
Emmaus bedehus
Ingressbilde
Betania bedehus Bilder: Edle Lerang Nes

- Fins det fortsatt sånne vekkelser?

- Det har ikke vært noe vekkelse på Finnøy siden 1964. Men vekkelser anses av mange som det beste som kan skje og de håper fortsatt og ber for vekkelser, samtidig som de innser at det sannsynlig ikke kommer til å skje. I alle fall ikke på den “gammeldagse” måten. Predikanten har ikke samme særstilling lenger og folk lar seg ikke rive med like lett. Forkynnelsen har snudd: Istedenfor omvendelse fokuserer den på fornyelsen og styrking av troen.

- Skjer det likevel noen emosjonelle ting på bedehuset?

- Ja. Vitnemålet er et eksempel som fortsatt henger igjen igjen fra vekkelsestida. Det er en åpen kanal for å dele sorg, glede og bekymringer. En person kan for eksempel komme med bekymringer om at folk i Norge ikke er kristne lenger og at landet er preget av amoral og dårlige verdier. Så kan en annen reise seg og fortelle om sin søster som har fått kreft og feller noen tårer. Men det skjer ikke så veldig ofte.

- Har du opplevd det noen ganger?

- Tårefelling skjer ikke så ofte, men opplevde det noen ganger. Men at folk reiser seg for å dele tanker skjer nesten etter hvert møte.

Dans ikke lenger synd

- Hvordan er bedehusene organisert? De er en del av Den norske kirke?

- Ja. Det er tre misjonsforeninger på Finnøy som driver bedehusene. Bedehusene er knytta til statskirka, men mange ønsker et skille. De mener kirka er blitt for liberal og viser blant annet til at statskirken har sagt ja til homofilt ekteskap.

- Er det generasjonskonflikter?

- Ikke mange konflikter nei. Jeg hadde også regnet med å finne flere generasjonsforskjeller enn jeg gjorde blant de kristne. Noen yngre er nok mer liberale. Og så er det jo åpenbare forskjeller som at de unge i dag kan for eksempel kan danse og spille rockemusikk uten at dette er synd. Alkohol er mer akseptert i moderate mengder, men det var overraskende mange som allikevel valgte å avstå. Også i forhold til sex var det mange av de unge som holdt på verdien om å vente til giftemål.

- Jeg skriver i oppgaven om yngre troende som ønsker en fysisk glad kristendom. “Jeg hadde så lyst å reise hånda mi i været, sangen er så mektig”, sa en jente. Men hun lot være fordi det ville skape oppstandelse - det var for “karismatisk”. Det viser at ting er i endring, men at det tar tid før de gjennomføres. De unge ønsker enda mer fokus på en glad kristendom, og mener at møtene på bedehuset er for kjedelig.

- Hvordan er forholdet til andre religioner og de ikke-troende?

- Folk som meg som er ikke-troende synes de hovedsakelig litt synd på; for ikke-troende kommer til helvete. Ikke alle ser så svart-hvitt på det, men dette er tendensen. Dermed ønsker de naturligvis også å frelse disse. I forhold til islam så forteller de historier for å vise at kristendommen er bedre, bl.a. historier fra misjonsmarken om muslimer som er blitt omvendt og er glade for å være kristen. De distanserer seg også fra retninger innenfor kristendommen. De er overbevist om at de har den sanne troen, men de er også opptatt av at de må respektere hva andre tror.

- Har de også prøvd å misjonere overfor deg?

- Hehe, litt misjonering er vel ikke til å unngå. Jeg fikk av og til et bibelvers med meg eller kommentarer om livet som frelst versus ufrelst, men det var ikke noe problem. De er veldig fine mennesker, som stort sett var respektfulle for mitt ståsted!

- Hvilket bidrag gir oppgaven til religionsdebatten?

- Det kommer an på øynene som ser. Den er jo et viktig supplement i og med at den tar for seg en trosretning som har hatt enorm betydning i Norge samtidig som få antropologer har vist interesse for den. Den kan gi et godt utgangspunkt for komparasjon. Det er mange fellestrekk mellom religioner og de blir jo mer og mer synlig jo flere studier som blir gjort - til tross for at informantene markerer skillene mellom religionene. Jeg ser for eksempel hvordan bønn gir trygghet uavhengig av om du ber til Gud eller Allah.

"Et angrep på bedehuskulturen"

- Føler de seg diskriminert som minoritet?

- De føler ofte at bedehuskulturen fremstilles for negativt. Et konkret eksempel var Nordbø-saken. Arnfinn Nordbø har tidligere vært aktivt medlem av Norsk Luthersk  Misjonsforening (NLM) og publiserte i boka “Bedre død enn homofil” sin historie om hvordan han var blitt behandlet av NLM-medlemmer når han fortalte om sin homofile orientering. Saken fikk stor mediedekning. Mine informanter følte det var et angrep på bedehuskulturen. De var enige i at en ikke skal trakassere homofile. Problemet var at de mente de fikk ingen respekt når de prøvde å forklare hvorfor de mente at det ikke var greit å leve som homofil og kristen. Da ble de karakterisert som fundamentalistiske bondetullinger. De syntes mediene vinklet saken ensidig.

- Får de ellers oppmerksomhet i mediene?

- Tja, det har vært noen artikler i Stavanger Aftenblad som har hatt en mer positiv vinkling på bedehusmiljøet, men ikke mye fokus. Men Nordbø-saken overskygget disse, og noen sa opp sitt abonnement på avisen. I Øyposten - lokalavisa på Finnøy - er det mer positiv dekning.

- Er det forbindelser til Det nye kristne høyre? Er de populære?

- Nei, det er det snakket lite om. Frp har liten oppslutning på Finnøy, rundt 8% . Det er KrF med Sp rett bak som er desidert størst.

- Obligatorisk spørsmål: Hva er kulturell kompleksitet?

- Kulturell kompleksitet handler om mangfold. Mine informanter på Finnøy forholder seg til liberale kristne som ønsker homofilt ekteskap, til et Norge som blir mer og mer sekulært, dessuten til andre religioner. Alt dette er kulturell kompleksitet og er både nødvendig og ønskelig, men også problematisk for noen. Som Thomas Hylland Eriksen sier: Mangfold ses ofte på som positivt, mens en er redd for forskjeller.

- Ting en bør forske mer på?

- Det trengs flere studier på kristne miljøer i Norge.

- Siste ord til leseren foran skjermen?

- God sommer!

 

 Last ned oppgaven (pdf)

 

Emneord: Bygde-Norge, antropologi, intervju, kristendom, masterstudenter, religion, verdier
Publisert 18. mai 2011 13:59 - Sist endret 10. okt. 2013 12:53