Dope - skismøringens kortfattede historie

OK da. Felleski og smørefrie nanobelegg har sin absolutte misjon, men det må være lov fortsatt å glede seg over skivoks fra Tyri, fra Bratlie eller fra Seeberg.

Et lite utvalg ... Foto: Svein Stølen/UiO

Det hele startet i 1888. Da markedsførte O. Thrane den første skismøringen i Norge. Riktignok hadde gullgraverne i California allerede 30 år tidligere utviklet sine første kommersielle skismøringer. De ble brukt i utforrrenn med profesjonelle deltakere, totalisatorspill og store pengepremier. Dope, ble smøringen kalt blant gullgraverne, oppkalt etter impregneringsmiddelet som ble brukt på tekstilvingene spent over trespanter på den tids fly.

Skismøringen skulle forbli på et forholdsvis primitivt nivå i enda mange år. I 1890 skrev en av mine rektor-forgjengere, Fridtjof Nansen, i Paa ski over Grønland om «De kjente midler som tjære, talg, parafinvoks, stearin og linolje», og nevner også muligheten for å gni inn skiene med salt eller med salt sild. Da slipper skiene en kort stund, skriver han - men behandlingen må gjentas ofte.

Fart

I 1897 lanserte Emil Selmer en smøring bestående av metallpulver som ble festet til skiene med ferniss eller et annet bindende stoff. Og selv om denne smøringen ikke ble et stort kommersielt produkt, så har smøringen satt varige spor. Ved eksport ble denne smøringen kalt Fart - ikke et helt heldig produktnavn i den engelskspråkelige verden - men i Frankrike fungerte navnet greit nok. Da norske skiløpere skulle lære franske alpetropper å gå på ski i 1903, hadde de med seg denne smørevarianten, og via soldatene gikk varemerket inn i det franske språket; å smøre ski heter på fransk farter.

Record og Østbyes klister

Den første skismøringen som ble en kommersiell suksess var Record, som ble produsert av skimaker Th. Hansen i Kristiania fra 1904. Den bestod av tretjære smeltet sammen med parafin og talg, og salget gikk forrykende - i de beste årene ble det solgt over 20 000 bokser. En god del av dette ble eksportert til utlandet, både til sentral-Europa, USA og Japan. Selve produksjonen overlot skimakeren til sine to svigerdøtre, siden kokingen ikke ble sett på som mannfolkarbeid, og Theoline og Agnes produserte skismøringen gjennom 40 år. Produksjonen av Record fortsatte til godt ut på 1970-tallet.

I 1913 kom den første klistersmøringen på markedet. Trikset var her å tilsette seig kvae, slik bønder lenge hadde gjort for å klatre de bratte kneikene i Hallingdal. Østbyes klister bestod av 1 del voks, 3 deler venetiansk terpentin og 3 deler råkvae, og den satt godt i motbakken. Klisteraktige vokser kom på markedet noen få år senere, og Østbyes tilbød da tre forskjellige typer voks, tilpasset ulike temperatur- og snøforhold.

Bakgårdsindustri

Selv om det fantes kommersielle produkter, fortsatte mye av skismøringsproduksjonen som en obskur, privat bakgårdsindustri. Aktive og pensjonerte skiløpere engasjerte seg mest, råmaterialet varierte, og dermed var det rom for temmelig ujevne produkter, noe som kunne sette sitt tydelige preg på resultatlistene i skiløp når føret var vanskelig. Skikongen Thorleif Haug var den første som tok i bruk brukte sykkelslanger - det vil si gummi - og vinylplater i sin produksjon. Den seige gummien bidro til bedre feste. Skismøringskokingen kunne gjøre skirennene temmelig kaotiske, spesielt når føreforholdene før et viktig løp var vanskelige. I 1919 arrangerte Oslo skikrets et møte om problemstillingen, og det var der diskusjonen etter hvert gikk så hardt for seg at formannen Finn Qvale til slutt foreslo å smøre løypene i stedet for skiene! Rolf Wikborg Thune foreslo på sin side at løperne måtte møte opp til start med godt rensede ski, helt uten smøring, for så å få delt ut dagens smøring rett før start. Men det ble med forslaget.

Bratlie, Seeberg og Tyri

Da Bratlies skismøringer kom på markedet i 1920, fikk Østbyes vokser en seriøs, kommersiell utfordrer. Her var tjære, talg og gummislanger de viktigste ingrediensene, men tjæren var noe klin. De prøvde å bli kvitt denne ingrediensen. I 1931 kom Seebergs smøring, som var den første uten tjære, og som i stedet inneholdt aluminiumspulver. Dette reduserte klinet, men løste ikke problemene ved vanskelige føreforhold, og dermed var det fremdeles rom for nye produkter.

Lars Brandsrup som var direktør ved Tyri fabrikkker, satset hardt på å løse skismøringens mysterier. Vinteren 1937 sendte han et helt følge til Hallingdal for å studere glid og feste vitenskaplig - to meteorologer, en ingeniør og tre aktive skiløpere dro avgårde med termometere, barometer og mikroskop. 

Tyri var de første til å ta i bruk farger for å skille smøringene fra hverandre. Grønn var for snø fra -1 til -30, gul var for kornsnø og gammel snø fra +2 til +30(!), mens fiolett var for skareføre ved alle temperaturer. Ingrediensene var mye av det samme som tidligere produsenter hadde benyttet. Grønn Tyri inneholdt hovedsakelig bivoks, parafinvoks og parafinolje, samt noe kvae og harpiks, mens den røde inneholdt langt mer av den seige harpiksen, samt lakserokje og tjære.

SWIX

Den virkelige revolusjonen startet da direktør for AB Astra, Börje Gabrielson, i 1943, fikk det store selskapet til å satse på et så smalt produkt som skismøring. Resultatet ble SWIX. Kjemikerne som ledet prosjektet bestemte seg for å unngå naturstoffer, siden disse ikke er homogene. I stedet ville de lage skismøring syntetisk fra grunnen av. I 1946 ble SWIX tre fargede skismøringer (blå, grønn og rød) lansert, og herfra bare ballet det på seg. Etter OL i Sapporo i 1972 kunne produsenten reklamere med at 22 olympiske medaljer var vunnet av løpere som hadde smurt med SWIX. Ett av disse var Magne Myrmos sølv på 50 km, som ble vunnet på blå SWIX. To år senere vant han 15 km under VM i Falun, og ble med det, som kjent, historiens siste verdensmester på treski.

Sentralt samtaleemne enhver påske

Nå, i kunstfiberskienes tidsalder, utvikler skismøringen seg raskt videre. SWIX er på ingen måte enerådende, de har mange og store konkurrenter - og hvis jentungen i den lokale skiklubben har foreldre med svake smørekunnskapet, taper hun fort et 10-talls sekunder selv i et lokalt og kort skirenn. Skismøring er dermed fortsatt et tema som opptar skiglade nordmenn, og et sentralt samtaleemne selv i en knakende flott påske som årets. Hva er det egentlig de inneholder - disse små, effektfulle, men akk så dyre boksene?

Hentet fra: En cocktail av kjemikalier, Cappelen Damm 2011

Publisert 31. mars 2018 22:04 - Sist endret 16. apr. 2018 09:42
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

 Rektorteamet. Foto: © UiO/Anders Lien

Rektorbloggen

#UiOiSamspill

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektorbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.