Tanker om fortid og framtid fra uka som gikk

Jeg liker det yrende livet i Oslo. Jeg liker det å bare være i byen og blant mennesker. Mange har tenkt og skrevet om dette før meg. Mest berømt er kanskje Baudelaires beskrivelse av den distinkt urbane gleden over å bade i folkehavet.

HL-senterets direktør, Guri Hjeltnes, fylte universitetets vakre festsal på en solrik og fin lørdagsformiddag. «Trygve Lie, London-regjeringen og jødene» var tema. Foto: Svein Stølen/UiO.

Det er behagelig å gå i egne tanker, uten nødvendigvis å gi selve byen eller gata noen bestemt form for oppmerksomhet. Så, plutselig, kan man oppdage en gjemt perle, eller bli slått av en helt spesiell detalj. Noen ganger endres alt fordi du får ny kunnskap om et gammelt bygg som fram til da har holdt sin stolte historie skjult for deg.

Andre ganger kan forestillinger om fortiden endres av et uventet sanseinntrykk. Det kan også være – en snublestein – og øyeblikkelig er tankene flyttet 75 år tilbake i tid, til de hjerteskjærende scenene som har utspilt seg akkurat der, i det som fram til da hadde vært et fredelig villastrøk eller en travel bygate. Steinen ligger der nå foran oss og hindrer oss i å glemme norske barn, kvinner og menn ført bort til en forferdelig skjebne. 

Snublesteinene er gripende og svært virkningsfull historieformidling. Flere hundre snublesteiner er lagt ut i Norge, og hver av dem forteller en menneskelig historie som oppleves nærmere og tettere på oss enn mye annen krigshistorie. 

Mitt inntrykk er at vår oppfatning av deportasjonen av de norske jødene har endret seg de senere årene. Bildet har blitt klarere og mer uhyggelig, blant annet takket være Marte Michelets bok Den største forbrytelsen fra 2014, men også gjennom forskning og formidling fra HL-senteret og andre fagmiljøer. 

Endringen består vel av en økende erkjennelse av at historien om deportasjonene er norsk historie, med norske ofre og mange norske gjerningsmenn, og ikke bare krigshistorie. Dette skjedde her, i våre gater, og det må vi forholde oss til – som samfunn og som mennesker. 

Dette er også i høyeste grad politisk historie, noe lørdagens foredrag i en fullsatt Universitetets festsal handlet om: Hva visste de allierte og hva gjorde den norske eksilregjeringen? Guri Hjeltnes – historiker, direktør for Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter og Universitetet i Oslos gode samarbeidspartner over mange år – belyste og reflekterte over en del av krigshistorien og norsk historie, som jeg tror er lite kjent for mange, i alle fall for meg fram til nå. 

Mye av rektoratets og mitt eget arbeid handler om å sikre at vår historie ikke skal glemmes, at sårbare gjenstander blir bevart for generasjoner etter oss. Et av de store privilegiene ved denne jobben er at jeg lærer viktige nye ting om historie hver dag. For tiden arbeider vi tett sammen med KHMs direktør, Håkon Glørstad, for å sikre bevilgning til nytt Vikingtidsmuseum.

KHMs direktør Håkon Glørstad, Statsråd Iselin Nybø og prorektor Gro Bjørnerud Mo under fredagens statsrådsbesøk. Foto: Geir Anders R. Ørslien / Statsbygg.

Vi følger intenst med i arbeidet med kommunes reguleringsplaner og rekkefølgebestemmelser. De som følger godt med, vil vite at krangel om hvem som skal betale sykkelsti på Bygdøy har gjort arbeidet vanskelig en stund nå. Det haster med å få bygget et nytt museum som gir de uerstattelige middelalderskattene bedre beskyttelse. Derfor var det ekstra hyggelig at statsråd Iselin Nybø avsluttet uken med å besøke UiO og hele nasjonens verdensarv på Bygdøy. Museet tar imot mer enn 500 000 besøkende hvert år og rommer objekter og en historie som fascinerer mange, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Den store interessen og de mange ulike besøkene setter imidlertid også gjenstandene i fare. De utsettes for støv og vibrasjoner. Det er en rekke farer forbundet med å ha gjenstander tett på de besøkene. UiO tar dette ansvaret på det største alvor, men trenger støtte ganske særlig fra politikere både lokalt og nasjonalt.

Våre universitetsmuseer spiller en viktig rolle og har en så stor betydning at ord som samfunnseffekt blekner. Det å formidle kunnskap om de lange linjer, om tidligere tiders historie er viktig, og må, sett i lys av ukens hissigste diskusjon, ikke minst benyttes til å belyse dagens samfunnsutfordringer og debatter. 

Akademia møter kultur. Doktorander med familie og venner omgitt av 220 m2 Munch i Universitetets Aula. Foto: Morten Kanne-Hansen / UiO.

I min tale til UiOs 121 nye doktorer torsdag kveld i universitetets aula formidlet jeg et håp om at den utdannelsen og de erfaringene de bringer med seg fra UiO, gjør dem til ambassadører for de idealene vi setter høyt i akademia. At vi er frie til å tenke og skrive på måter der vi både bygger på, men også utfordrer det etablerte. At vi bidrar til gode arbeidsmiljø og trygge ytringskulturer og sprer kunnskap og ikke minst toleranse i samfunnet. Med kunnskap og verdier bygger vi samfunnet. 

Vi må også kjenne vår egen historie. Selv visste jeg slett ikke at vårt fantastiske kvinnekor, Kvindelige Studenters Sangforening er det eldste akademiske kvinnekoret i verden. Jeg visste heller ikke at det fra høsten 2015 var rangert som verdens beste kvinnekor.

Tirsdag hadde jeg æren og gleden av å overvære en konsert før korets kommende Amerika-turne, og det i selskap med selveste ordfører Marianne Borgen. Dette knytter seg også til historien. Den 9. mars 1948 la nemlig 70 sangere fra Kvindelige Studenters Sangforening ut på en tre måneders lang turné i Amerika. Reisen gikk på kryss og tvers av hele det Nord-Amerikanske kontinentet, med et repertoar som fokuserte på klassiske og moderne norske komposisjoner, og norsk folkemusikk. Turnéen ble en stor suksess, og Kvindelige Studenters Sangforening trakk fulle hus flere steder.

KSS i aksjon tirsdag med dirigent Marit Tøndel Bodsberg Weyde i tydelig føring. Foto: Svein Stølen / UiO.

I år, 70 år senere, hyller KSS det pågangsmotet og den gjennomføringsevnen disse kvinnene viste, ved å gjennomføre en ny Amerika-turné! Formålet med turnéen er blant annet å vise frem norsk folkemusikk og sangtradisjon, men også knytte kontakter ved de forskjellige universitetsmiljøene i Amerika. Det var en flott konsert jeg fikk overvære etter tirsdagens viktige styremøte. Og jammen «dukket" ikke fire av sangerne opp torsdag kveld, under middagen med den store kinesiske universitetsdelegasjonen som besøkte Norge denne uken. Fire praktfulle røster i tradisjonsrike bunader, i selveste den norske Opera. Tradisjon og fornyelse. Jeg nynner fortsatt på «no ser eg atter slike fjell og dalar».

Uka som var peker også tydelig framover. Allerede mandag er det nemlig rektormøte om humanoria i Kunnskapsdepartementet. Jeg kan forsikre alle om at UiO er beredt til å lede an i diskusjonen om hvordan bredden i humaniora kan bevares og utvikles videre. I samarbeid med de andre breddeuniversitetene vil vi ta initiativ til å lage en nasjonal og forpliktende strategi for dette viktige arbeidet.

Forskningsrådets Humanioraevaluering (2017) viser at UiO er bredest og best innen humaniora i Norge: Vi har flest ansatte, høyest antall fagmiljøer, bredest utdanningstilbud, størst studentgrunnlag, høyest tilslag i NFR, flest forskergrupper og flest Sentre for fremragende forskning. Den bredden som UiO har, må imidlertid støttes av tilstrekkelige bevilgninger over tid.

Bredden UiO representerer på humanoriafeltet gir oss unike muligheter for å inkludere såkalte små og utsatte fag i større og mer robuste forskning og utdanningssatsinger. En slik klustring av fag illustreres i vårt populære Senter for islam- og midtøstenstudier.

Kvaliteten og bredden som UiO representerer på humaniorafeltet gir oss unike muligheter til å inkludere såkalte små og utsatte fag i bredere forsknings- og utdanningssatsinger. Ett eksempel er vårt Senter for islam- og midtøstenstudier. Det er best innen sitt felt i Norge. Studenter strømmer til. Og senteret omfatter studier av religion, litteratur, historie, kultur og samfunn, samt språk som arabisk, persisk og tyrkisk. Det er viktig å forstå den verden vi lever i. Universitetet i Oslo vil ta et tydelig ansvar for å bidra til den forståelsen.

Publisert 18. mars 2018 10:02 - Sist endret 16. apr. 2018 09:42
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

 Rektorteamet. Foto: © UiO/Anders Lien

Rektorbloggen

#UiOiSamspill

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektorbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.