Universitetene må gis større ansvar og myndighet

Styring via regler og forskrifter har ekspandert i vår sektor. Det er hverken effektivt eller kvalitetsfremmende. Etter vårt syn må vi heller gis større ansvar og myndighet. Dette er blant hovedbudskapene når UiO i dag svarer på høringen fra KD om forenkling og forbedring av rammeverket for universiteter og høyskoler.

 

Universitetet i Oslo (UiO) ønsker velkommen ambisjonen om å forenkle regelverket for vår sektor. Forenkling i regelverket er viktig for å motvirke ineffektiv detaljstyring og for å gi institusjonene faglig handlingsrom. Det er avgjørende for at UiO kan fylle sin rolle som et ledende, globalt orientert europeisk universitet.

En forenkling og forbedring av regelverket for vår sektor forutsetter, etter vårt syn, et helhetlig perspektiv på hvordan institusjoner i vår sektor reguleres, finansieres og hvilke forventninger det knyttes til oss. Dette er avgjørende for at diskusjonen om forenkling av regelverk skal gi mening.  For å illustrere kompleksiteten i dette er regelflyten, ressursflyten og forventningsflyten knyttet til vår institusjon forsøkt illustrert i figuren over.

Figuren illustrerer hvordan UiO forholder seg til organer på ulike styringsnivåer. Vi forholder oss direkte til departementene på nivå 3, men også direktorat, tilsyn og andre forvaltningsorganer på nivå 2. Disse forvalter både viktige finansielle virkemidler og forskrifter/standarder.  Vi ser også en økende betydning av det et fjerde styringsnivå - det overnasjonale /internasjonale.

Våre helseprofesjonsutdanninger er til dels regulert gjennom HOD via Helsedirektoratet. Vårt viktige samarbeid med universitetssykehusene, dvs. OUS og AHUS, er regulert i avtaler med disse helseforetakene og regionalt helseforetak (Helse Sør-Øst RHF). Mens NFR spiller en sentral rolle i finansieringen av de fleste sektorers forskning, er ressursflyten for medisinsk forskning også kanalisert gjennom helseforetakene. En rekke øvrige sektordepartementer påvirker også de rammene vi til daglig arbeider under: For eksempel Klima- og miljødepartementet gjennom Riksantikvaren, eller NFD gjennom SIVA og – ikke minst - gjennom føringer gitt til NFR.

Kommunal og moderniseringsdepartementet setter tydelige rammer for universitetene gjennom 1) regulering og finansiering av eiendom gjennom Statsbygg, 2) Reglementet knyttet til statens personalpolitikk. Særlig viktig er den detaljregulerte stillingsstrukturen som treffer UiO. EU-lovgivning om f.eks. regler for offentlige anskaffelser treffer også UiO direkte og indirekte. Endringer i statens økonomireglement fastsatt av Finansdepartementet (forvaltet av tilhørende etater) har også store implikasjoner for UiO. Mål- og resultatstyring i staten har tilsynelatende løsnet på bindingene, men samtidig introdusert nye regler for rapportering og ansvarliggjøring.

Forskjellene innen FoU-sektoren er betydelige, med et mangfold av institusjoner av ulike størrelse og kraft. Resultatet har vært at sektoren, i fellesskapets ånd, har utviklet felles politikk på mange områder. UHR har blitt en kilde til formalisering og standardisering – dog med gode hensikter. Når de store institusjonene selv vil ta ansvar, vil mindre kunne ønske felles retningslinjer. Det kan argumenteres for at vi dermed har vært delaktige i å redusere vår egen reelle autonomi. UiO har derfor som ambisjon å gjennomgå egeninitierte rammer som synes å begrense mer enn å utvikle oss.

Tilknytningsform

Etter vår oppfatning er det også avgjørende å klargjøre hva som legges i begrepene «forenkling» og «autonomi» i tilknytning til de ulike prosessene som departementet nå igangsetter. Ikke minst fordi arbeidet med forenkling i KDs brev koples til en vurdering av universitetenes tilknytningsform, jf. formuleringen i regjeringsplattformen om å «ta initiativ til en mulighetsstudie for å se på ulike tilknytningsformer for universitets- og høyskolesektoren, som for eksempel foretaksmodellen, for å sikre mer uavhengige institusjoner.»

Det er for oss uklart hva en slik «mulighetsstudie» innebærer. I diskusjonen som nå pågår om foretaksmodellen er riktig medisin for norske universiteter, starter man etter vårt syn uten at diagnosen er stilt. Det mener vi er uheldig.

Som jeg også sa i Forskerforum tidligere denne uken er vår utgangsantagelse at svært mye kan gjøres uten å endre tilknytningsform. Vi ser ikke at en foretaksmodell slik vi kjenner den fra helsesektoren vil kunne møte våre utfordringer og øke vår institusjons reelle autonomi. Vårt innspill handler derfor i all hovedsak om behovet for økt handlingsrom og endrede fullmaktsforhold for UiO som understøtter de behovene vi har som virksomhet. Vår vurdering er altså at mye av dette kan gjøres innen organiseringen av UiO som et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter.

UiO mener økt autonomi er både ønskelig og nødvendig for at UiO skal videreutvikle seg som et ledende europeisk forskningsuniversitet. Men det handler like mye om mulighetene for å utvikle forskningen og utdanningen som om de økonomiske utfordringene knyttet til investering, vedlikehold og ombygning av en stor eiendomsmasse.

Det er verdt å minne om at strukturreformen har potensial til å gi institusjonene mer autonomi. Gjennom denne prosessen kan institusjoner bli store nok til at de selv kan få ansvaret en større autonomi forutsetter. I så måte gir innføringen av utviklingsavtalene betydelige muligheter: Vi må stimulere til å utvikle et mangfold i en sektor med svært ulike institusjoner. Ulike institusjoner må gis ulike profiler og oppgaver. Dette vil også kunne påvirke regelverket de ulike institusjonene må forholde seg til. Alle de ulike institusjonene må ha muligheter for å utvikle seg. For UiO betyr det at vi må vurderes på grunnlag av våre ambisjoner - vanskelighetsgraden i det vi ønsker å oppnå - og på grunnlag av hva vi presterer. Ikke som i dag, hvor vi - for eksempel - i praksis mister ressurser fordi vi ikke i like stor grad som forskningssvake institusjoner kan øke publiseringsvolumet. Et insentiv for kvantitet som svekker en kvalitativt god institusjon økonomisk er intet godt insentiv.

UiO ønsker å videreutvikle seg som et ledende europeisk forskningsuniversitet. Vi har hevet våre utdanningsambisjoner, og vi ønsker å være i tettere samspill med samfunnet rundt oss; som en samfunnskritisk røst, som en bidragsyter til kunnskapsbasert politikk og samfunnsutvikling og for å bidra til verdiskapning og arbeidsplasser. Vi er overbevist om at vi innenfor en slik forventningsramme bør få økt autonomi. Det vil gi oss mulighet å levere enda bedre på det store samfunnsoppdraget vi har. Vår faglige autonomi må være stor. Vårt akademiske ansvar likeså.

 

Publisert 2. mai 2018 16:33 - Sist endret 22. juni 2018 09:29
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

 Rektorteamet. Foto: © UiO/Anders Lien

Rektorbloggen

#UiOiSamspill

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektorbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.