I dag skal vi feire!

Vår egen statsråd, Iselin Nybø, har kjempet og vunnet. Vi har kjempet og vunnet. Dette er i sannhet en merkedag. Vi kunne ikke feiret UiOs 208 årsdag på en bedre måte. Startbevilgningen til hele Norges Vikingtidsmuseum er på plass; et museum påkrevd for å sikre våre ikoniske vikingsskip; vår verdensarv.

Henter forslag fra Google

I Granavolden-plattformen fra 17. januar lovte regjeringen å starte arbeidet med bygging av Vikingtidsmuseet på Bygdøy. Det var historisk sus over beslutningen for det er over 100 år siden (1916) forrige gang en norsk regjering fattet vedtak om å bygge hus for vikingskipene på Bygdøy. Det var likevel ingen selvfølge at vi skulle vinne frem med en bevilgning i en tid hvor politikkens uforutsigbarhet er større enn på lenge! 

Vikingskipene er verdensarv og noen av de aller viktigste kulturhistoriske ikonene som Norge forvalter. Naturlig nok har det derfor vært stor offentlig oppmerksomhet knyttet til skipene og deres bevaring. Ikke minst er mange med rette bekymret for skipene slik de oppbevares i dag. Kampen for å bevare skipene og sikre verdensarven med nytt bygg er en over hundre år gammel historie – og nesten like spennende som fortellingene fra vikingtiden, for også her står mye på spill, der sterke personer har kjempet for sine hjertesaker og der enhver seier har vært dyrekjøpt. 

Iselin Nybø. Svein Stølen, Håkon Glørstad og Trine Skei Grande
Forskning- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø, rektor Svein Stølen, direktør for Kulturhistorisk museum, Håkon Glørstad og kulturminister Trine Skei Grande ved dagens pressekonferanse. Foto: UiO

Helt siden 1880-tallet ble Stortinget oppfordret til å finansiere et nytt museum for Universitetet i Oslos viktige kulturhistoriske samlinger– noe Stortinget også motvillig gikk med på i 1898 – men da under forutsetning at bygget ikke skulle romme vikingskipene fra Tune og Gokstad som sto utstilt i enkle skur i Universitetshaven. Så da Historisk museum sto ferdig på Tullinløkka i 1904, var bygget allerede kraftig underdimensjonert.

Saken ble ikke bedre av at Osebergskipet ble oppdaget samme år og bragt til Oslo ved hjelp av generøse private donasjoner – staten kunne ikke betale. Skipet ble oppbevart i et enkelt bølgeblikkskur. De tusen år gamle skipsplankene viste snart tydelige tegn på at de var i ferd med å ødelegges av de dårlige oppbevaringsforholdene. Aftenposten lagde ’’fake news’’ i 1906 og hevdet at skipene hadde brent opp i løpet av natten, for å sette søkelyset på den uforsvarlige situasjonen. 

For Universitetets Oldsaksamling var situasjonen fullstendig uholdbar og samlingens bestyrer, Gabriel Gustafson, arbeidet intensivt for å skaffe et tilfredsstillende museumsbygg for de tre vikingskipene. Etter flere år med utredninger ble det i 1913 besluttet at nytt museumsbygg skulle reises på Bygdøy. Tomt ble kjøpt inn, stor nok til å huse et helt nasjonalmuseum. I 1914 vant den forholdsvis nyetablerte arkitekten Arnestein Arneberg arkitektkonkurransen med skissen Osebergdronningen, som var det første utkastet til dagens Vikingskipshus. 

Oldsaksamlingens bestyrer, Gabriel Gustafson, som hadde drevet prosessen fram til fullført arkitektkonkurranse, døde i 1915 og fikk derfor aldri se planene realisert. Det ble hans etterfølger, Anton Wilhelm Brøgger, som førte saken videre. Brøgger fikk ingen lett oppgave, selv om det hele begynte såre vel: i 1916 kom oppstartsbevilgningen over statsbudsjettet. Allerede året etter tok pengene slutt. Midlene hadde bare finansiert fundamenteringsarbeider for tre av fire planlagte fløyer. 

Etter flere års intensivt arbeid mot politikerne, bevilget Stortinget i 1926 nok midler til at hallen som skulle huse Osebergskipet, kunne bygges. Samme år ble skipet ført inn i hallen, etter en spektakulær reise gjennom byen på jernbaneskinner og lekter. 

Så stoppet det hele opp. Det var umulig å oppnå en ordinær stortingsbevilgning for å føre arbeidet videre. Først ved Kongelig resolusjon i 1927 ble det stilt noen midler til rådighet fra det såkalte Kullkraftoverskuddet som var opparbeidet under første verdenskrig. Dette var langt fra nok og Brøgger måtte mobilisere hele sitt nettverk for å reise midler privat, slik at fløyene som huser Tuneskipet og Gokstadskipet samt midttårnet kunne reises. De ervervede midlene var likevel for knappe og Brøgger tok opp lån med sikkerhet i egen gasje for å fullføre tårnet. Den observante besøkende vil raskt erfare pengemangelen: Tårnets innside ser tilsynelatende ut som massiv mur, men er i virkeligheten bygget av tre som er pusset med sement, for å illudere murvegger.

Den kongelige resolusjonen var kjærkommen, men ikke uforbeholden. Midlene ble bevilget med klausul om at finansiering til Vikingskipshusets sluttføring var det offentlige uvedkommende. Staten ønsket ikke å bruke mer penger på sikre de ikoniske vikingskipene. Likevel kunne Universitetet i Oslo og Oldsaksamlingen feire åpning av de to nye fløyene i 1932, takket være Brøggers utrettelige innsats.

Regjeringene som fulgte, holdt ord. Selv om Universitetet i Oslo gjentatte ganger ba om midler til å fullføre bygget med den fjerde fløyen som skulle huse gravgodset fra Gokstad og Oseberg, avslo Stortinget systematisk søknadene. Brøgger døde i 1951 med uforrettet sak. 

Brøggers død må ha satt støkk i universitetsledelsen, for kort tid etter gikk de inn for å selge nok av egne obligasjoner til at råbygget for fjerde fløy kunne reises. Fløyen sto ferdig i 1957 og de praktfulle gjenstandene fra Oseberggraven kunne endelig vises fram. Åpningen skapte vikingfeber blant kunstnere, designere og kulturinteresserte i Norge, som lot seg inspirere av vikingtidens formprakt i tiåret som fulgte. Få la merke til at salen var bygget på enkleste vis og langt under forsvarlig standard for bærekraftige museumsbygg. Nå, seksti år senere truer de alt for enkle løsningene med å ødelegge de utstilte gjenstandene.

Det hadde tatt sytti år å få vikingskipene i hus. Kanskje trodde både stortingspolitikere og Universitetet i Oslo at saken dermed var løst i 1957. Den gang ei. Vikingskipene er unik verdensarv, som alltid vil ha publikumstekke. Besøkstallene har steget jevnt siden 50-tallet. Arneberg hadde forestilt seg at om lag 40 000 besøkende skulle komme i løpet av året. I dag besøker årlig mer enn 550 000 personer det unike museet og kapasiteten er for lengst sprengt. Det setter skip, bygg og besøkende på prøve. Støttesystemene for skipsskrogene som ble utviklet på begynnelsen av 1900-tallet, er langt fra gode nok. De kan heller ikke utbedres slik skipene står i dag. Et nytt bygg er en forutsetning for å sikre vikingskipene for framtiden. Situasjonen er ikke så ulik den Aftenposten beskrev i 1906: Uten et nytt bygg, er skipenes sikkerhet en tiltakende utfordring.

I 2014 bestilte Solberg-regjeringen utredning av nytt museumsbygg for vikingskipene på Bygdøy. I 2018 var planleggingen avsluttet og regjeringen fikk overlevert et kvalitetssikret prosjekt for nybygg i forlengelsen av det gamle – et prosjekt som er applaudert av både lek og lærd. 

I mer enn hundre år har ulike regjeringer skjøvet ansvaret for vikingskipene foran seg. Med Granavolden-erklæringen tok regjeringen Solberg endelig et viktig og nødvendig skritt for å sikre vikingskipene som Norges unike bidrag til verdensarven. Og i dag! I dag kan vi feire at vi har tatt en stort skritt videre. Vi bretter opp ermene og skal gjøre alt vi kan for å sikre skip og gjenstander frem til det nye Vikingsskipsmuseet står ferdig. 

Tusen takk til alle som har bidratt for at vi kan feire i dag; ikke minst alle våre hardarbeidende kollegaer på Kulturhistorisk museum og Vikingskiphuset.

Dette er en merkedag. Gratulerer Norge! 

Tusen takk til Iselin Nybø, Trine Skei Grande og hele regjeringen Solberg.

Erna har tatt ansvar!

Av Svein Stølen, Håkon Glørstad
Publisert 2. sep. 2019 11:10 - Sist endret 2. sep. 2019 11:33
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

 Rektorteamet. Foto: © UiO/Anders Lien

Rektorbloggen

#UiOiSamspill

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektorbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.