Tale fra de nye doktorene

Torsdag 12. desember kreerte UiO årets siste doktorer. Lena Gross talte på vegne av de nye doktorene. Her er hennes tale. 

Bildet kan inneholde: offentlig tale, eyewear, briller.

Lena Gross talte på vegne av de nye doktorene under kreeringen 12. desember. Foto: Terje Heiestad/UiO

Kjære rektor, universitetsledelse, dekaner, felles doktorer (jeg gledet meg veldig til å kunne si det!) og publikum,

Den 19. september sto jeg med sjokoladehjerter i hånda i en kjeller på Blindern. Jeg var på vei til å hente min trykkede avhandling, og vurderte om det var sosialt akseptabelt i Norge å gi en vilt fremmed mann en klem. Sist gang jeg var i samme kjelleren, også kjent som Reprosentralen, hadde jeg nemlig fullstendig tapt en kamp mot formateringen av selve oppgaven. Jeg var overbevist at denne avhandlingen aldri ville se dagslys i fysisk form. Han som tok meg imot så på meg, sa «kom vi går på kontoret» og der fikset han på noen minutter det ene etter det andre av mine uløselige formateringsproblemer. Så sa han «dette ser jo fint ut», skrev det ut slik at jeg kunne ordentlig se gjennom det - og det var det. Sikkert ikke noe stort for ham. For meg var det alt. Og jeg gikk ut med følelsen at dette så fint ut, og da ville kanskje også disputas «se fint ut».

Det er jeg utrolig takknemlig for. Det finnes sikkert ikke en eneste av oss som ikke trengte hjelp fra teknisk avdeling eller administrasjonen i løpet av doktorgradsløpet. Å ha et støtteapparat, som fikser, informerer og hjelper og som sier «at dette vil gå bra, det ordner seg, det ser jo fint ut» kan nemlig bety alt når stressnivået er høyt.

Det er spesielt å komme nå sine grenser på denne måten, kanskje også dyttes over sine grenser, ved at feil sidetall virker som verdens undergang. Å fullføre en doktorgrad er krevende, mentalt, psykisk og fysisk og det er nok ingen av oss som bare hadde gode stunder.

Heldigvis var vi ikke alene på vår vei - selv om det sikkert føltes slik for de fleste innimellom. Vi hadde kurs med andre stipendiater, faglig utveksling med kolleger og andre forskere, veiledere, administrasjonen og ikke minst familie og venner som støttet oss. Hvem som støttet oss varierte sikkert i stor grad for alle av oss, men jeg er sikker på at vi alle hadde noen. Og det ønsker jeg å takke for.

UiO har gitt oss muligheten til å utforske det vi var mest nysgjerrig på, å holde på med noe vi elsker og satt rammene som gjorde det mulig å fordype seg i temaer som er både viktige og nye.

Å være stipendiat er både givende og krevende. De av oss, som ikke har en jobb ventende på seg, vet hvor prekær situasjonen er i dagens akademia. Vi vet at det ikke finnes noen jobbsikkerhet for oss og helt til disputas vet vi ikke om vi faktisk vil klare å fullføre doktorgraden. Å stå i det er vanskelig, men vi har UiO i ryggen, kjent for sin solide forskerutdanning og kvalitetsforskning. Ikke bare i Norge, men også utenfor landets grenser. Og det ønsker jeg å takke for.

Stipendiater er en viktig del av universitetssamfunnet. Vi kommer med nye ideer og kritikk, vi er fra mange land og har mange forskjellige bakgrunn og vi kan gi like mye tilbake som vi får, får vi bare anledningen til det. At vi har mulighet til å være representert i de forskjellige styreorganer, at vi ikke bare er studenter, men også ansatte og kan både ha familie og være syke og gravide uten å miste vår stilling, betyr så mye. Det er nok vanlig her i Norge, men vi som kommer utenfra, vet at det er noe å være takknemlig for. At universitetet tilrettelegger for at vi kan fagorganisere oss uten at vi må frykte represalier er en annen ting jeg er svært takknemlig for. 

UiO har også muliggjort at vi kan formidle forskningen vår utenfor akademia.  Kurs i kunnskapsformidling og kronikkskriving, noen av oss var på skolebesøk, deltok i forskningstorget og andre arrangementer. Det viser at UiO tar samfunnsoppdraget sitt på alvor. UiO har gitt oss både verktøy og erfaringer til at vi kan delta med å spre kunnskap. Kunnskapsformidling er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre i en verden hvor fremmedfrykt, skepsis mot vaksiner, mot klimaforskning og mye mer igjen er på frammarsj. Og jeg er svært takknemlig for at UiO forbereder oss for å delta i samfunnsdiskusjonen.

Det er en stor ære for meg å kunne takke universitetet på vegne av oss nye doktorer. Når jeg ble spurt var min første tanke at nei, det vet jeg jo ikke hvordan man gjør. Men så ble jeg gjort oppmerksom på at jeg hadde forsvart en doktorgrad - da kunne jeg vel holde en 5 minutters tale? Så det er det siste jeg vil gjerne takke dere for: Takk for tilliten, ikke bare med talen, men også med tilliten til oss alle. Tilliten til at vi er verdige forskere og vil bidra i framtid på hver vår måte i samfunnet.

Takk for oss.

 

Lena Gross tok sin doktorgrad med avhandlingen "Magnifying Inequalities. Tales of land, labour, and belonging in the context of the oil sands industry in Northern Alberta, Canada", hvor hun så på hvordan olje-/tjæresand-industrien i Alberta, Canda, har påvirket lokalbefolkningen. 

 

 

Av Lena Gross
Publisert 15. des. 2019 11:12 - Sist endret 15. des. 2019 11:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

 Rektorteamet. Foto: © UiO/Anders Lien

Rektorbloggen

#UiOiSamspill

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektorbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.