Tale til doktorandene

Som jeg blogget om tidligere i dag, kreerte vi i går 132 nye doktorander i Aulaen. En høytidelig seremoni, med flotte taler. Den flotteste av dem alle ble holdt av Sofie A.E. Høgestøl, en av kandidatene fra Det juridiske fakultet. Her er hennes tale. 

Kreering i aulaen

Rektor Svein Stølen og dekan Dag Michalsen og med kandidatene fra Det juridiske fakultet. Sofie A. E. Høgesøl er nummer to fra venstre. Foto: Terje Heiestad/UiO

Kjære medkreerte doktorgradsstipendiater,

They say life is about the journey, men nå som jeg står her i dag og endelig har fått doktorgraden min, så merker jeg at jeg føler ganske sterkt på at det av og til faktisk er destinasjonen som teller.

Og det var det første jeg tenkte på da jeg ble spurt om å holde denne talen på vegne av stipendiatene: tenk at vi har klart dette, at vi kom oss til denne destinasjonen i dag. Det er stort, og det er ikke minst en stor lettelse. For det har vært tøft å skrive doktorgrad, i alle fall for meg. Det er en prosess som krever sitt både psykisk og fysisk.

Men så tenkte jeg at det fine med denne dagen er at jeg ikke trenger å bruke masse tid på å beskriver slitet, tårene, nervene, stresset -  og for min del all den sutringen som gikk med på det å nå frem til denne kreeringsdestinasjonen i dag.

For er det noen som vet akkurat det, så er det de personene som sitter i denne praktfulle aulaen og feirer sammen med oss i dag.

Derfor vil jeg begynne denne talen med å takke venner, familie, veiledere, kollegaer, fagmiljø, barn og kjæledyr som har støttet oss og vist uendelig mye tålmodighet idet vi slet oss gjennom dette doktorgradsløpet. Jeg hadde ikke stått her i dag uten den støtten.

Det andre jeg gjorde da jeg ble spurt om å holde denne talen, det var å finne frem søknaden jeg skrev for å bli stipendiat ved UiO. Og da jeg leste gjennom søknaden min, og da særlig prosjektbeskrivelsen, så måtte jeg litt motvillig innrømme at selv om dagens kreeringsdestinasjon føles helt avgjørende, så har selve reisen kanskje vært litt viktig allikevel.

For det jeg leverte som avhandling i fjor, ligner forsvinnende lite på det prosjektet jeg trodde jeg skulle skrive for 5 år siden. Og det gapet mellom søknaden og den endelige doktorgraden illustrerte for meg på alvor hvilken kunnskapsreise denne prosessen har vært.

Jeg har jo hele tiden slitt litt med en følelse av at jeg rett og slett har blitt litt dummere i løpet av stipendiatperioden – at hjernen min liksom ikke har strukket helt til. Men når jeg leste stipendiatsøknaden min på nytt, så viste det seg at jeg var enda mer kunnskapsløs før.

Og det er viktig – for jeg har en mye bedre forståelse i dag for alt det jeg ikke forstår, enn det jeg hadde for 5 år siden.

Og det føles litt fint – for jeg tror at man må tørre å føle litt på denne dumhetsfølelsen, denne følelsen av uvitenhet for å drive med forskning. Det er nettopp i skjæringspunktet mellom det å identifisere hva man ikke forstår og hva man ikke vet – for så å prøve å forstår det, at vi har blitt til forskere.

Vi har en analytisk kapasitet i dag som vi ikke hadde for 3-4 år siden, selv om det kanskje ikke alltid føles sånn.

Og det gjør meg nokså ydmyk. For det er få personer i samfunnet vårt som får denne unike muligheten til å fordype seg i kunnskap gjennom en doktorgrad. Og det var det tredje jeg tenkte på da jeg ble spurt om å holde denne talen i dag.

For i det vi gikk opp på denne scenen for å motta diplomene våre, ble vi også en del av en bitte liten elite som har utdannelse på dette nivået.

Og ikke bare har vi fått muligheten til å ta en doktorgrad, vi har også vært ekstra privilegert, all den tid vi gjennom våre stipendiatstillinger faktisk har fått betalt for å gjennomføre denne graden.

Det er et svært så sjeldent privilegium å få betalt bare for å lære og tenke.

Og derfor kjenner jeg at jeg blir veldig ydmyk over hvor mye ressurser samfunnet nå har investert i vår utdanning – ressurser som har gjort det mulig for meg å stå her i dag som den første i min familie til å fullføre en doktorgrad.

Og en sånn investering, det forplikter.

For hvis vi løfter blikkene våre litt og ser på samfunnet rundt oss, så har dette unektelig vært en spesiell tid å skrive doktorgrad. Og det er det siste jeg ønsker å trekke frem i denne talen i dag.

Verden rundt oss har vært gjennom politiske jordskjelv i løpet av vår stipendiatperiode, og flere av disse jordskjelvene, disse strømmingene har vært et direkte angrep på den kunnskapstradisjonen som universitetene representerer.

Utrykk som «fake news», «iliberal democracies» og “alternative facts” – var ukjent for meg da jeg begynte som stipendiat. Men i løpet av de siste årene har vi opplevd en farefull økning i angrep på fakta og forskningsbasert kunnskap – og den kampen, den må vi ta.

Å skrive doktorgrad er som sagt et privilegium som tilhører de få – og derfor er det nå vår samfunnsplikt og spre den kunnskaps- og forskningskompetansen videre.

For meg er det dette samfunnsoppdraget vi har fått sammen med doktorgradsdiplomene våre i dag.

Så når vi straks forlater denne vakre aulaen, så håper jeg at dere først og fremst feirer denne bragden skikkelig med venner og familie, at dere takker de som bidro til denne dagen og at dere tillater dere å være mer enn litt stolte av det vi har oppnådd gjennom den forskningen og kunnskapen vi har produsert i våre avhandlinger.  

Jeg er hvert fall skikkelig stolt av å få dele denne dagen med dere.

Men etter en velfortjente feiringen, så skal vi fortsette på den kunnskapsreisen vi har startet gjennom doktorgraden – vi skal gripe fatt i den neste etappen av karrieren vår.

Da håper jeg at vi tar i bruk kunnskapen, forskningskompetansen og den sannhetssøkende drivkraften vi har utviklet ved dette universitetet. Og at vi også kjenner på det bredere samfunnsoppdraget vi faktisk har fått i dag gjennom denne graden

- og ikke minst at vi fortsetter å jobbe for et samfunn basert på fakta, forskning og fri og uavhengig vitenskap.

Gratulerer med dagen!

Av Sofie A. E. Høgestøl
Publisert 7. juni 2019 16:53 - Sist endret 7. juni 2019 16:53
Foto: Jarli & Jordan/UiO

Rektoratbloggen

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektoratbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.

Foto: Jarli & Jordan/UiO