Kjære prisvinnere, kjære alle sammen. Velkommen til årsfest på Universitetet i Oslo!
I dag markerer vi at universitetet er 209 år, men historien om Universitetet i Oslo begynner lenge før og henger nært sammen med kampen for norsk selvstendighet. Selv før universitetet så dagens lys gikk debatten om hva universitetet skulle være. Og hele tiden siden har universitetet stått i et spenn mellom kravet om å levere umiddelbar nytte, og å bidra til langsiktig kunnskap- og samfunnsbygging. Vi lever egentlig godt i dette spenningsfeltet: Vi skal utvikle kunnskap til bruk i dag, men også for en fremtid vi ikke kjenner.
Denne spenningen preger også annerledesåret 2020, koronaåret. Sjelden har vel ropet etter forskningsbasert og uavhengig kunnskap vært større. Og sjelden har vel en ukjent fremtid kommet raskere over oss. Umiddelbar nytte og ukjent fremtid har smeltet sammen i 2020.
Møtet med koronakrisen har dessuten tydelig demonstrert behovet for og viktigheten av flerfaglighet og tverrfaglighet. Det har blitt åpenbart at svarene vi søker sjelden finnes i én disiplin alene. Hva er de samfunnsmessige betingelsene for at tiltak mot virusspredning virker? Hva blir konsekvensene av samfunnets nedstenging og gjenåpning for økonomien og hvordan vi lever sammen?
Forskningsintensive breddeuniversiteter som UiO kan effektivt bidra til å svare på slike spørsmål fordi vi ikke starter på bar bakke. Kunnskapen vi både forvalter og skaper er en viktig del av samfunnets reaksjon og beredskap, og måten samfunnet har møtt krisen på har gitt økt tillit til forskning. Det er rett og slett dårlige tider for vaksinemotstandere og kunnskapsfornektere.
2020 har vært et krevende år der vi som enkeltmennesker, som universitet og samfunn har måttet oppgi mange av våre aktiviteter og gleder, vi har måttet tilpasse oss og finne nye løsninger. Jeg er imponert over den enorme innsatsen som er lagt ned av studenter og kollegaer i denne tiden. Fra stor frivillig innsats i helsesektoren, til ekspressomlegging av undervisning til digitale flater, til forskning på smittespredning, behandling, og vaksiner. Og ikke minst, bidrag til folkeopplysning og til den offentlige debatten om hva som er fornuftige, effektive og legitime tiltak for å møte krisen.
Dere som i dag mottar heder og ære har på hver deres måte bidratt med kunnskap, nysgjerrighet og kreativitet til å belyse - og til å utvikle ny kunnskap til beste for samfunnet. Samlet viser dere styrken til et forskningsintensivt breddeuniversitet som UiO. Og om krisen kom brått, utgjør den kunnskapen dere gjennom år har utviklet, et langsiktig og sterkt forsvarsverk.
Våren 2020 har for alltid endret hvordan vi underviser, lærer og vurderer. – Den digitale revolusjonen vi deltar i krever ikke minst nye studentaktive lærings- og undervisningsformer. Lisbeth Breivik har nettopp dette nyskapende arbeidet som forskningsfelt.
Vaksiner skal utvikles og veien fra grunnleggende mekanistisk forståelse til klinisk bruk må forseres. Bjarne Bogens arbeid med å omsette grunnleggende forståelse av immunologiske prinsipper til utvikling av vaksine mot kreft viser vei i en tid vaksiner står høyt på samfunnets ønskeliste.
Etikk og rettssikkerhet er fremtredende temaer i Hans Petter Gravers forskning, forfatterskap og formidling. Graver er ikke redd for å utfordre det etablerte eller myndighetene. Dette kom særlig til uttrykk i vår gjennom hans poengterte og prinsipielle kritikk av regjeringens forslag til korona-fullmaktslov.
Det er et rikt fellesskap, og en stolt historie vi er en del av på Universitet i Oslo. Den historien skrives også nå.
Universitetets 209-ende år er preget av krevende COVID-19-utfordringer og av praktiske hensyn som 1-meters regelen og antibac. Covid-trusselen er åpenbar, men vi må også se lengre frem. UiOs første rektor Waldemar Brøgger var inne på dette under åpningen av aulaen ved UiOs 100 års jubileum. Han understreket at salen ikke skulle være bare for de allerede etablerte, men også en arena som skulle berede grunnen for etterfølgende slekter. Det bringer oss tilbake til spennet mellom kort og lang sikt, mellom umiddelbar nytte og ukjent fremtid.
Og selv om nytte ofte knyttes til verdiskaping og arbeidsplasser, vet de fleste av oss av egen erfaring at nytte har flere fasetter. Ole Andreas Andreassens forskning hjelper oss å forstå hvorfor noen mennesker utvikler alvorlig psykisk sykdom. En forståelse jeg personlig tenker vil bidra til å redusere skammen som blant annet min egen far, knyttet til sine psykiske lidelser.
Det kommer en post korona tid, en tid for refleksjon rundt f.eks. universitetenes rolle i samfunnet. Men og rundt hvordan vi som samfunn møter nye utfordringer og varslede kriser. Bærekraftagendaen tegner noen av disse tydelig.
Evner vi å handle like resolutt når biomangfoldet trues, eller når klimaet truer menneskehetens eksistens? Hvilken rolle skal vi som universitet spille når mer snikende og usynlige kriser truer. Trusler som i mindre grad truer oss selv, men som vil ramme kommende generasjoner. Masterstudentene som mottar UiOs bærekraftspris bidrar til å belyse noen av disse utfordringene. Og Trude Storelvmo får prisen for yngre forskere for ny kunnskap påkrevd for å forstå klimasystemet - som jo i sannhet er komplekst. Hvordan vil endringer i skyers sammensetning påvirke klimaet? Vi trenger kunnskapen for å kunne ta informerte beslutninger.
Universitetet er en viktig del av samfunnets beredskap. Og som all annen beredskap kommer det ikke av seg selv. Kunnskapsberedskap krever også noen verdimessige forutsetninger.
Autonomi og akademisk frihet står sentralt. Vi trenger uavhengighet fra politikeres detaljerte føringer, fra pressgruppers sterke vilje, fra for sterke økonomiske avhengigheter, og fra vår egen frykt for det ukjente. Vi trenger å være åpne om faglig usikkerhet - og vi trenger en ytringskultur med stor takhøyde. En kultur der vi tåler både kritikk, og argumenter og uttalelser vi er riv ruskende uenig i. Det er nettopp en solid og kunnskapsbasert kritikk som må til for å opprettholde kvaliteten på våre demokratiske institusjoner og vårt gode tillitsbaserte samfunn.
Gjennom høsten og vinteren skal det utarbeides en stortingsmelding der temaet er styring av universitetene. Jeg håper den forestående politiske debatten vil ta opp i seg nettopp dette. Hva som skal til for å dyrke frem nysgjerrighet og kritisk sans, og for å opprettholde den viktige kunnskapsberedskapen. Vårens forsmak på denne debatten lover dessverre ikke så godt, der det viktigste for mange synes å være tellbar nyttemaksimering. Om dette blir universitetets mål, er vi riktig ille ute.
Akademisk frihet, troen på at den enkeltes nysgjerrighet rekker lengre enn tematisk konsensustenkning, samt høy vitenskapelig kvalitet er en tilnærmingen til kunnskap som har gjort UiO til et ledende universitet. Det er et universitet som i 209 år har vist sin sanne verdi, ikke minst i et trøblete 2020, og det er et universitet som skal være en sentral kraft i utviklingen av Norge fremover.
Gratulerer med dagen!
Les mer om vinnerne av UiOs priser i aktueltsaken på våre nettsider.
