En langtidsplan som ivaretar Norges behov på kort og lang sikt

Universiteter og høyskoler har nøkkelroller i samfunnet som forsknings- og utdanningsinstitusjoner, som bidragsyter til kunnskapsbasert politikk, forvaltning og offentlig debatt, som kulturbærer, katalysator for innovasjon og næringsutvikling, og som forsvarer av akademisk frihet og demokratiske verdier. Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning setter kursen for politikk, tiltak og investeringer i forskning og høyere utdanning og er med dette et helt sentralt styringsverktøy for universitets- og høyskolesektoren. Vi har derfor - naturlig nok - benyttet muligheten til å spille inn til den neste langtidsplanen.

Bildet kan inneholde: anlegg, vindu, bygning, himmel, arkitektur.

Gitt planens betydning ble det allerede i november 2020 nedsatt fem tverrfaglige arbeidsgrupper med aktive forskere ved UiO. Gruppenes oppgave har vært å identifisere de viktigste prioriteringer for arbeidet med langtidsplanen. Det har ledet frem til posisjonsnotater innen temaene Grunnforskning, Demokrati og ulikhet, Livsvitenskap og helse, Klima, miljø og bærekraftig energi og Hav. Dette er bakgrunnen for våre forslag til justeringer av de langsiktige prioriteringene i planen (se spm 4). Notatene har vært diskutert i UiOs fagmiljøer. En arbeidsgruppe har i tillegg sett på forholdet mellom forskning og utdanning.

UiOs arbeid har vært ledet av Åse Gornitzka og sammen med Solveig Kristensen, Aud Tønnessen og Marianne Knarud utgjort skrivegruppen - svært mange andre har bidratt.

En langtidsplan som ivaretar Norges behov på kort og lang sikt.
Norsk forskning og høyere utdanning kjennetegnes av relativt velfungerende systemer bygget på tillit og autonomi. Dette er også et utgangspunkt i den nylig vedtatte styringsmeldingen og langtidsplanen må bygge på dette. Forskningen er verdifull i seg selv. Den utgjør fundamentet i vårt kunnskapssystem og er det viktigste verktøy for menneskets streben etter sannhet, viten og forståelse av verden og oss selv. Derfor bør langtidsplanen anerkjenne og vektlegge vitenskapens og forskningens rolle i samfunnet. Universiteter og høyskoler har en viktig demokratisk verdi. Kandidater som går ut av høyere utdanning bidrar med kompetanse og kvalitet til nøkkelinstitusjoner som utgjør vår samfunnsorden, som forvaltning, rettsvesen, helsevesen og skolen.

Langtidsplanen må i større grad synliggjøre hele bredden av fagområder. Det er viktig at planen anerkjenner betydningen av humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Humaniora forvalter spesifikk kunnskap om menneskelig historie, språk og kulturelle uttrykksformer som et moderne samfunn ikke kan fungere uten. Samtidig gir de humanistiske fagene kunnskap og ferdigheter som går utover det fagspesifikke og disiplinære. Kritisk tenkning og kontekstforståelse er sentralt i humaniora og etterspørres sterkt av arbeidslivet.

Lik rett- og like muligheter til utdanning er et fundament for demokrati og velferd. Uavhengig kunnskapsdannelse er viktig for kunnskapsbasert politikkutvikling og offentlig ordskifte. Institusjonell autonomi er begrunnet nettopp med referanse til universitetet som en verdibærende institusjon med legitime behov for uavhengighet fra skiftende økonomiske, politiske- og samfunns interesser. Autonomien er ikke uten grenser og betingelser, men forankret i en samfunnsorden. Det innebærer et betydelig ansvar for institusjonene å forvalte verdiene de representerer.

Kunnskapssystemet må innrettes slik at institusjonene til sammen dekker samfunnets behov for kunnskap og kompetanse på kort og lang sikt. Ulike institusjoner har forskjellige roller å fylle i et bredt kunnskapssystem. Derfor må ikke insentivene og virkemiddelapparatet innrettes slik at institusjonene graviterer mot ett institusjonsmål. Vi registrerer dessverre at den mangeårige politikken for samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK) ser ut til å miste oppslutning. Det kan føre til at vi ikke får utnyttet det viktige mangfoldet i sektoren, som er nødvendig for å nå langtidsplanens mål. I våre innspill til styringsmeldingen og til distriktsmeldingene (NOU 2020:12 og 2020:15) understreker vi at man ikke må sette distrikt og by opp mot hverandre, men heller dyrke arbeidsdelingen og mangfoldet.

Nasjonal verdiskaping i en globalisert verden krever at Norge har noen universiteter som kan konkurrere internasjonalt, og som har sterke bånd til ledende universiteter i hele verden. Fremover blir det også viktig å bidra til å bygge gjensidige partnerskap med universiteter i lavinntektsland. Pandemien er bare ett eksempel på hvorfor det er viktig å ha sterke forskningsmiljøer av høy internasjonal kvalitet. Planen må ha en klar ambisjon og tilhørende virkemidler, som gjør at norske universiteter kan konkurrere, samarbeide og delta i forskningsfronten internasjonalt.

UiOs svar på spørsmål fra høringsbrevet kan leses her.

Av Svein Stølen
Publisert 15. sep. 2021 17:03 - Sist endret 20. sep. 2021 10:56
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

 Rektorteamet. Foto: © UiO/Anders Lien

Rektorbloggen

#UiOiSamspill

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektorbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.