Fagfelleinstitusjonen under press og lupe

Debatten om Forskningsrådets fagfelleordninger fortjener respons. Vi foreslår to tiltak: 1) Forskningsrådets system for fagfelleevaluering bør kvalitetssikres ved at søkere i framtiden kan kommentere fagfellevurderingene og at dette inkluderes før endelig prioritering. 2) Kunnskapsdepartementet foretar en internasjonal evaluering av kvaliteten i Forskningsrådets arbeid med søknadsvurderinger, inkludert kvaliteten i systemet for fagfelleevaluering og administrasjonens rolle. Først publisert i Khrono.

Debatten om Forskningsrådets fagfellebaserte evalueringer av prosjektsøknader har gått friskt de siste ukene. Meningsutvekslingen er ikke overraskende. Forskere legger ned mye tid og tanke i forarbeid og søknadsskriving. Fagfellers vurderinger via Forskningsrådets tildelinger kan være avgjørende for kunnskapsutvikling, forskningsmiljøers utvikling og for den enkelte forskers karrierevei – mye står på spill når forskeres arbeid i sterk konkurranse skal få sin dom og karaktervurdering av fagfeller. Høy refusjonsrate og skarp konkurranse om begrensete midler gjør det naturlig at forskere stiller spørsmål ved både kvaliteten av Forskningsrådets arbeid og ved kostnadene knyttet til Forskningsrådets og forskersamfunnets totale arbeid. Det er viktig og sunt for kunnskapssystemet at det er oppmerksomhet og refleksjon rundt en så sentral del av fordelingsmekanismen.

For Forskningsrådet treffer kritikk av fagfellevurderingene de anvender seg av, rett i kjernen av Rådets virksomhet. I denne runde av debatt har Forskningsrådet forsikret at de i sum har gode systemer for å sikre at de har eksperter med høy kompetanse, og understreker at gode prosesser, transparente og kvalitetssikrede vurderinger av søknader [er] en av deres viktigste oppgaver.

Samarbeid og konkurranse hever kvaliteten i forskningen

Forskningsprosessen er i alle ledd avhengig av kritikk, diskusjon og tilsig av ideer å brynes mot. Åpen forskning handler nettopp om at hele prosessen skal kunne kritiseres, utfordres, sjekkes - fra søknad til ferdig publisert forskning. Det gjelder i aller høyeste grad også vurderingen av hvilke prosjekter og miljøer som tildeles midler. Fagfeller bidrar på sitt beste dessuten med konstruktive og viktige kvalitetshevende innspill og perspektiver.

Hele forskningens utvikling er basert på et akademiske fellesskap som til dels samarbeider, utfordrer hverandre og som til dels konkurrerer om de beste talentene, om å utvikle konsepter, og være først ute med sentrale forskningsfunn og den banebrytende ideen. Forskningen krever innen mange fagområder store ressurser, og med en begrenset pengesekk og en stor forskningssektor blir det konkurranse om midlene.

Det er en forutsetning at konkurransen skal heve kvaliteten og øke effekten av ressursene samfunnet bruker på forskning. Da må også kriteriene søknader vurderes på være tydelige. Fagfellevurderingene må altså både være et treffsikkert instrument og «dommer» i konkurransen, for at ordningene skal være legitim og aksepteres av de berørte – inkludert de som ikke kommer vinnende ut. Den legitimiteten er avhengig av at beslutningene er begrunnet og at det er åpenhet rundt hva som foregår. Konstruktive ekspertuttalelse er selvsagt ressurskrevende, men bidrar positivt til kvalitet og læring, og er på flere måter en del av en kvalitetssikring som sikrer best mulig kunnskapsutvikling. Forskningsrådets integritet og omdømme er derfor avhengig av at disse prosessene er svært gode.

Eksterne konkurransearenaer er kommet for å bli

Ressurser til forskning er ikke ubegrenset og valg av prioriteringsmekanisme har i hele forskningsrådenes/Forskningsrådets historie vært preget av spenninger mellom ulike hensyn som skal ivaretas. Selve forskningsrådsmodellen som kanal for forskningsfinansiering er ikke en selvfølge, noe som siste dagers debatt også har demonstrert. Man kan potensielt tenke at alle ressursene kanaliseres direkte til institusjonene som selv evaluerer og prioriterer. Det er ikke åpenbart at dette verken er billigere eller kvalitetsmessig fordelaktig. Den norske UH-sektoren er stor. Skal forskningsmidlene fordeles flatt, eller er deler av sektoren faktisk av en kvalitet som tilsier at de bør ha en større del av den nasjonale kaken? Det er for oss åpenbart at nasjonale konkurransearenaer er påkrevd - det virker skjerpende og utfordrer fagmiljøene. Men det er helt avhengig av at fagfellesystemet røktes– og at det er åpenhet rundt hvilken rolle Forskningsrådets organ og administrasjon spiller i vurderingsprosessene. Særlig viktig er dette for Norges forskningsråd nå som de nettopp har gjennomført en fundamental reform av Rådets søknadsprosessering. Rådet er også i en særstilling i og med at det på mange fagområder er i en monopolsituasjon – forskere kan ikke velge å gå til en annen konkurransearena for ekstern finansiering. Dette med unntak av Det europeiske forskningsråd – det har virket skjerpende for nasjonale forskningsråd og grunnforskningsfond. Det har åpnet en europeisk kvalitetsarena og også etablert et organisatorisk ideal med et attråverdig grep på fagfellevurderingen.

Institusjonenes rolle er å støtte, ikke sile

Tidligere direktør i Forskningsrådet Arvid Hallen benytter i et nylig innlegg anledningen til å gjenbruke sin ide om institusjonelle silingsmekanismer for å redusere omfanget av søknader til Forskningsrådet. Dette forslaget om en slags pre-screening er uklokt. Det vil kreve mer ressurser ved at institusjonene må lage egne internasjonale fagfelleordninger for denne pre-screeningen. Å la universitets lederlinje påta seg oppgaven å screene søknader vil heller ikke være fornuftig eller overgå kvaliteten i det samlede fagfellessystemet. Vi vil sterkt advare mot svært styrende interne prosesser som står i kontrast til akademisk frihet og forskningens avhengighet av bottom-up prosesser og ideer som går motstrøms. Når det er sagt, bidrar vi som institusjoner selvsagt og gjerne med hjelp, råd og kritikk i å utvikle søknader. Ved et universitet med høye ambisjoner for forskning er arbeid med å utvikle høykvalitetsprosjekter omfattet av støtte både fra faglig ledelse og forskerkollegiet. Det bidrar nok til at noen ser svakheter i egen søknad og trekker den, men i enda større grad til at flere evner å skrive gode søknader. Når Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo nylig kunne juble over hele 11 Marie Skłodowska-Curie Individual Fellowships, så kan vi forsikre at suksessen ikke er tilfeldig, men et resultat av solid, dedikert arbeid.

Et presset fagfellesystem må røktes

For hvert nytt forskningspolitisk tiltak kommer gjerne et element av fagfellevurdering – det skaper også et press på de fagekspertene som man er avhengig av at stiller opp i paneler og med fagvurderinger. Gitt betydningen av fagfelleinstitusjonen, er løsningen åpenbart at vi må sikre fagfelleinstitusjonens kvalitet. Vi må som fagfeller stille opp og bidra. Forskningsrådets invitasjon til å se på hvordan de gjennomfører sine prosesser i praksis skal vi si takk til.

Fagfelleordningene er dog ikke bare viktige når penger skal deles ut, men og når arbeider skal publiseres, når personer skal vurderes for ansettelse og opprykk og når institusjoner skal evalueres. Her har vi alle et ansvar for å tenke nytt – for fagfellevurdering av artikler er internasjonale forlag (med variable motivasjoner, kan vi anta) på vei til å introdusere karakterer og/eller poeng for fagfellers innsats. En annen mulighet er å i større grad betrakte fagfellarbeid som meritterende. Utfordringen er at det ikke finnes gode databaser og så lenge vurderingene er lukkede er det vanskelig å vurdere om vurderingene er gode.

Hvordan kommer vi nå videre?

Vi trenger et godt Forskningsråd, et velfungerende fagfellesystem og et forskningssystem preget av tillit. Vi må etter vår vurdering diskutere hva vi kan gjøre raskt og effektivt her og nå, og samtidig se framover ved å evaluere dagens system.

Her og nå tiltak kan knyttes til lærdom fra andre store internasjonale finansiører. Vi drister oss til å komme med ett forslag her. ERC-søknader blir lest av ca. 8 fagfeller, som hver skriver en oppsummering på omtrent en side. Dette er kvalitetsmessig sterkt, men krever store ressurser. Med kun en, eller veldig få, fagfeller må arbeidet kvalitetssikres på andre måter, f.eks. ved at søker kan kommentere vurderingen (rebuttal) som i tidsskrifter. De beste søknadene kunne få en uke til å skrive et kort svart som følger vurderingen til panelet. Det vil i seg selv sette større krav til fagfellene fordi de vet at de kan bli motsagt. For å motveie fagfellers vurderinger må argumentene selvsagt være svært gode. Andre konkrete forslag får diskuteres utover våren. Inkludert flere interessante forslag fra Friederike U. Hoffmann.

Vi må også jobbe i et lengre tidsperspektiv. Den høylytte debatten vi nå står midt oppe i tilsier at Kunnskapsdepartementet må vurdere en internasjonal evaluering av kvaliteten i Forskningsrådets arbeid inkludert deres system for fagfelleevaluering. Implisitt må administrasjonens rolle og ulikheter i håndteringen av ulike virkemidler/porteføljer belyses. En slik internasjonal evaluering vil være klokt, og det er liten tvil om at mange vil finne en uavhengig fagfelle-basert undersøkelse både interessant og nyttig, og det er kanskje nødvendig for tilliten til sektorens viktigste kilde til ekstern forskningsfinansiering.

Av Åse Gornitzka, Svein Stølen
Publisert 20. feb. 2021 16:19 - Sist endret 20. feb. 2021 16:19

Disse problemene som kommer for dagen med fagfellevurdering av forskningsmidler deler flere av de samme årsaksforholdene som fagfellevurdering av artikler. Det fundamentale problemet er lukkethet. Det er fordeler og ulemper med lukket fagfellevurdering, men lukketheten skaper grunnleggende insentivproblemer som ikke kan løses av tidsskriftene eller forskningsprosjektkomiteer. For eksempel med åpen fagfellevurdering så må forfatteren sende inn en liste over potensielle fagfellevurderere, og da må forfatteren vise at han eller hun kjenner til hvem som kan vurdere artikkelen. For dem som har stor oversikt så er det enkelt, men for mange så kan profesjonell søkehjelp og gode "living systematic reviews" være en god hjelp. Men systemet med identifikatorer som Research Activity ID, DOI, ORCID osv. bli uvurderlig. Det viktige er at dette ansvaret er plassert hos forfatteren/søkeren selv, og at det blir lagt ut åpent. Åpne fagfellevurderinger er også noe som gjør det lite fristende å gjøre en dårlig jobb, og når alle fagfellevurderinger får en ORCID, så kan man få oversikt over skjevheter som kjønn, alder, geografi, ekkokammer osv. Forfatterne tilpasser ikke artiklen til hva de tror faller i smak i komiteer eller tidsskrifter, men kan fokusere på hva som faktisk gir gode svar. Nå er det en database som samler de ulike åpen fagfellevurderingsprosjektene, det er nå 51 prosjekter registrert i Reimaginereview: https://reimaginereview.asapbio.org/ . Open Research Europe som blir lansert i mars er basert på åpen fagfellevurdering akkurat som Gates open research, Welcome Trust open research, eLife og mange flere. Covid-19 forskningen bruker disse metodene for å få fortgang i forskningsprosessene, og det er veldig viktig å få fortgang i søknadsprosessene og kvaliteten til forskningsmidler også slik at forskerne kan komme igang og forske på det verden trenger tror jeg. Alle forskere bør nå ha en ORCID, og alle artikler bør ligge åpent og tilgjengelig for tekst og datautvinning (CC-BY) med DOI, og at man gradvis kan få systemer som RAID (Research Activty ID) slik at treffsikre fagfellevurderinger kan gjøres raskt og effektivt. Opphavsrett og kommersialisering av publisering har vært hovedhinderet for forskning og utdanning i mange år, og de velkjente fordelene med opphavsrett og kommersialisering har etter mitt syn ikke kunnet oppveie ulempene de har medført. Åpning av de vitenskapelige prosessene, ikke bare sluttresultatene, er en grunnleggende forutsetning for å kunne utnytte digital teknologi. Og som vi vet med bankid, elbiler, digitalt fotografi etc, så kan ikke effektiviseringa av det gamle systemet fungere. 

Pål Magnus Lykkja - 22. feb. 2021 12:07
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

 Rektorteamet. Foto: © UiO/Anders Lien

Rektorbloggen

#UiOiSamspill

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektorbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.