Pandemiens kunnskapsparadoks - hva kan vi lære?

«Den største svikten for forskningsbasert politikk på en generasjon». Sir Richard Horton, redaktør i The Lancet, er ikke nådig i sin tidlige dom over verdens møte med korona-pandemien. Utsagnet fra april kan virke paradoksalt i en tid hvor hele verden gleder seg over at vaksineringen er i gang - tidligere enn mange optimister våget tro. Likevel er utsagnet verdt en ettertanke. Innlegget er først offentliggjort i Khrono.

Bildet kan inneholde: natt, vindu, by, by, offentlig område.

Naturlige dreperceller (NK-celler, natural killer cells) er celler i vårt medfødte immunsystem som effektivt kan drepe virusinfiserte celler og kreftceller. Det er tema for Prof. Karl-Johan Malmbergs langsiktige grunnleggende forskning. Den absolutte målsetningen og drivkraften bak forskningen er å komme pasientene til del understreket Kalle Malmberg, da statsråd Nybø kunne gratulere med stor tildeling i januar 2018. Foto: Rosseland / UiO.

Sterke og ressursrike forskergrupper har vist seg å være en særdeles viktig del av samfunnets beredskap i møte med det som i fjor høst var en ikke erkjent trussel. Basert på en grunnleggende biologisk forståelse av virus, av hvordan virus angriper kroppen og av forsvarsmekanismer vi kunstig kan utløse, har verdens forskersamfunn likevel raskt utviklet og testet helt nye typer vaksiner basert på genteknologi. Hjernekraften og den forskningsmessige infrastrukturen var i stor grad på plass da COVID-19 traff oss.

Samtidig er den pågående pandemien en lenge varslet katastrofe. Om mer enn 10 millioner personer skulle bli drept de neste ti årene er det større sannsynlighet for at det skjer som følge av et virus enn en krig, hevdet Bill Gates i 2015. Forskere har varslet om pandemifaren siden 80-tallet. Da er det betenkelig at vi ikke var bedre forberedt som samfunn. Vi kunne gjort så mye mer i alle disse årene, argumenterer Horton, og også idet tragedien for alvor traff Kina i januar. Med sin kritikk utfordrer han samspillet mellom forskersamfunnet og politikerne.

Samspillet er krevende. Det er sjelden komplekse problemstillinger kan kondenseres til ett enkelt og faglig entydig råd. Politiske beslutningsprosesser består typisk av en rekke ulike hensyn som skal ivaretas og brynes mot hverandre. Håndteringen av den pågående pandemien har illustrert dette med tydelighet – smitteverntiltak viste seg raskt å være mer enn helsefaglige spørsmål, og innebar blant annet nærings-, arbeidsmarkeds-, sosial-, barneverns- og kunnskapspolitiske problemer og løsninger med store fordelingseffekter. Forholdet mellom forskning, forvaltning og politikk er med andre ord komplekst, og beslutninger fattes ikke på faglig grunnlag alene. På den annen side ligger det i et «kunnskapsdemokrati» betydelige forventninger om at politiske beslutninger skal være åpne og faglig begrunnet. Det fordrer et bredt reservoar av vitenskapelig kunnskap.

I Norge vet vi hvilke etater, utvalg og forskningsmiljøer som har levert grunnlag til krisehåndteringen, og vi får gradvis tilgang til deres kunnskapsoppsummeringer og deres forskningsbaserte råd. Åpenhet om kunnskapsgrunnlaget for politiske beslutninger kan ikke forkastes selv i en krisetid. Vi har sett hvor viktig denne åpenheten og det offentlige ordskiftet om kunnskapsgrunnlaget er for legitimiteten til tiltakene. Ikke minst har pandemihåndteringen demonstrert betydningen av å være åpen om faglig usikkerhet. Til sammenlikning var det få som visste hvem britenes statsminister Boris Johnson refererte til da han hevdet at «every decision is guided by the science». Hva var «the science», hvem satt i hans vitenskapelige råd, og hva slags råd ga de ham?

Vi har også sett statsledere, noen av dem demokratisk valgte, som både har tvilt på og direkte benektet ekspertise og vitenskapelige fakta. Det er svært urovekkende. Ikke minst gjelder det situasjonen i den vitenskapelig stormakten USA. Her har avtroppende presidents anstrengte forhold til fagekspertise vært med på å undergrave institusjoner et demokrati er avhengig av for å fungere. Kontrastene er store, og det er interessant å observere at pandemien har fått mindre omfang i en del asiatiske land - uavhengig av styresett. Hvorvidt dette skyldes at summen av sykdomsfaglige og politiske vurderinger her har medført mer umiddelbare og virkningsfulle tiltak, må fremtidig forskning vurdere.

Det er på ingen måte uventet at ulike nasjoner har møtt pandemien på ulikt vis og med varierende perspektiv på rollen som fagkunnskap og ekspertise skal spille, men ulikhetene bør være en kilde til læring. En manglende tro på forskningsbasert kunnskap og ekspertise utgjør en reell fare når nasjoner møter kriser, og ikke minst når verden globalt skal møte andre av vår tids store utfordringer.

Pandemien har holdt opp et speil for samfunnet, vi har sett inn i dette speilet og sett ting vi visste var der fra før, men vi har ikke vært nødt til å se så direkte på dem, sa Richard Horton i et intervju med Khrono i september. 2020 har vist at en solid kunnskapsberedskap, etterfulgt av kunnskapsinformert handling er avgjørende for samfunnets respons på en akutt krise. Samtidig er vårens nedstengning et synlig bevis på at vi ikke var tilstrekkelig forberedt i møte med en lenge varslet pandemi.

Vi må lære av vår nære historie, og spørsmålet blir hva vårt møte med pandemien bør bety for videre prioriteringer også i den norske kunnskapspolitikken. Vi var på mange måter godt beredt forskningsmessig med en grunnleggende forståelse av biologien og med en sterk infrastruktur - menneskelig og teknologisk. Den langsiktige grunnforskningen viste seg å utgjøre en sentral del av samfunnets umiddelbare beredskap, og må prioriteres tydelig også i den nye Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Denne kunnskapens beredskap er svært viktig ikke bare i møtet med akutte kriser, men også for å identifisere og håndtere mer snikende og uhyre komplekse utfordringer. Pandemien har tydeliggjort betydningen av innsikt i sammenhenger som ikke følger sektorgrenser og faggrenser. Klima, miljø og bærekraft er kriser verden står i her og nå og som i enda større grad treffer på tvers av sektorgrenser og nasjonale grenser. Den nye planens tematiske satsinger må innrettes slik at de sektorovergripende perspektivene blir tydelig og godt ivaretatt. Uten dette svekkes forskningens brede og kritiske bidrag til informerte beslutninger og med det politikernes og forvaltningens mulighet til god krisehåndtering, både for det akutte og det mer langsiktige.

Kunnskap alene er uansett ikke nok. Vi er avhengig av tilliten til forskning og kunnskap, og til ekspertise er stor. Det krever i neste omgang institusjoner og forskere/ekspertise med integritet og en uavhengighet det ikke lett kan stilles spørsmål ved. Ulikheter i tilliten til kunnskap, fakta og ekspertise forklarer i noen grad variasjonen i ulike nasjonalstaters evne til å beslutte og følge tiltak mot smittespredning. I Norge har begreper som «reproduksjonsrate» og «spredningsteori» blitt en del av det offentlige ordskiftet. Formidlingsviljen og evnen fra forskere og helsebyråkrater har ikke bare vært prisverdig, men også helt avgjørende. Viktigheten av å formidle kunnskap, og være i dialog med samfunnet mer generelt fortjener en langt større og tydeligere plass i den nye langtidsplanen. Kunnskap skal og må deles. Det handler til syvende og sist om røktingen av vårt liberale demokrati.

Til sist - det helt åpenbare. Langtidsplanen prioriteringer må gjenspeile at kriser og store samfunnsutfordringer krever tett samarbeid på tvers av landegrenser. Verdien av internasjonalt samarbeid i forskningen og verdien av multilaterale organisasjoner og avtaler blir tydeligere enn noen gang i møtet med kriser. Våre nasjonale utfordringer er i høy grad globale, og de globale rammer raskt også oss; det være seg pandemier, klima og miljø eller havets bærekraft og forvaltning. Internasjonalt samarbeid er helt avgjørende når samfunnet skal gå fra kunnskap til handling. Norges politikk for forskning og høyere utdanning bør derfor tydelig se ut av landet og rette blikket mot den globale kunnskapsallmenningen.

Vår evne til å møte kriser være seg akutte eller mer snikende handler likevel om langt mer enn forskning og kunnskap. Hortons raske og ubarmhjertige «dom» er uansett hvor paradoksal den kan virke akkurat når de første vaksinestikk nå er satt, en nyttig påminnelse om at vi alle er forbundet og gjensidig avhengige av hverandre. Vi trenger forskningsbasert kunnskap, vi trenger rask og effektiv kunnskapsbasert politisk handling, og vi trenger i større grad å være tydelig føre-var. Det gjelder også i det videre arbeidet med en pandemi som ikke er over.

Av Svein Stølen, Åse Gornitzka, Gro Bjørnerud Mo, Per Morten Sandset
Publisert 1. jan. 2021 10:23 - Sist endret 1. jan. 2021 10:24
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

 Rektorteamet. Foto: © UiO/Anders Lien

Rektorbloggen

#UiOiSamspill

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektorbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.