En kulturarv som forplikter

Dagens pressemelding fra Regjeringen, dagen etter at vi gjenåpnet Geologisk museum hvor UiO har brukt 400 millioner kroner til å utvikle de største og mest moderne geologiske utstillingene i Norden, er krevende. Jeg kan likevel forsikre Statsråd og Regjering om at vi vil snu hver sten for å bidra til å sikre en fornuftig kostnad for nasjonens nye Vikingtidsmuseum - et museum UiO er stolte av å få forvalte på vegne av hele nasjonen. Jeg vil likevel sterkt advare mot en forsinkende byggestopp.

Vikingskipene er verdensarv og noen av de aller viktigste kulturhistoriske ikonene som Norge forvalter. Naturlig nok har det derfor vært stor offentlig oppmerksomhet knyttet til skipene og deres bevaring. Ikke minst har mange med rette vært bekymret for skipene slik de oppbevares i dag. Kampen for å bevare skipene og sikre verdensarven med nytt bygg er en over hundre år gammel historie – og nesten like spennende som fortellingene fra vikingtiden, for også her står mye på spill, der sterke personer har kjempet for sine hjertesaker og der enhver seier har vært dyrekjøpt. 

Helt siden 1880-tallet ble Stortinget oppfordret til å finansiere et nytt museum for nasjonen og Universitetets viktige kulturhistoriske samlinger – noe Stortinget også motvillig gikk med på i 1898 – men da under forutsetning at bygget ikke skulle romme vikingskipene fra Tune og Gokstad som sto utstilt i enkle skur i Universitetshaven. Så da Historisk museum sto ferdig på Tullinløkka i 1904, var bygget allerede kraftig underdimensjonert.

Saken ble ikke bedre av at Osebergskipet ble oppdaget samme år og bragt til Oslo ved hjelp av generøse private donasjoner – staten kunne ikke betale. Skipet ble oppbevart i et enkelt bølgeblikkskur. De tusen år gamle skipsplankene viste snart tydelige tegn på at de var i ferd med å ødelegges av de dårlige oppbevaringsforholdene. Aftenposten lagde ’’fake news’’ i 1906 og hevdet at skipene hadde brent opp i løpet av natten, for å sette søkelyset på den uforsvarlige situasjonen. 

Heldigvis er samfunnet og avisene fortsatt svært opptatt av denne viktige nasjonale kulturarven. Helt siden Stortinget i 1916 vedtok å bygge et egnet museum for de tre vikingskipene som var blitt gravd ut i løpet av de foregående fire tiårene, har fravær av bevilgninger til formålet vært regelen, skrev VG 25 august 2019 - i lederen Vikingskipene - en kulturarv som forplikter.

De manglende bevilgningene til nytt vikingtidsmuseum på Bygdøy kan føre til at vikingskipene smuldrer opp eller går i tusen knas. Det høres dramatisk ut og ville være en internasjonal skandale av dimensjoner. Sannsynligvis skjer det ikke. Men det kan skje. Og risikoen blir litt større for hver dag, var budskapet på lederplass i Aftenposten året før, 25 oktober 2018.

Kulturredaktøren i Dagbladet var ikke mindre tydlig 5 dager før dette igjen. Vikingskipene må reddes. Må vi ty til Røkke eller Equinor for penger? Det er på tide å gå litt berserk.

Heldigvis er betydelige summer nå bevilget, men vi lever i en dyrtid som setter hele prosjektet i fare understreket Statsråden i dag. Jeg håper likevel at alle gode krefter fortsatt vil bidra til at vi endelig skal klare det.

La oss vende tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. For Universitetets Oldsaksamling var situasjonen rundt vikingskipene fullstendig uholdbar og samlingens bestyrer, Gabriel Gustafson, arbeidet intensivt for å skaffe et tilfredsstillende museumsbygg for de tre vikingskipene. Kanskje hjalp også Aftenpostens indignasjon. Etter flere år med utredninger ble det iallefall i 1913 besluttet at nytt museumsbygg skulle reises på Bygdøy. Tomt ble kjøpt inn, stor nok til å huse et helt nasjonalmuseum (det skal vi være glade for nå). I 1914 vant den forholdsvis nyetablerte arkitekten Arnestein Arneberg arkitektkonkurransen med skissen Osebergdronningen, som var det første utkastet til dagens Vikingskipshus. 

Oldsaksamlingens bestyrer, Gabriel Gustafson, som hadde drevet prosessen fram til fullført arkitektkonkurranse, døde i 1915 og fikk derfor aldri se planene realisert. Det ble hans etterfølger, Anton Wilhelm Brøgger, som førte saken videre. Brøgger fikk ingen lett oppgave, selv om det hele begynte såre vel: i 1916 kom oppstartsbevilgningen over statsbudsjettet. Allerede året etter tok pengene slutt. Midlene hadde bare finansiert fundamenteringsarbeider for tre av fire planlagte fløyer. 

Etter flere års intensivt arbeid mot politikerne, bevilget Stortinget i 1926 nok midler til at hallen som skulle huse Osebergskipet, kunne bygges. Samme år ble skipet ført inn i hallen, etter en spektakulær reise gjennom byen på jernbaneskinner og lekter. 

Så stoppet det hele opp. Det var umulig å oppnå en ordinær stortingsbevilgning for å føre arbeidet videre. Først ved Kongelig resolusjon i 1927 ble det stilt noen midler til rådighet fra det såkalte Kullkraftoverskuddet som var opparbeidet under første verdenskrig. Dette var langt fra nok og Brøgger måtte mobilisere hele sitt nettverk for å reise midler privat, slik at fløyene som huser Tuneskipet og Gokstadskipet samt midttårnet kunne reises. De ervervede midlene var likevel for knappe og Brøgger tok opp lån med sikkerhet i egen gasje for å fullføre tårnet. Den observante besøkende vil raskt erfare pengemangelen: Tårnets innside ser tilsynelatende ut som massiv mur, men er i virkeligheten bygget av tre som er pusset med sement, for å illudere murvegger.

Den kongelige resolusjonen var kjærkommen, men ikke uforbeholden. Midlene ble bevilget med klausul om at finansiering til Vikingskipshusets sluttføring var det offentlige uvedkommende. Staten ønsket ikke å bruke mer penger på sikre de ikoniske vikingskipene. Likevel kunne Universitetet og Oldsaksamlingen feire åpning av de to nye fløyene i 1932, takket være Brøggers utrettelige innsats.

Regjeringene som fulgte, holdt ord. Selv om Universitetet i Oslo gjentatte ganger ba om midler til å fullføre bygget med den fjerde fløyen som skulle huse gravgodset fra Gokstad og Oseberg, avslo Stortinget systematisk søknadene. Brøgger døde i 1951 med uforrettet sak. 

Brøggers død må ha satt støkk i universitetsledelsen, for kort tid etter gikk de inn for å selge nok av egne obligasjoner til at råbygget for fjerde fløy kunne reises. Fløyen sto ferdig i 1957 og de praktfulle gjenstandene fra Oseberggraven kunne endelig vises fram. Åpningen skapte vikingfeber blant kunstnere, designere og kulturinteresserte i Norge, som lot seg inspirere av vikingtidens formprakt i tiåret som fulgte. Få la merke til at salen var bygget på enkleste vis og langt under forsvarlig standard for bærekraftige museumsbygg. Nå, seksti år senere truer de alt for enkle løsningene med å ødelegge de utstilte gjenstandene.

Det hadde tatt sytti år å få vikingskipene i hus. Kanskje trodde både stortingspolitikere og Universitetet i Oslo at saken dermed var løst i 1957. Den gang ei. Vikingskipene er unik verdensarv, som alltid vil ha publikumstekke. Besøkstallene har steget jevnt siden 50-tallet. Arneberg hadde forestilt seg at om lag 40 000 besøkende skulle komme i løpet av året. I årene før pandemien og stegningen besøkte årlig mer enn 550 000 personer det unike museet og kapasiteten er for lengst sprengt. Det setter skip, bygg og besøkende på prøve. Støttesystemene for skipsskrogene som ble utviklet på begynnelsen av 1900-tallet, er langt fra gode nok. De kan heller ikke utbedres slik skipene står i dag. Et nytt funksjonelt bygg er en forutsetning for å sikre vikingskipene for framtiden. Situasjonen er i dag ikke så ulik den Aftenposten beskrev i 1906: Uten et nytt bygg, er skipenes sikkerhet en tiltakende utfordring.

Det er heldigvis lys i enden av tunnelen. I 2014 bestilte Solberg-regjeringen utredning av nytt museumsbygg for vikingskipene på Bygdøy. I 2018 var planleggingen avsluttet og regjeringen fikk overlevert et kvalitetssikret prosjekt for nybygg i forlengelsen av det gamle – et prosjekt som er applaudert av både lek og lærd. 

I mer enn hundre år hadde ulike regjeringer skjøvet ansvaret for vikingskipene foran seg. Med Granavolden-erklæringen tok regjeringen Solberg endelig et viktig og nødvendig skritt for å sikre vikingskipene som Norges unike bidrag til verdensarven. Og 2 september 2019 på Universitetets 218 årsdag kunne vi feire at vi hadde tatt en stort skritt videre.

Jeg er optimist av natur og har ikke tenkt til å sutre. Vi bretter opp ermene og skal gjøre alt vi kan for å sikre skip og gjenstander frem til det nye Vikingsskipsmuseet står ferdig. Men en ny byggestopp i den lange historien om utviklingen av et museum som skal evne å gi vår viktigste kulturarv et verdig hjem - og sikre kulturarven for fremtidige generasjoner - det vil jeg på det sterkeste advare imot. Noe annet ville være uansvarlig.

- - -

Teksten er i betydelig grad tatt fra tidligere blogger.

 

Av Svein Stølen
Publisert 6. mai 2022 21:58 - Sist endret 6. mai 2022 21:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

 Rektorteamet. Foto: Jarli & Jordan/UiO

Rektorbloggen

#UiOiSamspill

Vårt ønske er at UiO styrker sin evne til samspill internt og eksternt. Målet er å utnytte den enestående posisjonen vi har som hovedstadsuniversitet i en av de mest kunnskapsintensive regionene i Europa.

I Rektorbloggen skriver vi om saker av stor betydning for UiO.

Foto: Jarli & Jordan/UiO