Det akademiske fellesskap i et hundreårsperspektiv

Universitetet i Oslo fylte 205 år den 2. september. I min årsfesttale i Universitetets aula reflekterte jeg over det akademiske fellesskapet mellom lærere og studenter. Dette gjorde jeg i et hundreårsperspektiv. Her er en lett revidert versjon av talen.

Jeg skal snakke om universitetet i Oslo – og om universitetet som institusjon – i et hundreårsperspektiv. Jeg vil se 100 år tilbake i tid – og 100 år frem i tid.

La oss starte med tilbakeblikket. For nøyaktig 100 år siden – i denne sal – var det årsfest ved Universitetet i Oslo – den gang det Kongelige Frederiks Universitet. Professor H.H. Gran holdt festtalen. I en falmet utgave av Aftenpostens aftennummer fra samme dag fant jeg følgende resymé av talen:

Professoren dvælede særlig ved universitetsordningen i våre dage. Mens man i gamle dage lod studenterne skjøtte seg selv, som de bedst kunde, og studenterne ikke havde andet med Universitetet at gjøre end at gaa paa forelæsninger og tage examener, er det moderne system, at Universitetet skal være studenternes arbeidssted. Mens studenterne i gamle dage heller søgte veiledning hos ældre kamerater end hos professorerne, er det moderne systems hensigt, at universitetslærerne skal veilede studenterne. Derfor maa baade studenter og professorer have sine arbeidsrum paa Universitetet.

Kjenner vi oss igjen, 100 år etter? Så avgjort. Forrige uke satt jeg i Dagsnytt 18 og diskuterte nøyaktig samme tema: Hvordan vi bør bli bedre til å følge opp studentene våre; hvordan vi skal utvikle det fellesskapet mellom lærer og student som er så viktig for kvalitet i utdanningen. Utgangspunktet for debatten i Dagsnytt 18 var en artikkel i Morgenbladet, om overfylte auditorier og liten kontakt mellom lærer og student. Artikkelen var anekdotisk og subjektiv, men viste med all tydelighet at vi i 2016 sliter med den samme utfordringen som i 1916.

Forlater vi anekdotene og ser på fakta, er bildet langt fra helsvart. Vi har mange førsteprioritetssøkere per studieplass. Dette betyr at studiene våre er jevnt over populære. Studiebarometeret viser at de fleste studentene er fornøyde, kandidatundersøkelsene viser at kandidatene kommer i jobb, og arbeidsgiverne gir gode tilbakemeldinger. Men likevel: Vi kan og bør bli bedre. Verdens rikeste land bør gi verdens beste utdanning. Intet mindre.

Ved vårt universitet gjøres det utrolig mye bra på utdanningssiden. Vi fikk det første senteret for fremragende utdanning i Norge, i samarbeid med Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet. Mange av våre lærere har fått Thon-priser og andre gjeve priser for kvalitet i utdanningen.  Våre ansatte gjør en flott jobb. Men i flere studieløp er det altfor mange studenter per lærer og ikke tett nok oppfølging, og flere av våre lærere melder tilbake at vi burde bli flinkere til å belønne dem som gjør en ekstra innsats i undervisningen. Kort sagt: Eksellent undervisning bør være like meritterende som eksellent forskning. Jeg er enig i dette. Mitt inntrykk er at denne enigheten går på tvers av institusjonsgrenser og politiske skillelinjer. Stortingsmeldingen om kvalitet i utdanningen som nå er på trappene, vil sikkert legge vekt både på oppfølging og merittering. For det er her de store utfordringene ligger.

Hundre år etter Grans tale i 1916 er studiekvalitet på topp av UiOs prioriteringsliste, og hundre år etter Grans tale har universitetsstyret vedtatt en særskilt satsing på lærings- og arbeidsmiljø. Det pedagogiske støtteapparatet bygges ut, og nye teknologier og utdanningsressurser skal tilbys under en faglig ledelse. Dette skjer i erkjennelsen av at utviklingen av vårt samfunn – og den omstillingen vi skal igjennom- er helt avhengig av at Universitetet i Oslo utdanner høyt kvalifiserte kandidater. Og da snakker vi om kandidater som ikke bare har kunnskap, men som kan anvende sin kunnskap på nye problemstillinger og i et samfunn som vil være svært forskjellig fra det vi har i dag. Nye teknologier, mer automatisering og robotisering samt nye forretningsmodeller krever kandidater som er innovative i sin tankegang, kritisk refleksive i sin holdning, og åpne for å koble kunnskap fra mange fagfelt. 

Mye kan vi gjøre alene. Men forholdstallet mellom antall lærere og antall studenter er det lite vi kan gjøre med. Universitetene er blitt masseutdannere. I mine første år som rektor reduserte vi opptaket på enkelte studieløp for å bedre forholdstallet mellom lærere og studenter. Men departementet ga meg raskt smekk over fingrene. Myndighetene forventer at vi utdanner mange. Og de forventer at vi utdanner med høy kvalitet. I dette ligger det en tensjon som det er utfordrende å håndtere. 

Det er denne tensjonen vi forventer blir et tema i den kommende stortingsmeldingen. I et ressurssterkt samfunn under nødvendig omstilling forventer vi at stortingsmeldingen vil anlegge et kritisk blikk på studiefinansieringen. Særlig på lavere grads nivå er insentivene for svake til å støtte opp under den oppfølgingen studentene krever og har krav på. Eksellent utdanning må være basert på eksellent forskning. Dette koster.

For 100 år siden sa Gran at universitetet skal være studentenes arbeidssted. Det er jo dette vi ønsker oss: Et gjensidig inspirerende fellesskap mellom lærere og studenter. Vi må ha lærere som vil investere nok tid med studentene, og vi må ha studenter som vil investere nok tid med lærerne. Studiebarometeret viser at studentene bruker for få timer til å studere. Det kan være at vi som lærere ikke krever nok av våre studenter. Men det er ganske sikkert også slik at studentenes økonomi og bosituasjon svekker det fellesskapet vi alle ønsker. Her ser vi nok en utfordring for den norske utdanningspolitikken og nok et tema for den kommende stortingsmeldingen. 

Når jeg i dag startet med et tilbakeblikk til 1916, var det for å vise at balansen mellom forskning og utdanning er et tema vi har hatt til alle tider og aldri vil bli ferdig med. Dette betyr ikke at vi skal gi opp. Tvert imot, Grans tale bør inspirere. For mens spørsmålsstillingen var den samme i 1916 som i dag, var ressurssituasjonen en helt annen. Som ressurssterk nasjon kan vi dag rette opp balansen der dette trengs. Dette forutsetter institusjonelle prioriteringer. Og det forutsetter politisk vilje.

Når professor Gran talte om det akademiske fellesskapet for 100 år siden, var det fellesskapet innad i universitetet han tenkte på. Intet sted i talen refererte han til det internasjonale fellesskapet, til det globale akademi. Det er på dette punkt universitetet i dag er radikalt forskjellig fra universitetet anno 1916. De komplekse globale utfordringene innen klima, energi, miljø og helse krever en samordnet forskningsinnsats på tvers av nasjonale grenser. De nasjonale grensene er bygget ned for å fremme fri flyt av ideer, forskere, studenter og talent. Samtidig har vi fått en økt bevissthet om at vi ikke bare har et globalt fellesskap rundt forskning og utdanning, men også et globalt fellesskap rundt de verdiene forskningen og utdanningen hviler på. Gradvis har vi utviklet en uformell ekvivalent til NATOs paragraf 5: Hvis akademisk frihet tråkkes på i ett av verdens land, skal vi alle reagere- av solidaritet til de forskerne og studentene som rammes, men også fordi det i dag bare er ett akademisk fellesskap – nemlig det globale.

I dag er det viktigere enn noen gang å hegne om og styrke det internasjonale, akademiske fellesskapet. Universitetet i Oslo tar sitt ansvar alvorlig. Vi har engasjert oss sterkt i situasjonen i Tyrkia, der akademisk frihet ble satt under press før kuppforsøket i juli, og i enda større grad etter dette. Sammen med Scholars at Risk, Unica-nettverket og Universitetet i Ljubljana har vi fått innvilget det Erasmus-strategiske partnerskapet, «Academic Refugee» for å integrere flyktninger i akademia, beskytte truede akademikere og fremme akademisk frihet.

Vi har engasjert oss når grenser som er revet ned, blir bygget opp i igjen – noe som kan bli konsekvensen av Brexit-avstemningen i Storbritannia. Alle vil tjene på at studenter og forskere fortsatt må kunne bevege seg fritt over Europas grenser. Studentutvekslingen og EUs forskningssamarbeid har bidratt til tillit og stabilitet på vårt kontinent. Klokken må ikke stilles tilbake.

Å ta det internasjonale, akademiske fellesskapet på alvor betyr også at vi må ta et ansvar overfor flyktningene som er kommet til landet på grunn av krig og konflikt. Universitetet i Oslo har tatt initiativ til en akademisk dugnad for å inkludere flyktninger som har fått avbrutt sine studieløp i hjemlandet.  Her har vi et godt samarbeid med Høyskolen i Oslo og Akershus og andre norske utdanningsinstitusjoner, Universitets- og Høgskolerådet (UHR) samt NOKUT. Flere av våre fagmiljøer har opprettet praksisplasser for flyktninger fra Syria og andre land som er rammet av konflikt. Men behovene er store, og med den pågående krigen i Syria og situasjonen i Tyrkia har vi sett en sterk økning av antallet henvendelser fra forskere som trenger beskyttelse. Ved UiO har vi derfor nå firedoblet vår satsing på Scholars at Risk. Gjennom dette nettverket gir vi en trygg havn og gode arbeidsvilkår til akademikere som er tvunget utenlands på grunn av konflikt og begrensninger i den akademiske friheten.  

Jeg lovet å se 100 år frem i tid. Dette er selvsagt nær umulig. Men det er min overbevisning at når festtalen holdes fra denne scenen i 2116, snakkes det fremdeles om betydningen av det store generasjonsprosjektet som utdanningen er – og om kvaliteten på denne. For en universitetsutdanning vil alltid dreie seg om kjernen i enhver sivilisasjon - å sikre at hele vår intellektuelle, vitenskapelige og kulturelle arv videreutvikles og overføres fra en generasjon til den neste.  Det er jo nettopp dette samfunnsoppdraget Munch beskriver i sine tidløse malerier Historien og Alma Mater- de største maleriene av dem alle. Disse maleriene ble overlevert universitetet for ganske nøyaktig 100 år siden – 19. september 1916. Og de vil sikkert henge her om 100 år – i 2116 – og fremdeles inspirere oss til å sette utdanningen høyt.

Takk for oppmerksomheten! 

Publisert 4. sep. 2016 14:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere