Flott feiring av forelesere og formidling

I dag, den 2. september, fyller UiO 205 år. I går, den 1. september kom gaven. I Morgenbladets kåring av Norges ti mest fantastiske formidlere gikk hele fem av plassene til UiO-forelesere. Gratulerer!

Gratulasjonene går til Tone Selboe, Are Raklev, John McNicol, Anne Kveim Lie og Øivind Bratberg, og selvfølgelig også til deres vertsfakulteter, institutter og fagmiljø. En spesiell gratulasjon til Det humanistiske fakultet som er vertsfakultet for to av våre fem premierte forelesere.

Chateau Neuf torsdag kveld: Bakerst til venstre: Øivind Bratberg, Bassam Hussain, Inger Stensaker. Foran fra venstre: Johannes Skaar, Ole Petter Hjelle, Anne Kveim Lie, Are Raklev, Tone Selboe og Mari Kjos Hellum​. Ikke til stede: John McNicol. Foto: Margit Selsjord, Morgenbladet

Studiekvalitet er mye debattert om dagen – sist i fredagens Dagsnytt 18 - og med rette. Vi må prioritere utdanningen. Morgenbladets utkårede har vist oss hvordan det skal gjøres. For å sitere John McNichol; «I møte med studentene har vi fingeren på samtidspulsen».  Øivind Bratberg har sagt alt om hvordan det er når en engasjert foreleser møter engasjerte studenter: «Å stå foran et fullt auditorium er som en adrenalinbombe».  Det er slike adrenalinfylte møter vi må få flere av. Undervisningen skal inspirere intellekt og hjerne, men må også tenne hjertene - på begge sider av kateteret.

Juryleder Helene Uri har sammen med Erling Sandmo, Therese Eia Lerøen, Sunniva Rose og Victor Norman valgt ut de ti fantastiske formidlerne.  

Senere i dag skal jeg holde festtalen i Universitetets aula. Det er kanskje ikke overraskende at det er undervisning og studiekvalitet som blir tema. Jeg vil starte talen med et tilbakeblikk, for å vise at debatten om studiekvalitet går mer enn 100 år tilbake i tid. Debatten er like evig som den er viktig.

Mitt tilbakeblikk vil gå tilbake til 2. september 1916, til årsfesten ved Universitetet i Oslo – den gang det Kongelige Frederiks Universitet. Professor H.H. Gran holdt festtalen. Jeg fant hans tale i en falmet utgave av Aftenpostens aftennummer fra samme dag. Her er Aftenpostens resymé av talens første del:

Professoren dvælede særlig ved universitetsordningen i våre dage. Mens man i gamle dage lod studenterne skjøtte seg selv, som de bedst kunde, og studenterne ikke havde andet med Universitetet at gjøre end at gaa paa forelæsninger og tage examener, er det moderne system, at Universitetet skal være studenternes arbeidssted. Mens studenterne i gamle dage heller søgte veiledning hos ældre kamerater end hos professorerne, er det moderne systems hensigt, at universitetslærerne skal veilede studenterne. Derfor maa baade studenter og professorer have sine arbeidsrum paa Universitetet.

Hundre år etter Grans tale i 1916 er studiekvalitet, oppfølging og veiledning på topp av UiOs prioriteringsliste, og hundre år etter Grans tale har universitetsstyret vedtatt en særskilt satsing på lærings- og arbeidsmiljø. Det pedagogiske støtteapparatet bygges ut, og nye teknologier og utdanningsressurser skal tilbys under en sentral, faglig ledelse. Dette skjer i erkjennelsen av at utviklingen av vårt samfunn – og den omstillingen vi skal igjennom- er helt avhengig av at Universitetet i Oslo utdanner høyt kvalifiserte kandidater. Og da snakker vi om kandidater som ikke bare har kunnskap, men som kan anvende sin kunnskap på nye problemstillinger og i et samfunn som vil være svært forskjellig fra det vi har i dag. Nye teknologier, mer automatisering og robotisering samt nye forretningsmodeller krever kandidater som er innovative i sin tankegang, kritisk refleksive i sin holdning og åpne for å koble kunnskap fra mange fagfelt.

Det er slike kandidater som utdannes i møtene med Morgenbladets utkårede formidlere – og med alle de andre engasjerte lærerne ved Norges høyskoler og universiteter.  

En viktig tanke til slutt:

Utdanning er for samfunnet, men også for det enkelte individ. En av de mest gripende hyllester av den gode underviser er brevet som Albert Camus skrev til sin folkeskolelærer, like etter at han hadde fått vite at han var tildelt Nobelprisen i litteratur. I engelsk utgave lyder teksten slik:

19 November 1957

Dear Monsieur Germain,

I let the commotion around me these days subside a bit before speaking to you from the bottom of my heart. I have just been given far too great an honor, one I neither sought nor solicited. But when I heard the news, my first thought, after my mother, was of you. Without you, without the affectionate hand you extended to the small poor child that I was, without your teaching and example, none of all this would have happened. I don’t make too much of this sort of honor. But at least it gives me the opportunity to tell you what you have been and still are for me, and to assure you that your efforts, your work, and the generous heart you put into it still live in one of your little schoolboys who, despite the years, has never stopped being your grateful pupil. I embrace you with all my heart.

Albert Camus

Uten den gode lærer ville intet av dette ha skjedd.  Så flott at Morgenbladet nå trekker den gode lærer frem i lyset.

Publisert 1. sep. 2016 22:33 - Sist endret 2. sep. 2016 14:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere