Hvorfor skal et sekulært universitet markere reformasjonen?

I dag skal vi markere reformasjonens 500-årsdag i Gamle festsal. Hvorfor skal et sekulært universitet markere et slikt jubileum?

---- Scroll for the english speech held at the opening seminar to mark and commemorate the 500 year anniversary of the Reformation ----

Det er ikke første gang Universitetet i Oslo markerer reformasjonen. Dette gjordet Universitetet både i forbindelse med 300-årsjubileet i 1817 og 400-årsjubileet i 1917. Så dette er den tredje hundreårsmarkeringen ved Universitetet i Oslo. I tillegg har det vært årlige markeringer. Universitetsfundasen av 1824 fastsatte at det hvert år skulle holdes en reformasjonsfest ved universitetet, og dette skjedde frem til ordningen ble avskaffet ved fundasendringene i 1845.

Hvorfor i all verden skal et sekulært universitet markere - eller endog feire - det som i utgangspunktet var en begivenhet som angikk religion og kirke? Dette er et spørsmål som har vært heftig debattert ved tidligere markeringer, kanskje særlig ved markeringen i 1917. Jeg vil her komme med noen personlige refleksjoner om hvorfor et moderne og sekulært universitet bør ta seg tid til å markere reformasjonen. Men først et lite historisk tilbakeblikk til tidligere markeringer.

I 1817 holdt teologiprofessor Hersleb festtalen under universitetets reformasjonsjubileum. Dette var det første større arrangementet ved det unge norske universitetet. Etter mye strev fant en av mine medarbeidere fram til Herslebs tale. Den var lang og ordrik, og den var på latin. Ved hjelp av haltende latinkunnskaper og Google translate ser jeg at Hersleb la vekt på friheten som Luther og reformasjonen medførte. Ikke minst: Reformasjonen ble av Hersleb framstilt som et framskritt i kunnskap og opplysning - en vinkling som kanskje ikke var så overraskende gitt at markeringen skjedde i regi av et universitet.

I dag skal jeg ikke holde min tale på latin, og jeg håper jeg er heldigere enn rektor på katedralskolen var under reformasjonsfeiringen i 1817. Norges feiring av 1817-jubileet står beskrevet i Norsk teologisk tidsskrifts jubileumsnummer fra 1917, og der kan vi lese følgende: «Rektor Jacob Rosted talte paa latin om Luthers Fortjeneste af det menneskelige Kjøn, men saa lavt, at faa forstod ham. En av hans tilhørere, som faktisk forstod hva han sa, beskrev for øvrig talen som tørr.» Jeg har stor tro på at reformasjonsmarkeringen i år blir mer vellykket enn den i 1817!

Så tilbake til kjernespørsmålet: Hvorfor skal et moderne, sekulært universitet markere reformasjonen?

Jeg våger den påstand at enhver vellykket jubileumsmarkering hjelper oss til å bedre forstå vår egen tid. Reformasjonen var selvsagt en omveltning som gikk langt utover det kirkelige og religiøse. I virkeligheten var reformasjonen en kulturrevolusjon som handlet om samfunnet i stort. Derfor kan reformasjonen brukes som speil for mange av de utfordringene vi i dag står overfor. Kanskje ser vi disse utfordringene enda tydeligere med reformasjonen som historisk bakteppe? Jeg mener at vi i vårt tilbakeblikk på reformasjonen kan hente viktig inspirasjon til dagens debatt om hva et universitet skal være. Her nevner jeg fem aktuelle utfordringer som er dagsaktuelle, men samtidig av en slik karakter at vi vil tjene på å diskutere dem med reformasjonen som klangbunn.

 

  1. I et år der vi skal få en stortingsmelding om humaniora – og i en tid der vi i mange land ser at humaniora settes under press – inviteres vi til å se tilbake på reformasjonens vektlegging av enkeltmennesket og på de mekanismene som førte til at humaniora ble en hjørnesten i protestantiske universiteter.

     

  2. Reformasjonen hentet kraft fra trykkekunsten. Kunnskap kunne spres, og ikke bare på språk som var forbeholdt eliten. Vi inviteres til å se på reformasjonens demokratisering av kunnskap i en tid der vi fremdeles sliter med å gjøre kunnskap og forskning åpent tilgjengelig. Demokratiseringen av kunnskap møtte motstand i reformasjonens tid, slik den møtes med motstand i dag. Luther selv var intet mindre enn en entreprenør og innovatør i utnyttelsen av trykkekunstens muligheter - slik det fremstilles i boka Brand Luther av Andrew Pettegree.  

     

  3. Reformasjonen fjernet pengemakt fra arenaer der pengemakt ikke hadde noe å gjøre. Jeg sikter selvsagt til Luthers kamp mot avlatsbrev og mot kommersialiseringen av syndsforlatelsen.Tro og penger er inkommensurable størrelser. Med reformasjonen som bakgrunn inspireres vi i dag til en kritisk analyse av pengemakten i vår egen arena – universitetene. Vi inviteres til å se kunnskap som egenverdi, og vi inviteres til å se på studenter som medlemmer av et akademisk fellesskap - ikke som kunder som skal betale for seg og som universiteter skal tjene på.

     

  4. Inspirert av humanismen og renessansen banet reformasjonen vei for fornuft og rasjonalitet – noe vi bør reflektere over og la oss inspirere av i en tid der universitetene må nedkjempe de kreftene som driver oss inn i et postfaktuelt samfunn.

     

  5. For meg er det viktigste av alt at Luther og reformasjonen viste oss verdien av samfunnskritikk og av det å kunne tale makten imot. Denne arven bør vi ta vare på og videreføre i dagens universitet. Et universitet bør være samfunnets kritiske korrektiv – «a critic and conscience of society». Universitetet må derfor hegne om akademisk frihet og sin autonomi til å utpeke sine egne ledere.

     

Etter 500 år har reformasjonen fremdeles kraft til å inspirere og motivere til viktig debatt. Selvsagt skal vi ikke glemme reformasjonens janusansikt og at reformasjonen endret politiske maktforhold, ikke minst i vårt eget land. Reformasjonen er langt tilbake i tid, og det er historiske diskontinuiteter som maner til varsomhet i søken etter de lange linjer. Likevel: Reformasjonen er en så unik konsentrasjon av endringer at den bare av denne grunn er verdt å studere og diskutere - og markere - selv i dag.     

Det er noe paradoksalt i dette at vi i dagens sekulære universitet ser en så sterk arv etter reformasjon og teologi. I min aftenpostkronikk i forbindelse med universitetets 200-årsjubileum i 2011 refererte jeg til en rekke personer som jeg mente hadde gitt avgjørende bidrag til utformingen av det moderne universitet. Daværende dekanus ved Det teologiske fakultet hadde lest min kronikk og gjorde meg oppmerksom på at alle dem jeg hadde referert til, var teologer. Dette hadde jeg faktisk ikke reflektert over da jeg skrev. Nicolai Wergeland, far til Henrik, var selvsagt en av teologene jeg hadde omtalt i min kronikk. Med Mnemosyne var jo Nicolai selve arkitekten bak Det Kongelige Frederiks Universitet. Men jeg viste også til teologen og katolikken John Henry Newman som på 1800-tallet brukte sitt liv til å reflektere over hva et universitet er og bør være. Han skrev at universitetet er «a place where inquiry is pushed forward, discoveries verified and perfected, and error exposed by the collision of mind with mind, and knowledge with knowledge».

Både Luther og Newman ville nok ha stusset dersom de hadde våknet opp i dag og fått vite at ordet «Post-truth» ble utropt til årets ord av Oxford Dictionaries. I et samfunn som truer med å bli «post-truth» har objektive fakta mindre innflytelse på offentligheten enn appell til følelser og personlige overbevisning. Reformasjonens rasjonelle og kildekritiske tilnærming er fortsatt aktuell - 500 år senere.

Les kronikk av Aud Tønnessen og medarbeidere i Aftenposten 11. januar.


Welcome to this opening seminar to mark and commemorate the 500 year anniversary of the Reformation. The University of Oslo will in a series of seminars investigate the Lutheran reformation through historical and current perspectives. This is a joint initiative by the Faculties of Theology, Law, Humanities and Educational sciences. That these four faculties collaborate on this endeavor is timely and appropriate and reflects the impact of the reformation on such diverse fields as culture and law, education and bildung, as well as church and religion.

This is not the first time the university marks or celebrates the Reformation. Both for the 300 and 400-year anniversaries the university celebrated with speeches and festive events.

Why on earth should a secular university celebrate what initially was an event that concerned religion and church, and an event that - in our own country, not least - had political consequences that in many ways were perceived as negative and with detractive influences on autonomy and institutional quality? This is a question that has been hotly debated at previous anniversaries, not least at the commemoration in 1917.

I will here give some personal reflections on why a modern and secular university should invest time and resources to mark the Reformation. I will return to this, but first I will take you back to the celebration 200 years ago.

In 1817, Hersleb, professor of theology, gave the main speech at the celebratory event at the university. This was the first major event hosted by the young Norwegian university. After much struggle one of my staff members managed to uncover Hersleb’s speech from the archives. The speech was long and verbose, and it was in Latin. Using my very limited knowledge of Latin, and Google translate, I see that Hersleb emphasized the freedom that followed in the wake of Luther and the Reformation. He also praised the reformation for bringing about major progress in knowledge and enlightenment – a take that was not very surprising given the fact that the celebration was held under the auspices of a university.

Today I give my speech in English, not in Latin, and I hope I am luckier than was the rector of the Oslo cathedral school during the celebration of the reformation in 1817. The celebration is described in the Norwegian theological journal’s anniversary number from 1917 where we read the following: "Rector Jacob Rosted spoke in Latin about Luther’s Fortjeneste af det menneskelige Kjøn, "but in such a low voice, that few understood him”. One person, who actually understood what he said, described the speech as dry.

I strongly believe that the commemoration this year will be more successful than the one in 1817!

So back to the core question: Why should a modern, secular university mark the Reformation?

My assertion is that every successful anniversary celebration helps us to better understand our own time. The Reformation was obviously an upheaval that went far beyond church and religion. In reality the reformation was a culture revolution involving society at large. This means that we can use the reformation as a mirror for many of the challenges we face today. Perhaps we can see these challenges even clearer with the reformation as a historical backdrop?

I think that we should look at the Reformation as an important source for inspiration. We should let the reformation inspire the current debate about what a university should be. Here I will mention five current challenges that are topical and timely, but also of such a nature that we will be well served to discuss them with the Reformation as a historical reference.

1. In a year when we will get a white paper on the humanities - and at a time when in many countries the humanities are put under pressure - we are invited to look back on the way the reformation emphasizes the individual and the individual’s rights and on the mechanisms that made the humanities a cornerstone of Protestant universities.

2. The reformation was powered and empowered by the printing press. Knowledge could be spread, and not only in languages ​​that were reserved for the elite. We are invited to look at the Reformation’s democratization of knowledge at a time when we are still struggling to make knowledge and research openly available in contemporary society. The democratization of knowledge met resistance in time of the Reformation, as it is met with resistance today. I am referring to the debate about open access publishing.

3. The reformation removed the power of money from arenas where money did not belong. I am referring to Luther’s fight against indulgences and the commercialization of absolution. Faith and money were incommensurable quantities. With the Reformation as a backdrop we are inspired today to critically analyze the power of money in our own arena – the universities. We are invited to see knowledge as a public good with an intrinsic value, and we are invited to see the students as members of an academic community - not as customers who pay for themselves to the economic benefit of their host universities.

4. Inspired by humanism and Renaissance ideas, the reformation paved the way for increased reliance on observation and reasoning in science - something we should reflect on and be inspired by at a time when universities must oppose the forces that drive us into a postfactual society.

5. To me the most important thing is that Luther and the Reformation showed us the value of criticizing society and speaking truth to power. Luther’s courage in this regard commands respect. It is incumbent on all of us to be stewards of this legacy. A university should be “a critic and conscience of society". The university must therefore defend academic freedom and their autonomy to appoint their own leaders.

These five points amply demonstrate that at 500 the reformation is still young enough to inspire and motivate the debates of the day.

It might be seen as paradoxical that we in today's secular university see so such a strong legacy from reformation and theology. In my chronicle in Aftenposten in connection with the university's 200th anniversary in 2011, I referred to a number of people who I thought had contributed crucially to the shaping of the modern university. The then dean of the Faculty of Theology had read my article and made me aware of the fact that every one of those that I had cited, were theologians. This I had not actually thought about when I was writing the piece. Not surprisingly, Nicolai Wergeland, father of Henrik, was one of the theologians I had mentioned in my article. With Mnemosyne Nicolai was the architect of the Royal Frederik's University. But I also pointed to the catholic theologian John Henry Newman who in the 1800s used his life to reflect on what a university is and should be. He wrote that the university is "a place where inquiry is pushed forward, discoveries verified and perfected, and error exposed by the collision of mind with mind, and knowledge with knowledge."

It is likely that both Luther and Newman would have been shocked had they woken up today and learned that "post-truth" was declared Word of the Year by Oxford Dictionaries. In a society that threatens to become "post-truth", objective facts have less impact on the public than appeals to feelings and personal convictions. With its rational and critical approach to society, we simply cannot afford to let the reformation sink into oblivion.

The reformation should continue to inspire – 500 years after the fact. It is true that time and historical discontinuities do separate us from the upheavals incurred by Luther and his contemporaries. It is true that Luther had opinions and sides to him that should keep us from treating him with undue reverence. Yet, nobody can contest the fact that the reformation represented a unique concentration of changes – an improbable constellation of improbabilities. This in itself makes the reformation an event to commemorate, criticize and scrutinize – even if opinions differ (as they did in 1917 and 1817) as to the appropriateness of the verb celebrate. I am firm in my conviction that this lecture series will bring to the fore the Janus face of the reformation, its nuances and contrasts, its relevance and lack thereof, and its impact on present day society.

Thank you for your attention.

Publisert 12. jan. 2017 05:53 - Sist endret 16. jan. 2017 14:50
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere