Universitetenes ansvar og muligheter i nord

World Economic Forum i Davos er over, og Arctic Frontiers i Tromsø er i gang. Besynderlig er vel ordet mange vil bruke når jeg nå putter disse to konferansene inn i samme setning. Feil. For i begge fora dreier diskusjonene seg om de aller største utfordringene vi som mennesker og menneskehet står overfor. Som i Davos, er temaene i Tromsø på den globale agenda.

Økonomisk bærekraft – hovedtema i Davos - kan ikke ses isolert fra de sosiale og miljømessige dimensjonene av bærekraft. Det er naturlig nok de to siste dimensjonene som får mest oppmerksomhet her i Tromsø. Et viktig tema er urbefolkningenes levekår og rettigheter i et Arktis i endring. Et annet er langtidseffektene av forurensning og temperaturøkning på økosystemet i havene. Men med sine enorme ressurser trekkes Arktis også inn i diskusjonen om økonomisk bærekraft. Vi ble fortalt at det ikke er «obstacles» for kontinuerlig produksjon av olje og gass på 74 grader nord. Men samtidig hørte vi at utnyttelsen av disse ressursene innebærer risiki som vi ennå ikke har oversikt over. Arktis er ikke bare en frontier i betydningen utenfor kartet. Arktis er også en frontier  i betydningen uutforsket territorium. I min introduksjon til dagens sesjon om forskning i Arktis sa jeg at vi vet mer om hva som foregår inne i stjernene – lysår fra jorden – enn vi vet om hva som foregår i de store havdyp – på vår egen jord. Behovet for forskning er presserende.

En god del av forskningen på Arktis utføres av institusjoner i nord – ikke minst av det eneste norske universitet som har Arktis i sitt eget navn.  Men Arktis er på den globale agenda og må utforskes også av forskningsmiljøer som ikke selv ligger i Arktis. Utfordringenes betydning og kompleksitet krever tverrfaglighet og samarbeid på tvers av institusjonsgrenser og landegrenser. Utfordringene må angripes i et helhetlig, globalt perspektiv.

Det er derfor flott at vi har lykkes i å sette sammen et norsk landslag for utforskningen av Arktis og nordområdene. I prosjektet Arven etter Nansen deltar åtte institusjoner, inkludert fire universiteter. Vertsuniversitetet for Arctic Frontiers og Universitet i Oslo er selvsagt blant disse. Blant temaene for dette nasjonale prosjektet er forvaltning av marine ressurser og sikkerhet i Arktis. Konseptet ble nylig evaluert av en amerikansk komité som endte opp med en meget positiv vurdering. Hadde Nansen levd i dag, ville han nok ha blitt glad, men også forundret over at det har tatt over hundre år å bygge et nytt skip dedikert til forskning i det høye nord. Det isgående fartøyet som inngår i Arven etter Nansen, vil være det første som er spesialbygd for polarforskning siden Nansens Fram og Amundsens Maud.   

Sikkerhet i nord er også kjernen i et annet prosjekt der observasjonene ikke gjøres fra hav eller land, men fra verdensrommet. I april 2016 vil en ny norsk satellitt - NORSAT-1 – bli skutt opp. Denne skal hjelpe oss til å forstå og registrere solas påvirkning på jorda og skal også spore skip. Ett av målene er å gjøre både kommunikasjon og navigasjon sikrere i utsatte områder. Partnere i prosjektet er Universitetet i Toronto og Norsk Romsenter. Et av de viktigste instrumentene om bord er utviklet ved Universitetet i Oslo.

På mange måter er det sistnevnte prosjektet en arv etter vår fysiker Kristian Birkeland, som døde for ganske nøyaktig 100 år siden – i 1917. Det er vel ikke galt å regne ham som grunnleggeren av norsk romforskning – en forskning som nå knyttes direkte til sikkerhet i nordområdene.

Det forplikter å bære arven videre etter UiO-professorene Nansen og Birkeland. Universitetet i Oslo presenterer nå sin nordområdeforskning under én paraply for å få tydeligere fram engasjementet i nord. Det rykende ferske spesialnummeret av Apollon viser et utvalg av de mange forskningsprosjektene ved UiO som er rettet inn mot utfordringene i nordområdene. Og den 15. februar arrangerer UiO Arktisk Dag. Arrangementet er fulltegnet. Synd, for de som ikke får delta, men også positivt, fordi det viser den store interessen for vår nordområdeforskning.

For å ivareta nordområdene, må politiske beslutningstagere ikke bare gjøre kloke vedtak, men også ha makt til å gjennomføre dem. Havrettstraktaten gjør at Arktis ikke er en lovløs ville vesten. Men det er store områder i Arktis som helt eller delvis ligger utenfor noe lands jurisdiksjon. Arktisk Råd har ingen myndighet. I mange tilfeller er man henvist til registreringsstater og hjemstater til dem som opererer i Arktis dersom det skal settes strenge krav og dersom man skal håndheve dem. Men kan man stole på registreringsstater og hjemstater når det gjelder skip under bekvemmelighetsflagg? Og kan en velvillig, men fjern registerings- eller hjemstat gjøre noe for å håndheve reglene? Det er åpenbart at det trengs mer forsking om hvordan man kan håndheve det man måtte ha av gode regler og forsetter i Arktis.

Dette aspektet ble lite berørt på konferansen. Her er nok en utfordring for våre nordvendte forskningsmiljøer.


Apollons spesialnummer om Nordområdene

Publisert 27. jan. 2016 21:00 - Sist endret 29. jan. 2016 09:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere